Innleggelse ved spiseforstyrrelse

[AnonymBruker]

Jeg er en jente i 20-årene som slitet med anoreksi(tidligere bulimi) i en del år. Det har blitt verre det siste året, og psykologen min har begynt å snakke om innleggelse. Jeg har aldri vært innlagt før, og er veldig ambivalent; jeg har selvfølgelig lyst til å bli frisk (er motivert, vil bli bedre!), men samtidig er det noe som trekker meg i den motsatte retningen.

Psykologen min har gitt meg en del informasjon, men jeg ville bare å høre fra andre som evt. er eller eller har vært i min situasjon. Er det noen her som har vært innlagt pga. spiseforstyrrelse? Evt. hvor? Jeg bor i Oslo, så det blir her i byen. Fortell gjerne hvordan du opplevde det

Anonym poster: 0c9df3cbdf3aacdfcaec10663a779727

[pantora]

Jeg har vært innlagt flere ganger og flere plasser for spiseforstyrrelsen min, men ikke i Oslo. Det er hardt og brutalt, men man får så mye igjen for det. Og er du motivert og ønsker bli bedre (holde fast i det!), har du det aller beste utgangspunktet! Det som "trekker deg i motsatt retning" er spiseforstyrrelsen, og den må du ikke ta hensyn til... Ønsker deg masse lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg har vært innlagt på modum bad for bulimi.

Det var beinhard jobbing, men fy søren det er verdt det!

Det er 1 år siden jeg ble innlagt nå, og livet mitt kan ikke sammenlignes...

Enig med Pantora! Hold fast i at du ikke vil ha det sånn, og at du vil jobbe for å få det bedre!

Jeg syntes selv det var et vanskelig valg og ta. Det føles jo kjempe skummelt! Og like før innleggelsen var jeg så nervøs at jeg ble enda dårligere en periode. Denne innleggelsen er den eneste jeg har hatt, så har ingenting å sammenligne med, men vil likevel anbefale modum på det varmeste! Det er en grunn for at de går for å være Norges beste innen spiseforstyrrelser!

Likevel, du må være motivert! Ingen kan hjelpe deg hvis du ikke er det... dessverre!

Men, selvfølgelig, ambivalens har ALLE før man tar grep og bestemmer seg for å jobbe med sf. Hadde vi ikke vært ambivalente så hadde vi neppe vært syke...

Vil anbefale deg å sjekke litt rundt ang hva slags opplegg dem har rundt omkring, og be om en henvisning til det stedet du føler passer best i fht dine problemer og ønsker. Ikke bry deg så mye om hvor det er. Da du er innlagt har du nok med deg selv, om du er 3 mil eller 30 mil hjemmefra har ikke så mye å si.. Det kan kanskje til og med føles godt å være et stykke hjemmefra slik at det er lettere å holde fullt fokus på deg selv!

Og en ting til, hvis du bestemmer deg for dette og havner på venteliste, så virker det mye værre enn det er! Den fristen du får beskjed om er i ALLER VÆRSTE tilfellet! Som regel tar det mye kortere tid. Jeg fikk beskjed om at det var 53-56 UKER ventetid og mistet håpet helt...

Det tok derimot bare 3 mnd så var jeg innlagt,

Ønsker deg MASSE MASSE lykke til!!

Det er tøff jobb, og det tar lang tid, men det er absolutt verdt det!

Anonym poster: 95dad73b94051ead9798a77fc504e2ab

[AnonymBruker]

Til dere som har slitt/sliter med spiseforstyrrelser.. hvordan gikk det opp for dere at dere trengte hjelp? Ikke minst når var det dere ØNSKET å søke hjelp?

Sånn som jeg hadde det visste jeg at det jeg holdte på med ikke var normalt, men jeg ville ikke forandre på det heller. Jeg var fast bestemt på å veie mindre enn 40 kg og det skulle ingen stoppe meg i.

Heldigvis gikk det mye over av seg selv, selv om jeg nok fortsatt ikke er helt frisk. Men om tendensene kommer tilbake har jeg jo allikevel ikke lyst til å slutte..?

Anonym poster: e07d3af4c6e007e9585f9ee1d1f7f85d

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemeldinger, alle sammen! Tar gjerne imot flere også

AB #3: Ja, jeg vet at ventetiden kan være lang... Og jeg prøver å forbrede meg mentalt på det. Ikke alltid så motiverende å høre at man er på den lange ventelisten, så jeg prøver å ha det i bakhodet og tenke at jeg kan bruke den tiden positivt og jobbe ekstra med meg selv i mens (HVIS jeg i det hele tatt får en plass og ikke avslag...).

Anonym poster: 0c9df3cbdf3aacdfcaec10663a779727

[AnonymBruker]

Husk på at du kan bli prioriter slik at ventetiden ikke blir så lang også da!

Noen steder krever de det, men tenker at det uansett er lurt å sende med et brev der du selv forteller hva du sliter med og hva som er din motivasjon og ønske med behandlingen. Alle slike ting som viser at man vil teller stort!

AB#4: Det som gjorde at jeg bestemte meg var at spiseforstyrrelsen gikk foran ALT! Alt ble lagt til rette for spiseforstyrrelsen og alt annet gikk skeis. Venner, jobb, sosial, trening. Alt ble ødelagt. Hadde sjefen visst hvordan jeg holdt på på jobb så hadde jeg nok mistet jobben også. Jeg var helt nedkjørt både fysisk og psykisk.

Følte at jeg MÅTTE ta tak hvis jeg skulle få et normalt liv der jeg levde og ikke bare overlevde fra dag til dag.

Anonym poster: 95dad73b94051ead9798a77fc504e2ab