Gjest Gjest Skrevet 16. januar 2013 #1 Skrevet 16. januar 2013 Jeg lurer på hvor din grense går for å involvere barn og kjærester i familien. Jeg tenker da på er det vanlig at ste barn får kalle seg tante med en gang vis forholdet er ganske nytt.eller i det hele tatt. Er du klar på "blodsbånd"ved valg av faddere? har du opplevd at kjæresten var fadder til barnet ditt og ved konfirmasjonen er dette mennesket ikke lenger en del av familien.hvordan løser dere dette evt? Jeg lurer på hvor kjapt flyttet du inn til ny partner med barn og om du faktisk tenkte mer på deg selv enn barnet,hva sjedde med kontakten da du flyttet ut igjen? jeg vil også gjerne vite hvor gammel du som svarer er,da jeg tror unge mennesker involverer mer enn eldre.
Gjest Gjest Skrevet 16. januar 2013 #2 Skrevet 16. januar 2013 Min tantes X er min fadder. Det ble slutt så tidlig at jeg ikke kan huske at de bodde sammen. Han er også faren til mitt jevnaldrende søskenbarn. Selv om han ikke har vært i familien og bodd et annet sted, så fikk jeg bursdagsgaver og julegaver fra han gjennom hele barndommen, og han var i konfirmasjonen og bryllupet mitt. Jeg har også vært med han og søskenbarnet mitt på hytteturer da jeg var barn. Han har ikke sluntra unna fadderrollen selv om det ble slutt med tanta mi tidlig. Min stefar var fadder til et par av sin X's tantebarn. Han hadde veldig lite/ingen kontakt med de, men gav julegaver frem til de var konfirmert. Jeg tror han og min mor var bedt i konfirmasjonene. Vi døper ikke barna våre, så for oss er det ingen problemstilling.
Gjest Gjest Skrevet 16. januar 2013 #3 Skrevet 16. januar 2013 ingen fleire som har noe å bidra med her?
Gjest Gjest Skrevet 16. januar 2013 #4 Skrevet 16. januar 2013 Hmm.. Må vel være opp til være enkelt å definere relasjonen tenker jeg. Klart andre utenom familie også kan være faddere, dersom de har ett nært forhold. Men hvorfor skal barnet kalle den nye kjæresten noe som helst utenom navnet hans/hennes? Holder vel det. Jeg tenker at forholdet bør være ganske stabilt og trygt før man introdusere barna, og selvsagt også fadderforpliktelser dersom det er aktuelt. Man bør kunne se for seg resten av livet sammen da. Ville ha ventet min 2 - 3 år før jeg flyttet sammen med kjæresten, og han og barna burde først ha ett godt forhold. Hadde nok tenkt både på meg selv og barna i en sånn situasjon, viktig at barna trives. Har bodd alene med barna mine lenge, vil ikke at de skal oppleve tilfeldige "onkler", og flytting hit og dit. Er 39 år.
Løvefrøken Skrevet 16. januar 2013 #5 Skrevet 16. januar 2013 Min samboer er fadder til nevøen til eksen sin... Vi forsøker å følge opp, det blir gave til bursdag og jul, og forsøker å få til et treff når våre veier krysses. Det blir ikke treff ofte på grunn av avstand, men vi forsøker å opprettholde noe til gutten er så gammel at han kan velge litt selv om han vil ha kontakt eller ikke. Mulig ting blir lettere når gutten er gammel nok til å ha mobil etc...
Wonders Skrevet 18. januar 2013 #6 Skrevet 18. januar 2013 trodde du mente noe annet, siden du skrev så vidt i åpningen. Nå kan jeg ikke savre da jeg ikke har vært i den situasjonen det kokes ned til.
Gjest Gjest Skrevet 18. januar 2013 #7 Skrevet 18. januar 2013 Lurer egentlig på hva du vil ha svar på, for dette var veldig spesifikke spørsmål som snerver det utrolig inn. Jeg lurer på hvor din grense går for å involvere barn og kjærester i familien. Jeg tenker da på er det vanlig at ste barn får kalle seg tante med en gang vis forholdet er ganske nytt.eller i det hele tatt. Har aldri hatt kjærester som har barn som har barn, er eneste grunnen til at stebarn skal kunne kalle seg tante. Er du klar på "blodsbånd"ved valg av faddere? har du opplevd at kjæresten var fadder til barnet ditt og ved konfirmasjonen er dette mennesket ikke lenger en del av familien.hvordan løser dere dette evt?Aldri vært et spørsmål da jeg ikke har døpt egne barn, og ei heller ville hatt en kjæreste som hadde stilt opp som fadder om han ble spurt. Jeg lurer på hvor kjapt flyttet du inn til ny partner med barn og om du faktisk tenkte mer på deg selv enn barnet,hva sjedde med kontakten da du flyttet ut igjen?Jeg og ungene var enige om når kjæresten kunne flytte inn, det skjedde etter 1 måned. Og jeg tenkte på både meg og barna. Aldri opplevd at han har flyttet ut, men skulle det skje er det naturlig at han holder kontakten med barna da han har vært omsorgsperson i mange år. jeg vil også gjerne vite hvor gammel du som svarer er,da jeg tror unge mennesker involverer mer enn eldre. Eldre enn andre som har svart her, og gammel nok til å ta rasjonelle valg.
Gjest Gjest Skrevet 18. januar 2013 #8 Skrevet 18. januar 2013 Lurer egentlig på hva du vil ha svar på, for dette var veldig spesifikke spørsmål som snerver det utrolig inn. Har aldri hatt kjærester som har barn som har barn, er eneste grunnen til at stebarn skal kunne kalle seg tante. Aldri vært et spørsmål da jeg ikke har døpt egne barn, og ei heller ville hatt en kjæreste som hadde stilt opp som fadder om han ble spurt. Jeg og ungene var enige om når kjæresten kunne flytte inn, det skjedde etter 1 måned. Og jeg tenkte på både meg og barna. Aldri opplevd at han har flyttet ut, men skulle det skje er det naturlig at han holder kontakten med barna da han har vært omsorgsperson i mange år. Eldre enn andre som har svart her, og gammel nok til å ta rasjonelle valg. Rart at du svarer vis du aldri har vert i eller sett noen som har vert i en involverings situasjon.du har aldri døpt barn,eller vert i konformasjon.men likevel mener du at din partner skal forsatt vere involvert etter brudd.hvordan ser du for deg dettte når dere begge evt blir involvert på ny.? tenker du er ung når dere flytter sammen etter 1 mnd.
AnonymBruker Skrevet 21. januar 2013 #9 Skrevet 21. januar 2013 Rart at du svarer vis du aldri har vert i eller sett noen som har vert i en involverings situasjon.du har aldri døpt barn,eller vert i konformasjon.men likevel mener du at din partner skal forsatt vere involvert etter brudd.hvordan ser du for deg dettte når dere begge evt blir involvert på ny.? tenker du er ung når dere flytter sammen etter 1 mnd. Det er noe som heter å vite hva man gjør når man faktisk har levd en stund. At vi flyttet sammen etter en måned har ingenting med alder å gjøre. Men at vi faktisk var helt sikre på at det var dette vi ville. Ungene ville også at han skulle flytte inn, og mine unger er store. Det finnes vel knapt en person i dette landet som har vært i akkurat den situasjonen TS beskriver og de hele koker ned i. PS. Han jeg flyttet sammen med etter 1 måned, han har jeg vært gift med i 10 år nå. Som jeg skrev, gammel nok til å ta rasjonelle valg. Og ja, hvis vi skulle bli skilt vil barna ha kontakt med min mann. De er glad i ham nemlig, og de får lov til å ta egne valg. Anonym poster: ff08e2744015f9b98464b6e5a33b8dc5
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå