NÅ orker jeg ikke mer... ADHD!

[Gjest Gjest]

Jeg er frustrert, sliten og lei!

Har ikke vært inne på dette forumet på kanskje tre år, men nå aner jeg ikke hvor jeg skal henvende meg hen for å få hjelp!

Jeg har en samboer på 23, han ble diagnotisert med adhd da han var liten.

Og det er det han vet.

I følge han var barndommen hans preget av mye mobbing og et ustabilt hjem hvor mor omtrent jublet når han ble diagnotisert for da hadde hun noe å skylde på når han oppførte seg som en "drittunge" og masa videre på at han skulle bli gitt piller som kunne fikse han så han ble "normal.."

Han prøvde vel tre forskjellige typer piller, hvor alle gav han dårlige erfaringer..

Videre har oppveksten hans vært preget av følelse av misslykkethet, mindreverdighet, ekstremt lav selvtillitt, han har gitt opp håpet, har også vært innom rus og diverse men er ute av det igjen..

Han har mista jobb på jobb, venner osv...

Vi har nå vært sammen i snart to år, og nå kjenner jeg virkelig på at hans adhd påvirker helsen og psyken min.

Jeg sliter selv psykisk, men jobber med meg selv og har et bra hjelpeverk rundt meg.

I tillegg har jeg en sønn som krever utrolig mye energi fra meg..

Jeg og samboer har det kjempefint sammen, men problemet er nå at han har fått seg drømmejobben og har vært der nå i et halvt år, og nå kommer utfordringene.

De kjenner til diagnosen hans, og ønsker å hjelpe, de er kjempetålmodig og støttende og ønsker virkelig å holde på han da han er en kjemperessursj for dem

Men, fraværet, sykemeldingene og forsentkommingene er blitt et så stort problem for de at han har fått advarsel om at de ikke kan tolerere det mer og resultatet kan bli at han mister jobben..

Samboer er selvfølgelig kjempelei seg, men vet ikke hva han skal gjøre.

Jeg prøver så godt jeg kan med å snakke med han om hva som skal til, prøver å hjelpe han med å strukturere dagene, legge til rette for at han skal kunne gjøre dette...

Men..

Han gjør det ikke..

Problemet er om kveldene, han legger seg ikke.

Han setter seg foran pcen hver kveld og sitter og gamer til langt på natt, jeg må hente han hver natt alt fra tolv til to til fire, da våkner jeg og hører han sitter ute å trykker..

Og han blir like overraska hver gang jeg kommer ut og nevner klokka, han skulle jo bare sitte en halvtime..

Dette resulterer jo i at han ikke står opp når klokka ringer, han hører den ikke en gang..

Han kommer forsent.

Jeg er lei av å måtte krangle med han for å få han i seng på kvelden (det funker jo aldri uansett, for om jeg spør da når han setter seg foran pcen om han kommer å legger seg snart, så svarer han som alltid jaaada. Alltid det samme, jeg vet han ikke kommer, men han kan stå og se meg i øya og mene dypt og ærlig at i kveld kommer han..

Nei..

Om jeg svarer forsiktig at av erfaring vet jeg at han blir sittende og det ender med at han ikke kommer seg opp svarer han bare jooooda, han kommer seg opp i morra.. Og ja han mener det når han sier det..

Men jeg vet jo det ikke skjer..

Og så ender det med maset på morgenen i stede..

I tillegg til å sørge for å få opp sønnen min, gjøre klar han for barnehage og kjøre han, må jeg også sørge for å mase på samboer fler ganger for å få han opp, for derretter måtte kjøre han på jobben for at han skal komme seg dit...)

Det høres kanskje lite ut, men jeg er lei av å være mora hans og passe på han.

Jeg legger meg ti, men klarer ikke slappe av og sovne da jeg bekymrer meg for han, og etter å ha slumret og småsovet frem til to-fire og fått han i seg har jeg fire-to timer på å sovne før guttungen vekker meg..

Mangel på søvn, bekymringer,stress og irritasjon, det bygger seg opp nå og alt jeg ønsker er å fjerne hele stressmomentet så jeg får det bra!

Men dvs å kaste ut han!

Og det vil jeg ikke, jeg vil at han skal få hjelp til å hjelpe seg selv!

Han trenger rutiner, struktur og en plan, men problemet er at han følger de ikke.

Jeg har hjulpet han med å sette opp dagsplan/ukesplan, sette på alarmer om kvelden når det er "leggetid" osv, men han glemmer å se på dagsplanen, han skrur av alarmen når den ringer og fortsetter å spille..

Vi har hatt seriøse samtaler hvor han er veldig enig i alt og vet hva han trenger selv osv osv, og jeg tror vi er på gli til å få til noe, da hjernen hans flyter ut og han går og setter seg på pcen og alt er "glemt," så det blir ikke gjort noe med!

Jeg er lei av at han ikke tar annsvar for sin egen diagnose!

Ja, han har hatt dårlige erfaringer med medisiner, psykologer og leger, så han er ganske rådvill og ikke interessert i å gjøre noe mer!

Han lar livet bare flyte uten å en gang prøve noe mer..

Og jeg har snart fått nok av å være den eneste som prøver å lese, lete spørre etter hjelp mens han sitter å trykker på pcen!

Men alt jeg finner på nett er litt smått om fakta ang adhd og voksne, men ingen løsninger eller hjelp?!

Hva kan jeg gjøre?

Han er bare go og verdens beste ellers, men jeg vet han er kjempeglad i jobben sin, men nå henger den i en tynn tråd :/

Jeg er redd dette ender med han på trygd, og da endar han med å leve livet 100% som gamer hele døgnet, og da... DA sier jeg hade..

[AnonymBruker]

Er det slik at spillingen er hovedproblemet her? Ville han lagt seg til en fornuftig tid om ikke dataen og spillet var tilgjengelig? For da er jo et alternativ å avinstallere spillet/fjerne internettet på kvelden. Jeg ser at dette blir veldig "oppdragelses"-aktig og forstår at du føler deg som moren hans. Det skal jo absolutt ikke være slik, men når situasjonen er sånn den er, synes jeg det er greit å gjøre dette. Eventuelt kan du jo avtale dette med ham, og det er jo et stort pluss om han er enig i at noe så drastisk må gjøres!

Kan du friste med andre ting om han legger seg tidlig? Litt sengekos for så å sovne i hverandres armkrok?

Har du satt deg ned og hatt en lang og alvorlig samtale om hvordan dette tærer på deg, og kanskje også barnet ditt? Hvis ikke, synes jeg du burde det. For han bryr seg såvisst om deg, og seg selv og jobben sin, og kanskje det kan være en "vekker" for at han skal forstå alvoret.

Jeg synes du er tøff, TS, som klarer dette. Kudos til deg og jeg ønsker deg masse lykke til. Til samboeren din også

Anonym poster: 8e90431f65c98c6596e3412afd3ff954

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke orket det der i lengden... Det høres ut som om du to unger, ikke en... :/

Men for all del, du står nå på Vet ikke helt hva man kan gjøre i en slik situasjon.. Når psykolog og meds ikke er noe alternativ? Det virker som om han vet at du kommer til å vekke han/legge han uansett... Så han fortsetter i det samme mønsteret. Muligens ikke bevisst, men av vane? Uansett, så er det ikke du som skal ha det fulle ansvaret for dette, han er voksen og skal kunne ta seg av dette selv. ADHD eller ikke... Men det er absolutt ikke lett.

Anonym poster: ce3301ed209a910941ca6d8053871770

[Gjest Gjest]

Takk for svar begge to.

Ja, spillingen om kveldene er den store stygge ulven, for han forsvinner fullstendig inn i dette når han setter seg ned og da kan han sitte i et døgn om han vil uten å registrere tiden..

Men det har vært hans "fri sted," hele livet hvor hjernen hans kan ta en pause fra alt, og bare forsøke å nevne det setter alle piggene hans ut! Det er livet hans!

Å si til en "nerd" / gamer at han ikke får bruke pc.. Prøv selv

Og joda, jeg har nå prøvd å si til han at kommer du nå så kan vi kose oss får vi sovner, så skal han "bare" gjøre en liten ting til før han slår av..!

Så blir jeg liggende der alene..

Og han ser jo i etterkant hvor dum han har vært!

Men spillet bare suger hele oppmerksomheten hans inn og stopper all fornuftig tankegang..! Hver gang!..

Jeg har i dag fått svar fra http://adhd-alternativ.no, og det ser kanskje ut som det er noe hjelp og få derfra!

Samboer er positiv, han vil jo gjerne få hjelp, men er skeptisk til alt av leger, psykologer, medisiner osv, så dette kan kanskje være det vi trenger..

Siste utvei..

Håper

[Kosemose]

Jeg må bare si at selv om han har ADHD så har han fortsatt fri vilje. Som voksen burde han vite nok om seg selv og om sin diagnose til å ta noen forhåndsregler og prøve å regulere seg selv på de viktige tingene i livet. Håper han ikke lar diagnosen være en hvilepute, det er mange med ADHD som skjøter både jobb og søvn selv om det er utfordrende for dem.

Kanskje du skulle foreslå at han lager seg noen "grunnregler" for spilletid og søvn, og at han bruker alarm på klokka/mobilen til å minne han på at tiden er ute?

[AnonymBruker]

Ikke bare fungerer du som moren hans høres det ut som, du må jo også være pedagog, vekkerklokke, støtteapperat etc. Dette kommer til å slite deg ut i lengden.

Jeg synes ikke han burde gjemme seg bak ADHD merkelappen sin. Han kan jo klare å komme seg i seng, OG være ansvarlig for å stå opp. Blir irritert når jeg leser om diagnoser som visstnok umyndigjør personer, for det trenger de ikke gjøre.

Håper dere får hjelp og du får det livet du fortjener TS

Anonym poster: 51bb083b9be1c3762ad3cd5151d41b95

[AnonymBruker]

Først og fremst: for et fantastisk, tålmodig menneske du er!

Hvilke dårlige erfaringer er det han har med medisinene? Jeg er klar over at de har hauger av bivirkninger, ofte søvnløshet, dårlig appetitt osv. Selv er jeg positiv til å bruke medisiner som et virkelmiddel til en bedre hverdag. Medisiner løser ingen ting i seg selv, men kan gi brukeren ro rent psykisk, slik at man kan få muligheten til å lære seg forskjellige "overlevelsesteknikker".

Har du delt dine bekymringer med ham?

Hvorfor begynner han med spillingen om kvelden? Er det en løsning at spilling blir en helgeaktivitet?

Jeg har en nær slektning med ADHD, han bruker mye tid på fysisk aktivitet. Kanskje det kan være en mulighet å foreslå det (ski, joggin, gåtur, svømming, sykkel osv) som en måte å koble av på og samtidig få unna litt eventuell rastløshet?

Anonym poster: 31db55873ab354ab3d7017f30e37a753

[Gjest Gjest]

Takk for svar, og jeg er fullstendig enig i at han burde ta annsvar for sin egen disgnose.

Det er det som er så vanskelig.

Han vet ikke selv hvilke "deler" av han som skyldes adhden, annet enn at den var skyld i at han var et mislykka problembarn..

Han fikk ikke hjelpen han trengte når han var liten, og har gått inn i voksenlivet med tanken og følelsen om at han er dømt misslykka.

Har tatt opp med han fler ganger at han må begynne engasjere seg mer i å finne ut mer om diagnosen så han kan lære mer om seg selv og hva som er "han" og hva som er adhden og hva han kan gjøre fremover for å bedre livssituasjonen.

Men han gjør det ikke på eget initiativ.

Han har gitt opp.

Jeg ønsker at han skal få tilbake synet og håpet og se at det er muligheter å leve fint med adhden, men som sagt, det er bare jeg som tar initiativ til å gjøre noe.

Jeg leser, jeg lærer, jeg snakker med han, jeg viser han det jeg finner..! Og han har fått fler aha-fakta som har gitt han forklaringer på ting, men thats it.

Som en ekte adhder, er det noe han interesserer seg for egasjerer han seg 110% (gaming) og er det noe han ikke interesserer seg for (diagnosen sin) gir han 110% fullt f***!..

Han vil bli bedre, men interesserer seg ikke nok til å faktisk gå inn for det.

Jeg ser jo selv hvor ille det høres ut og er, og jeg skjønner godt de som himler med øya og rister på hodet som ikke forstår hvordan jeg holder ut å leve sånn!

Men jeg klarer ikke gå ut av det her før jeg vet jeg har prøvd alt jeg kan for å få han til å endre det innprenta synet han har fått opp igjennom så mange år..

Jeg håper adhd-alternativ har noe å komme med!

[AnonymBruker]

Jeg har også ADHD og vet hvordan det er å leve med det. Må si at samboeren din er utrolig heldig som har deg. Jeg skjemmes pga ADHD'n min og har komplekser med å finne meg kjæreste pga det, jeg klarer bare ikke å yte 100%........Skulle ønske jeg hadde noen som hjalp meg med planer, struktur og div. Skulle ønske jeg hadde en sånn person i livet mitt som deg....... Lykke til, håper han innser det snart.

Anonym poster: a9257c721adbef155cb88fbb2569cf2a