den vanskelige rollen som stemor...

[Gjest Gjest]

min tanke om ditt innllegg: du skriver ikke hvor lenge du har vert sammen med jentas far.= er forholdet nytt bør du: passe deg,ikke bland deg inn.jenta er fjortis og mindt i puberteten.jenta har muligens sorg ettter skilsmissen,ikke tving på henne natta klem!!!!! ikke tving på henne aktiviteter hun aldri har vert vant med og ikke tro at du noen gang kan elske henne slik foreldrene gjør. La far vere alene med jenta avogtil slik at dem får tid sammen uten deg.spør deg selv hvordan deres barn ville passet inn i denne familien og skygg banen vis svaret er negativt.skal du legge grunnlag for noe varig må en ikke flytte inn hos en far etter 2 dager og tro at dette går sååå fint!

Har dere bodd sammen mer enn 2 år= Du må kunne slappe av i ditt eget hjem,du må sjønne at faren skal bestemme hva jenta skal gjøre og ikke og deres kjemi/du og faren)bør vere så god at dere forstår og respekterer hverandre,noe dette tyder på dere ikke gjør. involver deg sakte men sikkert i hennes interesser og la dine vere en naturlig del av ditt liv,dvs ikke stress det!. tennåringer har behov for å markere seg og lage opprør,dette gjør dem hos familier der foreldrene bor sammen også. du er voksen og må huske dine egne opprør.

[AnonymBruker]

Der er ikke så overfladisk og mekanisk som du skal ha det til. Dette handler om livet vårt, min nærmeste familie. Jeg forsørger henne sammen med hennes far, følger henne opp på fritidsaktiviteter, tilbringer alle ferier med henne. Har kjent henne i mange år. Jeg er glad i henne.og bryr meg oppriktig om henne. Hun er min nærmeste familie. Jeg prøver ikke å være moren hennes. Jeg har stor respekt for mammaen hennes(det er gjensidig). Allikevel er det vanskelig å vite hvor grensene går i hverdagen. Hvor lite/mye skal jeg bry meg. På den ene siden får jeg MYE skryt for å være så snill og inkluderende av andre familiemedlemmer og venner. De sier hun er heldig som har en så flott stemamma som meg. Men noen ganger i hverdags situasjoner føler jeg at jeg kanskje bryr meg for mye. Hvor går grensen? Hvor sluttet jeg å ha noe å si? Når bør jeg si ifra(for å ikke føle.net fremmed i eget hjem)? Hvordan skal jeg lettere takle div situasjoner, hvordan mimøtekomme henne på riktig måte. Hvordan irettesette på riktig måte.

Nei, det er ikke lett å være stemor! Man bør nesten ha erfart steforelder rollen før man uttaler seg, for den er ganske sammensatt. Ikke bare å si :.hold kjeft, det er ikke synd på deg, du er ikke mora hennes.

Det blir litt vel enkelt svar.

Jeg vil det beste for familien min!

Ts.

Anonym poster: 0a4f8a7fc4432b6b4e81f5eb789dadbd

[pressplay]

Du antar at du har autoritet over et annet menneske som dette mennesket ikke har innvilget.

Snu det rundt. Hun er 14, snart voksen. Hadde du akseptert hennes ordre om hvilken mat du skulle spise?

Anonym poster: 9c5020c3d8a84440bf7a8134007f43ff

Typisk nymoderne piss. Klart en voksen person som lever under samme tak som et barn har autoritet selv om barnet ikke er ens egen eller om barnet godtar det eller ikke. Foreldre er familiens overhoder og har rett til å fortelle barna hva som er rett og galt.

Alt annet er forsømmelse av voksenrollen. Barn vet hva de har lyst til, men ikke alltid hva som er til det beste for dem selv.

Det er klart at man skal gi barnet friere tøyler jo eldre det blir, men til syvende og sist er det foreldrene som har det siste ordet.

Endret 8. januar 2013 av pressplay

[Gjest Gjest]

som svar til deg på det (det er jeg som skrev innlegget før deg ) Jeg har erfart begge deler. og det er lettere å vere stemor når en selv er mor. Jeg har prøvd i tidligere forhold før jeg ble mor og nå etter jeg ble mor. Far må komme på banen i alle forhold og det er ofte slik at damene tror dem skal styre alt og det blir ofte veldig feil. om dere har vert sammen lenge vil du nok sjønne at hun har vert glad i deg før fjortisalderen inntok også. hør med mor hvordan hun er hjemme. alle skal føle seg vel i hjemmet sitt. hun vil nok takke deg når hun blir voksen om du har vert der for henne

[AnonymBruker]

— vi har vært sammen i mange år

- vi eier felles hjem

- vi venter snart felles barn

- er bevisst på at de har alene tid sammen, gjerne en hel helg av gangen(jeg oppfordrer til det)

- far og jeg har åpen og god kommunikasjon om temaet(men må tydeligvis ta en ekstra runde nå)

-jeg har aldri tvinge henne på aktiviteter hun ikke liker

-vi gjør aktiviteter HUN elsker!

-jeg oppfordrer til kvalitetstid der hun får ha med venninner på ting vi gjør. Jeg arrangerer jente kvelder for henne.

-er det ting jeg ikke «liker» hører jeg med pappa først. Er han enig/vi kommer til enighet er det han som sier ifra, slik at det er han som er hoved person i oppdragelsen ivårt hjem.

- det er i de små hverdags situasjoner, i øyeblikkene som oppstår innimellom at det lugger..at jeg ikke vet om jeg burde latt være å si noe. Var det for krasst? Var det unødvendig av meg? Burde jeg bare latt det gå?

- som stemor må jeg passe meg mer enn hva en mammamå.

Anonym poster: 0a4f8a7fc4432b6b4e81f5eb789dadbd

[Gjest Gjest]

TS igjen.

Dette er en strategi som bevarer husfreden, men som igjen distanserer meg fra voksen rollen som egentlig faller meg naturlig å innta overfor henne. Den gjør meg uengasjert i henne, fordi jeg ikke lengre orker prøve å påvirke det jeg mener er positivt.

Er dette en «barnslig» posisjon å ta? Jeg kjenner at den iallefall er mer konflikt vennlig, men altså lager en følelsesmessig distanse mellom oss. /gi blaffen holdning. Liker det IKKE!

Anonym poster: 0a4f8a7fc4432b6b4e81f5eb789dadbd

Ut fra hva du har svart på andre innlegg vet jeg at du ikke vil like dette heller, men jeg føler noe skurrer litt...

Jeg klarer ikke å la være å si at du må være voksen og behandle henne som et familiemedlem men ikke som hennes mor. Hvis hun bor hos dere 4 dager av 14 dager, kan du vel klare å bite tennene sammen og se gjennom fingrene med litt av hvert? Stresse litt ned og heller tilby henne ro og en frihavn fra mas og kjas? Du trenger ikke påvirke henne eller styre hennes valg og liv. Du sier du respekterer moren hennes? Da kan du vel stole på at moren har kontroll og har tatt de nødvendige valgene for datteren sin siden datteren bor mest hos moren?

Jeg er ikke stemor og vet ingenting om de utfordringene det gir. men en annen her sa at det er lettere å være stemor når man selv er mor. Det tror jeg det ligger mye i.

Det er en utfordring å være kjæreste med noen med barn, det er et valg man har tatt som gjør hverdagen vanskeligere. Og det er ikke sikkert det blir lettere med ungdommen når det kommer en baby inn i farens liv..

[AnonymBruker]

Jeg gir meg her jeg. Har ikke fått til den konstruktive diskusjonen jeg håpet på, jfr andre tråder jeg har lest om samme tema. får heller fra hjelp fra de andre trådene.

Dette er en sår situasjon for meg,.og svarene her får meg til å føle meg som et forferdelig menneske.

Tar det på min kappe at jeg legger ut om livet mitt her. Kan vel ikke forvente så mange vettuge svar fra tilfeldige bedrevitere her inne.

Jeg får heller ta opp situasjonen med venner og andre støttespillere.

ØNSKER AT ADMINISTRATOR SLETTER DENNE TRÅDEN.

MVH TS.

Anonym poster: 0a4f8a7fc4432b6b4e81f5eb789dadbd

[Gjest Gjest]

Du må rekne med at folk svarer når du spør,klart du er sårbar nå når du er gravid,men du må nok innrømme at du har større forventninger til å vere en perfekt stemor enn det faktisk er.

du må nok seg deg selv og det vil du nok gjøre den dagen du selv sender ditt barn til en stemor!!

[Gjest navnelapp]

Eg beklagar å seie det, men du virkar litt styrete. Og at mor har meir å gå på er heilt klart, det kan eg ikkje heilt forstå at overraskar deg. Eg er sikker på at du er ei heilt ok stemor, men å vere stemor til ein fjortenåring er ikkje lett, det kan nok alle forestille seg. Når du seier at mor er heilt annleis enn deg, meiner du då at det er mindre grenser hos henne? Det klarer barn/ungdommar å takle heilt fint, berre det er konsekvent i ein heim av gongen. Poenget der er at mor og far må vere samsnakka, slik at reglar/praksis framstår som konsekvent i same heim. Bortsett frå det kan barn takle store skilnader frå heim til heim.

Når det gjeld ernæring så handlar det aller mest om kva ein har i huset til ei kvar tid, og det kan vel du til ei viss grad styre med kva innkjøp du gjer, eller? Og så handlar det også om kva ein lagar og set fram. Lagar du (og/eller mannen din) sunn og mettande mat blir behovet for snop og snacks mindre.

[AnonymBruker]

«den dagen jeg sender mine barn til en stemor». Det var en unødvendig ondskapsfull kommentar. Sier litt om hvilke mennesker som sitter å svarer her inne. Lavmål, slemt, unødvendig og umodent!

Nei, komme seg fort unna dette makkverket som jeg har blitt advart mot utallige ganger.

Anonym poster: 0a4f8a7fc4432b6b4e81f5eb789dadbd

[Gjest regine]

Fascinerende denne trangen til å bli superfornærma når en møter litt motstand når en starter en tråd.

TS: En konstruktiv diskusjon - som du vitterlig skriver at du ønsker - består da ikke bare av halleluja innlegg til det du selv mener. Hadde du virkelig forventet at ALLE skulle bare skrive "stakkars deg, ja, det er du som har rett, stedatter/far er dumme og vanskelige, det er sååååå synd på deg". Det ville iallfall IkKE blitt en konstruktiv diskusjon og du hadde ikke lært noe av det. Når du møter litt motstand og andre vinklinger ifht. din situasjon - hvorfor ikke prøve å se litt objektivt på det, om du faktisk kan lære av det? ellers skjønner jeg rett og slett ikke poenget med å starte en tråd - hvis du ikke ønsker annerledes innspill og tanker enn du har selv.

[AnonymBruker]

Gni det inn litt mer da! Flere ekle kommentarer? Kom igjen da, nå har dere sjansen her. Slakt i vei! Få utløp for den kjipe siden i dere!

Anonym poster: 0a4f8a7fc4432b6b4e81f5eb789dadbd

[Gjest Gjest]

Du bør bare slutte å lese innleggene nå, siden du blir opprørt over det andre skriver.

På KG svarer mange forskjellige mennesker, alt fra 16-åringer til 50-åringer, kvinner og menn. Man får rett og slett svar fra mange som har helt andre synspunkter på livet og livets utfordringer. Liker man ikke svarene kan man bare slutte å skrive i tråden, så forsvinner den fort nedover i lista. En del som svarer tar gjerne en diskusjon, men det er ikke gjort for å være slem mot deg, de er bare ute etter en meningsutveksling.

Håper du får en fin dag!

[Gjest Line]

Åj, du må ha store problemer TS. Sikker på at du ikke er den på 14?

[Løvetanten]

Ikke bry deg om ufine kommentarer TS

Du gjør garantert en god jobb, men det er en tøff rolle å ha.

Det er damned if you do and damned if you don´t...

[Gjest Purple Haze]

Jeg vet hvordan stemorsrollen kan være, og jeg har egne barn, så jeg forstår hvordan du føler det. Jeg lurer på hvilke holdninger far har til de tingene du nevner er problematisk mellom deg og stedatteren? Støtter han deg? Har dere en felles linje og like holdninger til hva som er greit/ikke greit for datteren hans når hun er hos dere?

Kanskje du selv får det bedre om du gir litt mer blaffen. Velg dine kamper med omhu. Hun er 14 år og er inne i den "verste" perioden for de fleste jenter på den alderen.

[Gjest Gjest]

Ofte blir slike innspill motatt negativt av stedatter og pappa. Anonym poster: 0a4f8a7fc4432b6b4e81f5eb789dadbd

Hvis far tar innspillene negativt, er det en god indikasjon på at du tråkker over deres grenser. Jenta er fars ansvar, og du supplerer ham. Dere stiller ikke på lik linje, fordi han har foreldreansvar. Han reagerer på hva du sier/gjør, altså er du ikke helt på linje med den oppdragelsen han ønsker for sin datter. Da må du justere deg overfor henne, og heller argumentere for ham i enerom hvordan du mener at datteren kunne bli bedre ivaretatt i deres hjem.

Jeg er ikke enig i din totale avvisning av folk som er uenige med deg. De fleste innleggene er ikke slemme heller, selv om de er skrevet i en direkte stil. En oppfordring om å slappe av, kan tolkes som en kritisk bemerkning, men også som en klapp på skulderen og en oppfordring til å ta det med ro, at du gjør mer enn du trenger, og at du fortjener å roe ned og gjøre noe for deg selv.

All oppdragelse er prøve og feile-prosjekt, og på denne jenta er det moren og faren som innehar retten til det. De gjør sine rett og feil, og når ditt barn blir født, er det du og faren som har siste ord i alt vedrørende minsten. Antagelig blir 14-åringen en ålreit person selv om hun ikke følger alle dine oppfordringer for øyeblikket. Slapp av, i positiv forstand :-)

[Gjest tigermamma]

Sitter her og er psykisk utslitt etter dagen som stemor til ei jente på 14. Hun er hos oss 4 dager annenhvert uke.

Har ingen barn selv enda.

Stedatter og jeg er svært ulike interesse messig og følelses messig. Så ting går ikke som smurt hva kjemi angår. Men som voksen person så jobber jeg hardt med å tilpasse meg henne i så stor grad som mulig. Men gud så slitsomt det er. Jeg føler jeg må veie mine ord og meninger for at ting ikke skal bli tolket som kjipt. Jeg er ganske høne mor, og liker å ordne,passe på og være litt forut. Men når jeg viser min omsorg ved å si pass på ditt, du burde gjøre datt, kanskje det hadde vært en god idé, nei det går ikke...osv. Dvs alt som en biologisk mor naturlig ville sagt/rådet/bestemt. Ofte blir slike innspill motatt negativt av stedatter og pappa. De tar det som «ondskap»/kritikk og ikke som omsorg/jeg bryr meg/jeg kommer med bidrag til oppdragelse. Det er så utrolig slitsomt å ikke kunne være meg selv i eget hjem, jeg må veie mitt kroppsspråk/handlinger/humør/meninger.

Jeg er innmari glad i jenta, og er den som oppfordrer mest til både samvær/planlegging/gode idéer til familie aktiviteter. Så prøver ikke å motarbeide noe som helst. Men føler at det alltid bare må være morro med meg, at jeg ikke skal ta del i de andre diskusjonene..men som den bestemte dama jeg er, så gjør jeg det uansett,fordi jeg ikke klarer å la være å være hønemor. Og da blir det dårlig stemning og jeg blir utslitt,sur og ikke den glade meg selv. Begynner å grue meg til dagene hun er med oss pga dette.

Samboer er en flott og raus mann, og vi snakker om dette åpent. Men allikevel oppstår situasjoner, og han mener jeg burde «skjerpet meg/det var da unødvendig å komme med».

Føler hun er glad i meg, men ofte gir hun bare natta klem till pappa og ikke meg. Og da skjønner jeg jo at alt ikke er som det skal.

Men tross alt dette har vi utrolig mange fine stunder sammen. Men der biologiske familier tar en fight «glatt», stopper alt opp her og blir tolket alle veier.

Andre stemødre her med lignende erfaringer...

Hilsen en som prøver sitt aller beste, men blir sliten...

Anonym poster: 0a4f8a7fc4432b6b4e81f5eb789dadbd

Mulig du har sluttet å lese i denne tråden pga dine utbrudd over her, men forsøker meg på et svar alikevel.

Jeg er selv stemor til en tenåring, og mor til en tenåring som reiser annehver helg til si stemor, så jeg har noen tanker og erfaringer om tema.

I forhold til den tenåringen som ikke er min, så bor hun sammen med oss på full tid. Men jeg føler alikevel ikke at jeg har noe oppdrageransvar ovenfor henne. Dette fordi hun har en super pappa som jeg føler er den beste til å kunne vite / bestemme hva som er best for sin datter. Jeg er en person hun ikke selv har bestemt å leve sammen med, og jeg føler dermed stor respekt for det faktum.

Jeg er glad i henne og inkluderer henne på alle områder. Om jeg blir avvist, føler jeg klart det som trist, men har valgt å ikke la dette påvirke mitt forhold til henne. Om jeg tråkkker over streken / utrykker meg på et vis som blir oppfattet feil, er jeg i stand til å be om unnskyldning for det, eller forklare at det var ikke slik ment.

Føler jeg fint kan prate med kjæresten min om hva det måtte være av irritasjoner, bekymringer oa uten at han tar det som direktiver eller tar det negativt opp. Han snakker også gjerne med meg om sine bekymringer og ber også om mine meninger eller råd. Men jeg respekterer alltid de valg han tar uavhengig av om han følger mine innspille eller ikke, akkurat slik han gjør i forhold til mine barn.

Gjensidig respekt og kjærlighet kommer vi langt med. Og skulle det være situasjoner hvor jeg føler ekstra stor frustrasjon, ja da har jeg andre ventiler å blåse disse ut av.

Så mitt råd til deg er å tenke en ekstra gang om de innspill du kommer med når "du er deg selv" virkelig er nødvendige. Og ikke minst lytt til de tilbakemeldinger du får fra far og datter, gå i deg selv og tenk over om de kanskje har rett.

Tenker det ikke er en menneskerett å buse ut men alle sine meninger i alle situasjoner, noen ganger kommer man lenger med å bite meningen sin i seg og lytte litt. kanksje det ikke var så viktig alikevel.

Tenk at enhver konflikt eller hverdagsbagatell er en anledning til å lære noe nytt, og kanskje du blir en enda bedre versjon av deg selv ved å se litt på hva du selv gjør ikke bare på hva alle andre gjør.

Du fremstår som en omsorgsfull stemor som gjør utroolig mye for familien din og som har med de beste intensjoner med alt du gjør og sier. Men noen ganger spenner vi litt ben på oss selv i iveren etter å være best mulig. Ta et skritt tilbake, snakk med mannen din og lytt til hva han har å si. Tenk at du er heldig som har disse 2 menneskene i livet ditt, de er glade i deg og setter helt sikkert stor pris på alt du gjør og er for dem.

Ønsker deg allt godt i fremtiden som stemor og som snart mamma.

Klem fra meg