Enebarn, se hit!

[AnonymBruker]

Jeg har et barn. Kunne nok egentlig tenkt meg et til, men forholdet mellom mannen og meg vil ikke tåle det. Vi klarer oss med en, men vil nok ikke klare to.

Jeg syns dette er litt synd for barnet vårt. Jeg er redd det skal føle seg ensomt, og kjede seg fort når det er alene hjemme.

Så enebarn, hvordan syns dere det var?

Anonym poster: ed96f9d7c4726f1f74843fe84788a010

[lille-lure]

Jeg er enebarn i den forstand at jeg har en halvbror. Jeg har aldri sett på han som en bror siden han har vært hos oss så sjeldent. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke har søsken!

[Radon]

Veldig greit, kunne ikke tenkt meg til å ha vokst opp med søsken! Opplevde ikke det som ensomt i det hele tatt. Fikk en fosterbror i femtenårs alderen så føler jeg kan si litt om begge sider (selv om det ikke blir det samme som å ha hatt en storebror hele livet). Jeg skal bare ha en unge.

[Gjest pysepusen]

Jeg likte aldri å være enebarn, savnet alltid noe å vokse opp sammen med. Fikk en halvsøster da jeg var 12 og det blir bare kjekkere å kjekkere! Hos pappa er jeg enebarn og det er noe dritt. Nå er jeg voksen og er den eneste pårørende han har. Skulle ønske jeg hadde noen å dele alt sammen med.

[Gjest Gjest]

Jeg er enebarn og savnet ikke søsken da jeg var barn , men nå i voksenlivet savner jeg det !

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, og synes det var forferdelig kjipt!

Var alltid alene, vi bodde langt unna andre barn, så jeg var helt alene bestandig...

Og nå som voksen savner jeg søsker mer og mer. Tenk å ha noen med samme oppvekst å prate med, og rett og slett større familie. Jeg har bare mamma og pappa, og når de dør, er jeg helt alene igjen.... da hadde det vært fint å ha en søster/bror...

For ikke å snakke om hvis foreldrene blir syke og trenger oppfølging/hjelp, da hadde det vært greit å ha en til å dele byrdene med.

Men det positive var jo selfølgelig at jeg fikk masse oppmerksomhet og oppfølging av foreldrene mine, fordi jeg slapp å dele på tiden dems.

Jeg har i hverfall sørget for å skaffe meg to tette barn, som jeg håper blir gode venner som voksne!

Anonym poster: b2d68fe69e72d3d4b254260ada6554c2

[Torepop]

Tenker det samme som deg. Nå er ikke jeg alenebarn, langt der ifra. Har ni søsken, men hun eldste av dem er 8 år yngre enn meg, samt at vi ikke er vokst opp sammen. Så på en måte vil jeg si at jeg er "enebarn", noe som er fryktelig kjedelig til tider.

Heldigvis harjeg barn som kun er 23-24 mnd i mellom

[AnonymBruker]

Her var det svar som var i to ender av skalaen

Dere som savner søsken nå som dere er voksne, bærer dere nag til foreldrene deres?

Anonym poster: ed96f9d7c4726f1f74843fe84788a010

[AnonymBruker]

Her var det svar som var i to ender av skalaen

Dere som savner søsken nå som dere er voksne, bærer dere nag til foreldrene deres?

Anonym poster: ed96f9d7c4726f1f74843fe84788a010

Bærer ikke nag til foreldrene mine nei. De kunne ikke få flere barn. Hovedproblemet var at de var altfor fokusert på meg. Selv som voksen blander foreldrene sine altfor mye i livet mitt. De er dominerende og kontrollerende. Foreldrene mine hadde hatt godt av å ha flere barn.

Anonym poster: 8e2308c8aa58351c243cf758d2ab7d58

[Philipa]

Jeg er enebarn, savnet ikke søsken under oppveksten. Jeg savner imidlertid søsken nå.

[missdior]

jeg er ikke enebarn egentlig, men vokste opp som ett. min bror var 13 år da jeg ble født, og da han var 16 flyttet han bort for å gå skole. så jeg har levd som enebarn syns aldri det var spesielt ensomt, hadde jo mange venner og jevnaldrede søskenbarn. det tror jeg har mye å si

[AnonymBruker]

jeg er ikke enebarn egentlig, men vokste opp som ett. min bror var 13 år da jeg ble født, og da han var 16 flyttet han bort for å gå skole. så jeg har levd som enebarn syns aldri det var spesielt ensomt, hadde jo mange venner og jevnaldrede søskenbarn. det tror jeg har mye å si

Hvordan er forholdet til storebroren din nå da? Har dere tett kontakt? Barnet mitt har søskenbarn på lik alder, som går fint sammen.

Anonym poster: ed96f9d7c4726f1f74843fe84788a010

[missdior]

Hvordan er forholdet til storebroren din nå da? Har dere tett kontakt? Barnet mitt har søskenbarn på lik alder, som går fint sammen.

Anonym poster: ed96f9d7c4726f1f74843fe84788a010

vi er verdens beste venner! kunne ikke hatt et bedre forhold til storebroren min han fikk barm da jeg var ti år, noe om gjorde at jeg var litt oftere på besøk hos han, siden jeg er veldig glad i barn. har alltid hatt et godt forhold til han, men etter at jeg ble litt eldre selv har vi klaffet utrolig godt i lag. trives med kona hans også, og barna deres. tenker egentlig ikke over at vi har vokst opp hver for oss, han er jo storebroren min vi er forresten helsøsken om noen skulle lure

[2shy]

Jeg var enebarn og savnet alltid søsken. Dette hadde nok en direkte årsak til at jeg ble mye mobbet i oppveksten og var veldig ensom. Nå ser jeg helt klart også verdien av å skulle ha søsken siden jeg fikk meg ei stesøster i voksen alder. Men det er vel fordi vi kommer veldig godt overens og hun føles som familie.

Søsken kan slå begge veier, det kan være fantastisk, og det kan være full skjærings. Jeg personlig har bestemt meg for å få 1 barn, og jeg selv med min egen erfaring har jeg ingen betenkeligheter med å få et enebarn selv

Ikke få et barn til bare fordi det er riktig overfor barnet deres. Det skal være riktig for DERE å få et barn til, og det er jo åpenbart at dere ikke ønsker det

[AnonymBruker]

Helt greit, har alltid klart meg godt "alene". Hvem vet hvordan det hadde blitt med søsken, jeg hadde det ikke, så vet ikke hva jeg ønsket meg, om jeg skulle ønsket søsken?

Anonym poster: 31886dc3a0a2a71b8edf54a067236cd4

[AnonymBruker]

Jeg savnet ikke søsken og skal heller ikke ha flere barn enn det vi venter nå. Synes det var utrolig stas og være enebarn. Savner heller ikke søsken nå. Har dog 2 halvsøsken som min mor fikk mye senere, men de har jeg ingen kontakt med og ønsker heller ikke det.

Anonym poster: bb6a0e22da9fda9d182398b0e33941ee

[Fandenivoldsk]

Jeg er enebarn og har aldri savnet søsken. Jeg har vokst opp med venner som gikk inn dørene hjemme som de skulle bodd der selv, samt at jeg har en rimelig stor familie og har vokst opp sammen med søskenbarna mine. Har aldri følt meg ensom eller brukt tid på å savne noe jeg uansett ikke visste hvordan var.

[AnonymBruker]

Jeg var enebarn og savnet alltid søsken. Dette hadde nok en direkte årsak til at jeg ble mye mobbet i oppveksten og var veldig ensom. Nå ser jeg helt klart også verdien av å skulle ha søsken siden jeg fikk meg ei stesøster i voksen alder. Men det er vel fordi vi kommer veldig godt overens og hun føles som familie.

Søsken kan slå begge veier, det kan være fantastisk, og det kan være full skjærings. Jeg personlig har bestemt meg for å få 1 barn, og jeg selv med min egen erfaring har jeg ingen betenkeligheter med å få et enebarn selv

Ikke få et barn til bare fordi det er riktig overfor barnet deres. Det skal være riktig for DERE å få et barn til, og det er jo åpenbart at dere ikke ønsker det

Kan du utdype hvordan dette har en sammenheng med å bli mobbet?

Anonym poster: ff17a25680d283491cc5f70862868ec1

[Gjest Doh]

Jeg er ikke enebarn selv, men begge foreldrene mine er det. Pappa har jeg ikke snakket med det om, men vet at mamma var fast bestemt på at hun ikke skulle ha enebarn. Jeg, yngst av tre, ble faktisk til fordi mamma var livredd for at et av mine søsken skulle dø (opplevde at to-tre barn av kjente døde i løpet av kort tid) og at den andre da skulle bli enebarn likevel. Nå har hun to gamle foreldre og må hjelpe de mye. Tror det er ganske tungt for henne, hun vil jo hjelpe de så mye som mulig samtidig som hun har tre voksne barn, stebarn og venner. Pga det hun har fortalt har vi også bestemt å få to barn i stedet for ett.

[Ciara]

Jeg er enebarn, og jeg har hatt det helt fint. Jeg har stor familie ellers - mange søskenbarn å leke med - og det har nok hatt noe å si.

Jeg har derimot selv valgt å få to barn. Men det er jo litt fordi jeg er enebarn som attpåtil fant en mann som er enebarn - våre barn har ingen søskenbarn, tanter og onkler. Ville aldri hatt bare ett barn da.

Jeg er spent på hvordan det blir i årene framover når våre foreldre blir gamle. Da ser jeg for meg at jeg skulle ønske mannen og jeg hadde søsken.