Avløpsrøret.

[Gjest Ratata]

Kjapp intro.

31 år. 5 måneder til jeg er ferdigutdannet. Skal skrive bachelor nå og gruer meg som en gris. Valg av yrket føles mer ut som et kompromiss, men det er vel kanskje slik de aller fleste av oss føler det?

Mangler mye for at man skal kunne kalle seg godt voksen, savner mye for å kunne kalle meg hel. Partneren er god som gull, uten han hadde jeg ikke vært en fjert engang. Bare en luftig fis som ikke høres.

Og det er her all grumset og gleden skal få komme ut,om jeg tør. Vi får se.

[Gjest Ratata]

Av en eller annen grunn har jeg ikke så lyst til å starte arbeidslivet mitt i den byen jeg er i nå. Her har jeg vært i over 10 år og jeg kunne gjerne tenkt meg å prøve noe annet når jeg har muligheten. Jeg har ikke så mange kriterier, bare et annet sted. En annen ting er at jeg har sånn enorm prestasjonsangst så jeg vil gjerne starte opp i yrket mitt et annet sted hvor absolutt ingen kjenner meg. Da kan den nevrotiske personen i meg få utfolde seg uten at det står gamle medstudenter rundt meg med de spisse albuene sine og og ler inni seg.

Mannen er jo også straks ferdig utdannet og skal søke jobb. Han har selv ingen kriterier for hvor han vil jobbe og må bare ta det han får, hvorsomhelst. For meg som elsker å ha ting klart er jo dette et lite helvete..Avstansforhold gjør meg egentlig ikke så mye, det har vi vært igjennom flere ganger. Det er mer følelsen av at han ikke i det hele tatt vil planlegge noe på den fronten som plager meg, samtidig som jeg forstår at det er umulig å planlegge. Samtdig kunne vi tenkt oss å bo litt i hans hjemland men heller ikke noe slikt vil han planlegge. Vi får ta det som det kommer sier han. Ord jeg hater men som jeg svelger i meg.

Og skal vi først ha prøvd ut det å bo i et annet land så må det skje NÅ. Jeg blir ikke akkurat mindre rugesyk med årene. Og rugingen vil jeg bedrive med så nærme familien som det kan la seg gjøre.

Altså, hvordan klaffer slikt for par undrer jeg på. Når begge skal søke jobb. Er det flaks at man havner i samme by? Flytter den ene etter den andre og bare soser rundt i andre jobber til h*n får noe som er relevant?

Denne vinteren og våren kommer til å bli tung og frustrerende.

[Gjest Ratata]

Første skoledag etter en skikkelig koselig ferie er unnagjort. Jeg sitter her svett og forvirret og trengte å ta meg en boks iskald fizz (cider) for å fordøye alt som skal gjøres.

Vi har endelig fått godkjent temaet vårt for bacheloroppgaven, så nå har vi begynt å snuse på protokollen. Samtidig skal vi gjøre en rekke oppgaver som skal leveres på fredag. Hadde vondt i magen og sov urolig inatt. Har gruvd meg veldig til dette semesteret.

Kjente på den følelsen at jeg ikke har noen tilhørighet i klassen idag også. Sånn sett er jeg glad jeg snart er ferdig. Er så lei av at jeg ofte savner tilhørighet. Bruker mer energi på å gå rundt i ring og lete etter årsaker. Lei av å lukte meg selv i ræva hver gang.

Jeg samarbeider med en person fra klassen på bacheloroppgaven. En person jeg samarbeider godt med men som jeg ikke gjør noe sosialt med. Vet ikke hvorfor det alltid blir slik med meg. Mange ganger tror jeg at jeg prøver for hardt og det er jo ingen som liker en slik en. Hadde sikkert ikke likt meg selv heller om jeg hadde møtt på meg.

Men er det nå egentlig så viktig med tilhørighet? Jeg mener, jeg har det jo forsåvidt helt greit. Er det det at jeg ser de andre er så sosiale og sammenspleiset (tilsynelatende iallefall) som gjør at jeg føler meg mislykket i forhold til det? Jeg hadde sikkert uansett bare blitt stresset av å ha et stort nettverk. Dager hvor jeg heller bare vil være alene og gjemme meg unna er som regel i flertall.

Vil bare legge til, sånn i tilfelle noen er så uheldige å lese her, jeg vet jeg er negativ. Dagboken skal leve opp til navnet sitt.

[Gjest Ratata]

Endelig er vi kommet skikkelig igang med ulike oppgaver i forbindelse med bachelor som skal leveres til helgen. Pms og tidspress er en dårlig kombinasjon og gårsdagens økt førte bare til et akutt grineanfall. Ble litt i bedre humør av å skrive et koslig brev som jeg skal sende til niesen min med en overraskelsespakke. Heldige hun som går på FHS, en peiode av livet som for meg var helt fantastisk.

Det er akkurat som om jeg ikke forstår at jeg fra nå av skal bare gjøre voksne ting. Skaffe meg jobb, investere i en leilighet med mannen, ta førerkort, få barn. Om at alt går smertefritt da, noe som det sikkert ikke gjør.

Jeg klarer ikke helt å se for meg at JEG gjør alt dette. Jeg,den evige studenten/apekatten. Ikke misforstå, jeg er veldig ansvarsfull og har fullstendig kontroll på økonomien og klarer voksenlivet ganske fint sånn sett. Har bodd for meg selv i 15 år. Jeg klarer ikke helt å skjønne at JEG skal få ta del i det som er normalt for de fleste menneskene allikevel. Kanskje en frykt de fleste av oss har, og kanskje spesielt kvinner med tanke på det å få barn.

Jeg mener, det er jo ikke alle forunt å få barn. Hvorfor skal jeg gå ut ifra at det kommer til å skje meg? Det er akkurat 5 uker siden jeg tok vevsprøver fra livmorhalsen, går fremdeles og venter på svar. Man vet aldri..

For meg er det så stort det å få bli gravid og kunne bære frem et friskt barn. Jeg kommer til å gråte av glede for hver dag når jeg vagger rundt. Mer sannsynlig er det nok at alt blir er helvete og jeg blir fru helvete selv. Nå griner jeg bare Tore på sporet åpner kjeften sin.

Og så prøver jeg desperat å forberede meg på alt. Tror jeg kommer til å være lykkelig som fy og prøver derfor å overbevise meg om at det meste kommer til å gå skeis. Fødselsdepresjon, ingen følelser for barn, revner helt opp til nakken, barnet blir født med en snabel i ansiktet etc.

Ingenting blir uansett slik man prøver å se det for seg.

Endret 8. januar 2013 av Ratata

[Gjest Ratata]

Idag jobbet vi som noen racere! Zooooom, der var den ene oppgaven ferdig. Zooooom, der var den andre ferdig. Zooooooom, der var den tredje ferdig. Nå gjenstår det bare litt finpuss histen og pisten. Var oppe lenge før otta så det ble en lang dag på biblioteket.

Følte for å kose oss litt ekstra idag så vi laget fiskesuppe fra bunnen av og har snart drukket opp hvitvinsflasken. Er egentlig ikke så glad i hvitvin men denne var nammenam! Ikke noe ettersmak som gir deg lyst til å skjære grimaser og vriing på hodet.

Og imorgen skal jeg sove lenge, det blir godt! For det har jeg jo ikke gjort siden...øøøhhhmmmm..søndag.

Endret 9. januar 2013 av Ratata

[Gjest Ratata]

Det er en av de dagene. Eller kveldene bør jeg vel si. Hvor man blir sittende å lytte til Regina Spektor og man lar øynene gli igjen.

Bak øyelokkene ser man bilder av steder man har vært, med alt av deres håndtak, rekkverk, tapeter, trær, nøkler, favorittkjoler, favorittsmykker, isene som smeltet over fingrene, knaggene, bordplatene og alt det som utgjør alt omkring rundt oss.

Og man kjenner hvilken følelse man får i fingrene når man tar på alt dette. Man husker hvordan det var å la fingrene gli over det ruglete rekkverket utenfor dukkehuset som ga deg fliser i de små fingrene. Du husker hvordan de myke barnålene foldet seg sammen når du dro fingrene gjennom dem. Du husker den ruglete veggen som du lot fingrene gli over i korridoren på skolen når du løp ut.

Det er så mye og så lite man savner.

Og jeg lurer på hva slags andre ting jeg skal få kjenne på og som jeg kommer til å sitte å kjenne etter om jeg husker om noen år.

[FruLuna]

Selv om det er negativt, ligger humoren og lurer ikke langt under overflaten. Jeg liker det.

PS: Jeg griner også av Tore på sporet.

[Gjest Ratata]

HeiHåHeiHå.

Kaldt. Fryser. Skulle dra på dongeribukse over ullundertøyet og reiv av hempene i samme farten. Syntes det virka som en god ide så da gjorde jeg det da.

Bør kunne spandere på meg ett par nye bukser snart. Har for få. Men jeg har en med ødelagte hemper så det trenger jeg ikke å skaffe meg. Heldig sånn sett.

Kan informere om at jeg har kjøpt meg nye ullsokker.

Jeg er så ....ett eller annet for tiden. Vet ikke om jeg skal kalle det nedfor eller hva. Føler jeg sitter på en trimsykkel og prøver å sykle på det aller tyngste giret. Får liksom ikke opp farten og det gjør bare vondt. Kjenner alt stritter imot.

Og så er jeg så utrolig teit for når jeg karrer meg bortover til skolen så går jeg og sender tanker til deg. Du finnes ikke engang. Innbiller meg at jeg gjør dette for deg men du eksisterer jo ikke så jeg gjør jo alt kun for meg. Lurer meg selv bare. Lei av å tenke på deg er jeg også når jeg tenker meg om.

En ganske så planløs helg ligger like rundt hjørnet. Folk er opptatte og skal reise. Jeg skal gjøre det jeg pleier å gjøre. Kanskje rote meg vekk i en bok eller to om jeg føler roen for det også.

Gleder meg til å legge meg om kveldene. Jeg har brukt lang tid på å lage meg kveldsfantasier men nå har jeg endelig en ny favoritt. Bor på hytte, en slik simpel hytte, langt inne i en skog nær en innsjø. Nei, jeg vil ikke fortelle mer. Den kan ikke miste magien.

Lurer meg selv hele tiden jeg.

[Gjest Ratata]

Det er lørdag og jeg er godt forberedt. En iskald øl, poteter som koker seg møre i fløte, dyret er slaktet og ligger klar til steking.

En fransk film ligger klar til å enten underholde oss eller irritere oss; Små hvite løgner. På godt norsk.

Så fjernt fra alt det vonde og tragiske som skjer i verden. Jeg har slått av, blitt til en struts. Orker ikke sette meg inn i detaljer. Mister matlysten av mindre. Egoistisk og jævlig som jeg er. Som de fleste av oss er.

Måtte de av dere som roter dere inn hit få en fredfull lørdag med gode impulser. Og de av dere som ikke roter dere inn, dere får sikkert en fin lørdag dere også.

[Gjest Ratata]

Frokost.

Svigermors te. Svigermors rundstykker. Helt stille. Svak vintersol som prøver å blende oss her inne men den klarer det ikke helt.

Igår kveld ble jeg overtalt til å prøve på meg ett par cockatil kjoler fra 50 tallet som har tilhørt mannens bestemor. Den ene satt som en skudd, den andre savnet et større brystparti. Langt inni meg tenkte jeg at den ene hadde vært perfekt som brudekjole. Turde ikke si det høyt så ble veldig takknemlig for at svigemor nevnte det.

Nåja, that will be the day.

[Gjest Ratata]

Det slo meg plutselig hvor mye en venninne av meg har endret seg iløpet av de siste årene. For hennes del til det bedre. For min del, tjaaa..det har blitt slik at jeg kvier meg litt for å tilbringe mye tid sammen med henne.

Hun har alltid vært som meg. Stille, sjenert, ikke ropt ut meningene sine. Jeg jobber hele tiden for å prøve å vises bedre i enkelte sammenhenger. Venninnen min har tatt en helomvending og har blitt den som roper høyest og som kjører på. Er jo forsåvidt vel og bra. Men når det har blitt slik at man føler seg angrepet og overkjørt, når man føler seg driti ut, da er det ikke helt ok lengre.

Joda, jeg innrømmer det. Jeg kan av og til være nærtagen. Jeg har tenkt at det er jeg som er nærtagen i dette tilfellet også. Men, jeg kommer frem til at det er ikke det som er helt løsningen her. Når det kommer sarkastiske svar eller spørsmål som gjør at situasjonen blir klein både for meg og de som er der, da er det ikke det at jeg er nærtagen innimellom som er hovedproblemet.

Jeg tåler at folk sier meg i mot, og jeg tåler at folk kommer med konstruktiv kritikk. Men når det blir sagt i en hånende tone og samtidig rulling med øyene, da er det ikke noe gøy lengre.

Utrolig synd. For hun er ellers en god og nær venn. Og dem har jeg ikke akkurat så mange av.

Vil poengtere at det er fint at man får bedre selvtillit og at man tør å ta til motmæle. Men alt med måte og respekt.

Synes det er ekkelt å kjenne på at jeg får en liten klump i magen om jeg skal treffe henne. Det hele gjør meg usikker og litt nervøs for å si noe hun kan komme til å gjøre narr av. Det er nesten så jeg lurer på om hun gjør det bevisst, kanskje hun oppfatter meg på en måte som gjør at hun føler hun må jekke meg ned? Man vet aldri.

Og når jeg leser over dette så skulle man tro jeg var maks 8*2 år. Maks.

Har etterlyst prøvesvarene fra biopsien. Fikk beskjed om at svarene ble sendt til fastlegen for snart 1 måned siden. Ringte legekontoret og fikk beskjed om at det hadde vært mye sykdom og rot men at hun skulle sjekke opp saken. Hun noterte seg mobilnummeret mitt men jeg har fremdeles ikke hørt noe. Ok, så var dette på fredagsmorgenen men jeg blir si stressa av å vente. Jeg må nesten få et prøvesvar så jeg vet om jeg må ta flere celleprøver fremover eller om jeg kan droppe det.

Det var en ting til jeg skulle klage på...

hmmm..

Jo, jeg trudde jeg tålte alt i helgen og ble alt for full. For første gang på flere år hadde jeg en kveld med mange sorte hull. Hva de hullene ble brukt på aner jeg ikke. Men jeg har iallefall alle lemmer i behold. For noe tull fylla er. Er jo bare ubehagelig. Men den hvitvinen var så god..

Og inatt badet jeg i svette. Drømte om døden i hele tre drømmer. I første drøm var jeg selv døende. Ufattelig ekkel følelse. I drøm to døde svigerforeldrene mine i en grusom ulykke. I den siste drømmen la jeg et råttent lik i en smal kiste som skulle begraves på høykant fordi det var så fullt på kirkegården.

La nå denne natten komme med noe hyggeligere.

Dette ble alt for langt og intetsigende. unnskyld.

[Gjest Ratata]

Jeg var alltid god til å spille ulike roller før. Da mener jeg bokstavelig talt. Kle meg ut, ta på teatersminken og være en annen. Det var utrolig deilig. Var det noe jeg var trygg på så var det å være noen andre.

Det er lenge siden jeg var en annen. Jeg savner det på en måte.

I natt slo det meg at den rollen jeg har spilt dårligst er meg selv. Å forhindre at andre skal se hvem jeg faktisk er; sårbar, usikker og redd, det funker ikke alltid. Og i de siste dagene har jeg spilt den rollen utrolig dårlig ovenfor den som står meg nærmest. Tunge dager, tungt hodet, sliten nakke.

Hodet mitt er inndelt i arkiver hvor jeg løper rundt og sorterer følelser; ikke bruk for, gått ut på dato, kommer til å få bruk for i nærmeste fremtid, overdrivelser, underdrivelser...

Og så famler jeg etter bryteren som det står Ratata på. Når jeg får slått på den bryteren igjen så skal jeg kunne spille meg selv. Uten at hverken jeg eller andre får noen mistanker. Til helga kanskje, for jeg har hørt at helgen er ikke bare burde burde. Heldigvis.

[Gjest Ratata]

Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag. I dag er torsdag. I imorgen etter ett eller annet klokkeslett er det helg. Det betyr hjemmelaget maki og hjemmelaget drinker og hjemmelaget røl. I en alder av over 30 har jeg invitert til pysjparty. Til mitt forsvar så har jeg aldri hatt pysjparty og jeg har hørt at det må man ha. Så da blir det det da.

Og ellers? Ellers så ble hele første utkastet til før-bacheloroppgaven forkastet. Så det var jo kjempe gøy for da måtte vi begynne helt på nyttmed en helt annen problemstilling. Men det var som sagt bare gøy for plutselig ble alt bare gøy. Det gøyeste jeg vet er når ting går på rævva med stil. Det er bare flaut å snuble. Men snubler man og faller på ræva slik at buksa revner og hele den bleke ræva vises, da er det jo bare gøy!

Puh.

Men det går faktisk fint da.

[Gjest Ratata]

Regnet skulle ha vært blått. Og gult. Og grønt. Og rosa. Og lilla. Hadde vært mye kosligere. Skulle selvfølgelig ikke ha farget av. Det hadde vært litt kjedelig.

Jeg har egentlig ikke behov for å si noe mer akkurat nå.

Klager vel mer senere tenker jeg. Når jeg kommer på noe å klage på.

[Gjest Ratata]

Det kan ikke bli mer irriterende. Eller, jo, det kan det sikkert bli men la meg få det ut allikevel.

Når man er midt mellom det som kan kalles slumring og dyp søvn på morraskvisten (morraskvisten, morsomt ord egentlig) hvor man har drømmer som kan styre selv, ahhhhh,det beste jeg vet. Men i dag, jeg fikk det ikke til. Jeg bestemte meg i drømmen for hva jeg skulle finne, men jeg ble bare gående og lete og lete og lete og klarte ikke å få frem det jeg ville finne. Åpnet alle dørene, mange ulike rom, men nei.

Og så våkner man og da er jo løpet kjørt.

For jeg elsker å drømme. Jeg gleder meg til å sove for jeg pleier som regel å ha veldig underholdende drømmer. Og det er så deilig når man får til å styre drømmene selv.

Og en ting til som ikke har noe med drømmer å gjøre; Bunnslammet i kakaoen er ikke god. Spesielt ikke når den har blitt kald. Urk.

[Gjest Ratata]

Jeg håpte på å blåse bort i dag. Eller, iallefall at en del av tankene skulle gjøre det. Forholdene lå til rette for det i og med at det gikk ut meldinger om at man burde holde seg innendørs. Så jeg ble en smule skuffet da jeg etter en vindfull tur kom hjem og fant akkurat de samme tankene jeg hadde da jeg stirret i taket i natt.

Jeg blir forvirret og sur. Så tenker jeg pokker heller, skal det aldri være rom for å slappe av? Så fortrenger jeg det og gjemmer det i en del av hjernen som garantert kommer til å eksplodere snart. Eksplodere i et voldsomt fyrverkeri av bitterhet og sinne og barnslig trass. Jeg analyserer frem og tilbake, ser på meg selv, ser på de andre. Vet da søren hva som er galt.

Ikke er det noe å se på tv heller.

Men jeg har laget meg en drink.