Sterk angst for 30-årskrisen!

[AnonymBruker]

Om noen år fyller jeg 30 år, og merker en veldig sterk angst i den anledningen.

Det forventes at man er etablert, gift, har barn og hele pakken innen man er 30, og jeg er så langt fra klar for slikt, selv om jeg har noen år å gå på fortsatt.

Vil ikke fylle 30 år, så vurderer å ta reper'n siste dagen jeg er i tjueårene

Noen flere som føler det slik?

Anonym poster: 2544572d82444bc7f43a4045036e93fc

[AnonymBruker]

Jeg følte det sånn, jeg grua meg veldig til å bli 30. Gikk rundt og kalte det for "tjueti" og ville ikke høre snakk om bursdag. Hadde helt panikk. Men så begynte jeg å tenke på hvor mange jeg kjente som egentlig hadde "alt på stell", og ville jeg selv EGENTLIG ha det sånn? Svaret var vel at noen hadde mann og unger og hele pakka, men de aller fleste hadde ingen av delene. Noen studerte fortsatt, noen var single. Det er ikke så mye en samfunnsforventning som at man tror det er noe folk forventer. Og jeg var som deg ikke klar for noe av det der, så hvorfor skulle jeg ville ha det bare fordi det lissom var en forventning??!

Jeg tok med meg kjæresten på helgetur til en storby da jeg ble 30, og brukte vel tre-fire måneder på å godta at jeg ikke lenger var i tjueåra. Nå blir jeg straks 32, har ikke blitt noe mer etablert (men har fortsatt samme kjæresten), og syns ikke tredveåra er så mye mer annerledes enn slutten av tjueåra.

Det går bra, tredveåra er fine!

Anonym poster: cbfc9c7a84e48244e8aa5b3d143dd4c6

[AnonymBruker]

Om noen år fyller jeg 30 år, og merker en veldig sterk angst i den anledningen.

Det forventes at man er etablert, gift, har barn og hele pakken innen man er 30, og jeg er så langt fra klar for slikt, selv om jeg har noen år å gå på fortsatt.

Vil ikke fylle 30 år, så vurderer å ta reper'n siste dagen jeg er i tjueårene

Noen flere som føler det slik?

Anonym poster: 2544572d82444bc7f43a4045036e93fc

Den angsten forsvinner snart, garantert. I dag er det vel heller ingen som forventer at man er etablert når en er 30.

Anonym poster: 81ca73456dd5bfd7d0ce6516f6708a2c

[Gjest Uanonymbruker]

-

Endret 17. januar 2013 av Uanonymbruker

[AnonymBruker]

Det blir for mye, jeg klarer det ikke. Jeg liker fortsatt snøballkriger, artige grimaser og vitser om promping!

Det gjør mamma også enda hun nærmer seg 60

Du har et problem hvis du tror alle over 30 er gamle, skrukkete og kjipe. Get over it! Rynkene kommer av at du bekymrer deg

Anonym poster: 764f86cc43bc43292160935e2436f151

[kristian82]

Om noen år fyller jeg 30 år, og merker en veldig sterk angst i den anledningen.

Det forventes at man er etablert, gift, har barn og hele pakken innen man er 30, og jeg er så langt fra klar for slikt, selv om jeg har noen år å gå på fortsatt.

Vil ikke fylle 30 år, så vurderer å ta reper'n siste dagen jeg er i tjueårene

Noen flere som føler det slik?

Anonym poster: 2544572d82444bc7f43a4045036e93fc

Veldig mange som ikke er etablerte, gifte osv. når de er 30 i dagens samfunn.

Kan ikke helt skjønne at du har klart å bli nesten så gammel om du alltid har vært så opptatt av at ditt og datt "forventes av andre". Det må være en sikker oppskrift på å få en kjip og angstfylt tilværelse. Gjør det du selv er komf med og følg dine ønsker og drømmer, og gi f i hva andre måtte mene om det/ det du måtte tro andre mener om det.

Så mye elendighet som skjer med folk også gjør så det å klage over at man blir 30 (forutsatt man er normalt frisk og rask) bærer preg av en ufyselig utakknemelighet.

[Wonders]

Jeg feiret mine 30 med en ukes fest hjemme og på jobb. Det kom kort og blomster hver dag!

For en lettelse og bli 30 år!!!

:strix: :strix:

Da har man som regel funnet ut av følgene;

Hvem er jeg egentlig? Hvilken mennesketype?

Hva liker jeg, hva liker jeg ikke?

Hvilken faste jobb skal jeg ha?

Hvilken utdannelse skal jeg satse på?

Hvem er mine ekte venner?

Hvor skal jeg bosette meg?

Jeg har merket fra jeg var 27 til 30 så løsnet det litt... jeg ble mer kynisk og tok lettere på ting.

Det var lettere å bryte med venner man ikke har hatt samvittighet til før. Å si i fra hvordan man vil ha det, og hvordan man vil bli behandlet. Ikke tilpasse seg alle til en hver anledning, men sette ned foten litt, takke nei innimellom... det er det jeg mener med kynisk og å ta lettere på ting.

Man er ikke så hårsår eller usikker.

Man blir tøffere og tryggere, mer ydmyk og får bedre oversikt.

Jeg elsker denne alderen, og bare vent til jeg blir 40 år, da blir det haraball :duskedame:

Dette med barn, kjærlighet...det er det egentlig lite man kan gjøre noe med.

Lite man har kontroll over.

Men mitt eget liv, bare med meg og mitt indre, det utgjør hele forskjellen.

Jeg er min egene beste venn, så da får jeg bare høste som jeg sår da...

Lykke til med å snu tankegangen til dere som er redd noe som er frihet i mine øyne

[Rainbow]

Jeg vil ikke legge korte skjørt og søte kjoler på hylla (...)

Det blir for mye, jeg klarer det ikke. Jeg liker fortsatt snøballkriger, artige grimaser og vitser om promping!

Jeg går i både korte skjørt og søte kjoler selv om jeg blir 32 om én måneds tid. Hvorfor i all verden skulle jeg slutte med det? Jeg går kanskje ikke i nøyaktig de samme klærne som da jeg var i begynnelsen av tjueåra, men det har mer med mote enn alder å gjøre. Dessuten er jeg like barn(s)lig fremdeles, og det har jeg ingen planer om å slutte med.

[AnonymBruker]

Da jeg var 28, så hadde jeg alt på stell. Sambo, hus og vi var igang meg barn- og gifteplaner. Han var ett år eldre enn meg. Så da han nærmet seg the big 30, fikk han panikk og fant seg en yngre dame og dumpet meg.

Jeg flyttet ut av felleshjemmet og inn i kollektiv. Ila den tiden, mistet jeg også jobben. Så det året jeg fylte 30, var jeg singel, blakk og "hjemløs". Jeg tok den siste slanten jeg hadde av penger på konto og reiste bort på 30-årsdagen min, med min søster på slep.

Verre 30-årsdag kunne det ikke bli, hvor jeg følte meg totalt mislykket og grein meg gjennom dagen. Senere den dagen, tok søster meg med ut for å spise på ett av byens restaurant. Hun trøstet meg med at det ikke kunne bli verre enn det jeg følte meg da, men jeg måtte "bare" takle det og komme meg igjennom den tunge tiden.

Den kvelden endte det med at, nabobordet (en kjekk og singel forretningsmann) så at jeg var oppløst i tårer og satte seg ned ved bordet vårt, hvorpå min søster nærmest fortalte han mitt tragiske liv. Han flyttet oss til hotellet han bodde på og betalte resten av oppholdet, samt spabehandlinger.

Den dagen vi reiste tilbake til Norge, ble jeg innkalt til jobbintervju og fikk drømmejobben. En måned senere, møtte jeg mannen i mitt liv og og nå 2år senere fridde han på nyttårsaften og gifter oss til sommeren.

Det skjedde verken noe seksuelt eller flørt med forretningsmannen. Han sender meg epost nå og da for å høre hvordan jeg har det. Også gleder han seg til å komme i bryllupet vårt:)

Så til TS, det er i 30-årene livet starter! Det er bare å glede seg:)

Anonym poster: e344911fbb978cd56aaf26c42a863d8e

[Wonders]

Da jeg var 28, så hadde jeg alt på stell. Sambo, hus og vi var igang meg barn- og gifteplaner. Han var ett år eldre enn meg. Så da han nærmet seg the big 30, fikk han panikk og fant seg en yngre dame og dumpet meg.

Jeg flyttet ut av felleshjemmet og inn i kollektiv. Ila den tiden, mistet jeg også jobben. Så det året jeg fylte 30, var jeg singel, blakk og "hjemløs". Jeg tok den siste slanten jeg hadde av penger på konto og reiste bort på 30-årsdagen min, med min søster på slep.

Verre 30-årsdag kunne det ikke bli, hvor jeg følte meg totalt mislykket og grein meg gjennom dagen. Senere den dagen, tok søster meg med ut for å spise på ett av byens restaurant. Hun trøstet meg med at det ikke kunne bli verre enn det jeg følte meg da, men jeg måtte "bare" takle det og komme meg igjennom den tunge tiden.

Den kvelden endte det med at, nabobordet (en kjekk og singel forretningsmann) så at jeg var oppløst i tårer og satte seg ned ved bordet vårt, hvorpå min søster nærmest fortalte han mitt tragiske liv. Han flyttet oss til hotellet han bodde på og betalte resten av oppholdet, samt spabehandlinger.

Den dagen vi reiste tilbake til Norge, ble jeg innkalt til jobbintervju og fikk drømmejobben. En måned senere, møtte jeg mannen i mitt liv og og nå 2år senere fridde han på nyttårsaften og gifter oss til sommeren.

Det skjedde verken noe seksuelt eller flørt med forretningsmannen. Han sender meg epost nå og da for å høre hvordan jeg har det. Også gleder han seg til å komme i bryllupet vårt:)

Så til TS, det er i 30-årene livet starter! Det er bare å glede seg:)

Anonym poster: e344911fbb978cd56aaf26c42a863d8e

:hug: fytti rakker'n!!!

[absinthia]

Jeg syntes det var fantastisk å bli 30 og har absolutt hatt mye moro etter dette og ihvertfall mer moro enn jeg hadde det i 20-årene og siden jeg tok et alvorlig tak i hårsveisen ( neida, jeg klippet meg ikke kort) og garderoben min ble jeg jammen penere også - pen nok til at folk faktisk snudde seg etter meg på gaten - hvilket de ikke gjorde i noen særlig grad i de småshabby 20-årene mine.

Når man blir 30 er man endelig gammel nok til at de fleste har skjønt at man nok bare er som man er og slutter å gjøre forsøk på å " oppdra deg" , man er gammel nok til at man kan hevde at man har en viss andel livserfaring uten at folk løfter på øyenbrynene, man er ung nok til at menn som er både 10 år yngre og mange fler år eldre løper etter deg, mens de samtidig har mer respekt for deg enn de har for damer på 22.

[Gjest Bond]

Har ikke fast jobb og kommer heller ikke til å ha en god stund framover (tjohei for stipendiat- og postdok-stillinger), ikke gift, ikke barn, ingen bikkje eller stasjonsvogn heller (har til og med ikke lappen).

Burde per definisjon føle meg helt mislykka. Meeenh - så synes jeg at livet er temmelig fabelaktig til og med etter jeg ble 30. Faktisk begynner jeg å skjønne de som sier at man begynner å skjønne seg selv litt mer, og erfaringene man har fått begynner å samle seg til noe som kan kalles livserfaring. Ikke dermed sagt at jeg har lært noe, men begynner å nærme seg.

Og i det store og hele er livet etter 30 ikke så annerledes enn før. Jeg kan fortsett like snøballkrig, jeg kan til og med ha vannkrig på vei hjem fra trening, og jeg har sett ingen god grunn til å slutte med noen av de mer barnlige gleder (jepp, regner det på sommeren og det er varmt, da skal det hoppes i vanndammer med begge beina). Vitsene har heller ikke blitt mer voksne. Liker fortsett merkelig musikk, til og med nyere merkelig musikk som merkelige småkidsa liker, leser det jeg orker av både seriøst litteratur og fantasy, spiller fortsett dataspill når jeg har tid, har ikke klippet håret (faktisk ser håret mitt bedre ut nå enn før siden jeg har begynt å investere litt mer i hårprodukter), og har faktisk fått maaaaange flere komplimenter på utseende i det siste.

Det jeg tror er at de aller fleste skjønner bare i etterkant er at man egentlig ikke endrer seg til en annen person - man er fortsett den samme som man var. Det er heller ikke så mange der ute som forventer at alle skal ha hus, bikkje og barn og slikt.

så - alt i alt var den 30-års krisen veldig skuffende. Meeenh - jeg kjøpte min første skinnjakke - den skylder jeg på krisen altså!

[Gjest norah]

30års krisa merket jeg ingenting til, altså.

Det eneste jeg merka var at det kom et RAS av sjekkeepisoder, det var som om mannfolk - også plutselig langt yngre enn før(og eldre) luktet det eller noe. Har aldri blitt så mye flørtet med og sjekket opp som det året der, tror jeg.

Venninner kunne rapportere om det samme.

Ellers opplever jeg at jeg skjønner og kan mindre og mindre for hvert år som går - tror det heter økt selvinnsikt, og det er ikke egentlig jeg så interessert i å ha. Var mye gøyere når man var 20 år og trodde man visste alt

Jeg er vel en av de mest etablerte i vennegjengen fordi jeg har hatt kjæreste i evigheter som jeg er gift med - så jeg ser ingen grunn til å få angst om man er 30 og singel.

Singel kan man bli når som helst i livet, kjæreste og ekteskap/barn er ingen garanti for et lykkelig forhold og liv.

La nu den sky fare forbi, det kommer straks en ny

[Gjest Ratata]

Synes det var skikkelig stas å bli 30 jeg. Litt sånn 18-år-på-nytt-følelse.

Og til tross for dette tallet så er jeg hverken gift, mamma eller ferdigutdannet Ikke enda.

[Gjest Eugene Onegin]

Jeg fyller 30 år i September og nei jeg har ikke angst for og fylle 30. Jeg ser fram til og fylle 30.

Og jeg har verken kone eller barn. Noe jeg takker Krishna for vær dag

Endret 14. januar 2013 av Eugene Onegin

[skreppamedleppa]

Arne Næss en høyt aktet filosof, respektert, beæret og erkjent gjorde mye gjennom sitt liv likevel kommer jeg nok til å huske han som den mannen som akte på akebrett i 80 årsalderen, og på 80 års dagen sin gjorde han ett eller annet sprell som han jo ikke var ukjent for som fikk enkelte (de voksne) til å riste oppgitt på hodet, og kommentaren "utrolig barnslig" fløy ved et tilfelle gjennom luften.

"-Det er det største komplementet jeg kunne fått på min 80 års-dag", svarte barnet. Jeg husker han som den dype filosofen og det lekende menneske. Og på samme måte som jeg har et bilde av Arne Næss på akebrett og gla og lekende i en snøfond på samme måte kommer jeg ikke nødvendigvis til å huske Olav Thon for hoteller eller penger, men for den røde fantastiske huen hans, for de vågale dressene han bruker, for en fyr som stråler av sterke farger slik veldig få tør å gå kledd fordi de blir ”voksne”

Jeg kjenner meg ikke igjen i 30 års krisen, det er 2 år til jeg blir 30 og jeg kommer til å ake, gå med turkise og rosa strømpebukser og fargerike skjerf, jeg kommer fortsatt til å være frivillig barnløs og elske det, jeg kommer fremdeles til å lage grimaser og være verdens verste husmor, og gå med korte skjørt og le, knise og flire av barnslige ting. Gammel blir du uansett, å bli voksen er mer frivillig, du bestemmer helt og holdent selv hvor mye eller hvor lite barnslige gleder du ønsker i livet ditt. Jeg kommer vertfall aldri til å bli for gammel til å ha det gøy.

Å lære nye ting, å oppdage nye sider, bli kjent med nye mennesker, oppdage hvordan en reagerer i andre situasjoner enn de vante, å bli tryggere på seg selv, å bli modnere, eldre, betyr ikke å miste sin barnslige sjarm, humoren, leken og ha det gøy. Det vil alltids være forskjell på en 7 åring og en 18 åring, en 18 åring og en 30 åring osv, men jeg tror ikke det gøye er over og byttet ut med forventningen om å ha alt på stell, men jeg tror forventningen om det ligger mest i oss selv.

Og apropo, du kan gå ned den vante trappen den folk eller du selv forventer å gå ned eller du kan kose deg med den andre trappen, jeg er ikke i tvil hvilken av disse jeg ville valgt og jeg kjenner meg så pass godt at den løsningen hadde jeg hoppet i når jeg var 20 og når jeg blir 40

[Gjest Uanonymbruker]

Herregud. jeg begynte å gråte av den mannen i dress på sklia.

Jeg er f*en helt ute og kjøre i dag

[Wonders]

Jeg gledet meg mer til 30 enn når jeg ble 18 faktisk

[AnonymBruker]

Jeg er 28 og er helt panisk. Jeg klarer ikke å bli 30, jeg har ikke ressursene som trengs for å plutselig skulle bli voksen! Jeg vil ikke legge korte skjørt og søte kjoler på hylla og måtte begynne å tenke på rynker, grå hår og om jeg kommer til å bli alene resten av livet og føler jeg må finne meg en type som syns jeg er pen før jeg blir gammel og skrukkete og kjip! Jeg vil ikke gi slipp på merkelappen "ung"!!

Det blir for mye, jeg klarer det ikke. Jeg liker fortsatt snøballkriger, artige grimaser og vitser om promping!

Kjære TS og noen av dere andre: Jeg runder 50 (!) nå, og fant min mann i en alder av 38. Ja, jeg er litt mer rynkete. Men "gammel, skrukkete og kjip"? De fleste av min generasjon (ihvertfall blant mine venner) holder seg godt, og vi liker snøballkriger, artige grimaser og prompevitser.

At små barn på parkeringsplassen foran supermarkedet sier: Mamma, den damen der spiller veldig høy musikk i bilen selv om hun er gammel, ja det tar jeg helt fint :-)

Anonym poster: c9d8216f924485f17a9824fa0e98d760

[AnonymBruker]

30-års krise? Slapp av, vi er mange som har passert den med glans og tilogmed rundet både 40 og snart 50...

Seriøst, det er ikke som i gamle dager. Du trenger ikke være etablert når du er 30. Da jeg passerte 30, var jeg enslig, jobbet mye og reiste mye. Det er en tid jeg ikke ville vært foruten.

Anonym poster: c9d8216f924485f17a9824fa0e98d760