AnonymBruker Skrevet 3. januar 2013 #1 Skrevet 3. januar 2013 Jeg har slitt med depresjon i 3 år og den har blitt bare tyngre og tyngre. Jeg prøver å bli bedre, jeg gjør det. Men nå har jeg gitt opp. Går på antidepressiva for depresjon og sosial angst. Det hjelper lite. Har spiseforstyrrelser, men ingen bryr seg. Er 15 år. Mora mi er for psykisk syk til å ta seg av meg og hun bor sammen med en som mishandler både fysisk og psykisk. Så jeg bor hos pappaen min som kunne ikke brydd seg mindre om meg. Jeg orker ikke mer, virkelig. Har droppa ut av skolen og ligger bare hjemme om dagene og råtner opp. Har ingen venner. _Ingen_. Så spør jeg meg selv - hvorfor orker jeg å leve? Jeg har ingen grunn til å leve. Sikker på at flesteparten av dere kommer sikkert bare til å si at dette bare er en fase og at det vil bli bedre, osv. Men jeg ser virkelig ikke noen muligheter eller en fremtid Anonym poster: 380dd925bcbfe94f46279cf919d814e1
pandabear Skrevet 3. januar 2013 #2 Skrevet 3. januar 2013 Jeg tenker ikke at "dette er en fase", men at du trenger hjelp. Ting kan gå bedre selvom det ikke kjennes sånn nå. Har du noen andre i familien du kan snakke med? Evnt. en annen voksen person du stoler på? Helsesøster, en nabo etc? Har du vært ærlig med legen din eller psykologen og fortalt hvordan du har det? 2
AnonymBruker Skrevet 4. januar 2013 #3 Skrevet 4. januar 2013 Jeg tenker ikke at "dette er en fase", men at du trenger hjelp. Ting kan gå bedre selvom det ikke kjennes sånn nå. Har du noen andre i familien du kan snakke med? Evnt. en annen voksen person du stoler på? Helsesøster, en nabo etc? Har du vært ærlig med legen din eller psykologen og fortalt hvordan du har det? Stoler ikke på noen. Har snakket med barnevernet et par ganger, men det virker ikke som om de tror på meg. Anonym poster: 380dd925bcbfe94f46279cf919d814e1
Ananas. Skrevet 4. januar 2013 #4 Skrevet 4. januar 2013 Det virker som det er veldig vanskelig å være deg for tiden, og det er ingen god følelse. Jeg tror ikke at det er en fase, men husk på at det er sannsynlig at det snur en gang. Pandabear gir deg gode råd, men det blir jo litt vanskeligere hvis du ikke har noen du stoler på. Har du fast oppfølging av lege/helsesøster/psykolog? Hvis ikke er det kanskje en ide å prøve å få jevnlig kontakt med en av dem? Om ikke for å direkte få behandling, så kanskje for å ha noen å prate med, og få ting ut. Hvis du har mange tunge tanker så er det godt å ha en voksenperson eller tillitsperson i livet ditt som du kan støtte deg litt på. Ellers vil jeg si at det nok føles som det aldri blir bedre, men sjansen er veldig stor for at det kommer en dag som er litt lysere enn de forrige, og at det sakte men sikkert begynner å gå oppover, til ting ikke er like uutholdelige. Du høres litt ut som meg da jeg var på din alder, slet med depresjoner, spiseforstyrrelser og litt andre ting. Hadde ikke venner og "ingenting" å leve for. Ingen mål, ingen ønsker, ingen drømmer. Jeg holdt ut, selv om det var vondt, og angrer ikke på det i dag. Det er håp! Det føles nok ikke sånn, kanskje føles det som ting aldri blir bedre, men det kan de. Veien dit er ikke lett, men jeg tror og håper at det løser seg for deg også, men det kan ta tid og det kan være vondt og vanskelig. Har ikke så mange gode råd å komme med, for for min del skjedde bedringen veldig sakte og jeg kan ikke peke på noen konkrete årsaker, men send meg gjerne en PM om du trenger/ønsker noen å prate med. Ønsker deg alt godt, og håper det løser seg for deg med tiden:)
AnonymBruker Skrevet 4. januar 2013 #5 Skrevet 4. januar 2013 Du er 15...Jeg sleit noe helt forjævlig i alderen 14-17 og kan love deg en ting. Etterhvert som årene går så blir alt bedre. Hodet faller på plass på en måte. Det er ikke så lett for kroppen å bli voksen, mye kjemiske greier foregår i hodet da. Når jeg var 15 å sleit som værst leste jeg ett sted at hjernen sender ut ukontrollerbare mengder av horomoner sånn at når man blir lei seg så blir man super lei seg, når man blir sint så blir man super sint og når man blir deppa så blir man super deppa. For meg hjalp det iallefall mye å sette meg inn i hva som skjer med hjernen min i den alderen der og jeg er glad for at jeg gjorde det, for alt blir igrunn bedre når man blir eldre. Det er visst ikke bare noe man sier, men sant Jeg synes du skal snakke med en evt. skrive ett brev de kan lese når du sitter der om du synes det er vanskelig å prate direkte til folk. Jeg kan si med hånden på hjertet og jeg tror mange, mange kan si akkurat det samme som meg, den tenåringstiden er noe av det forjævligste tiden jeg har vært med på. Men barn og tenåringstiden er bare noen få små år, voksen er du leeeeenge og det er så absolutt verdt det Anonym poster: 2472ff5411ea477fe55f25208d8f873f
ninuska_ Skrevet 4. januar 2013 #6 Skrevet 4. januar 2013 Kjære Trådstarter Jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. Jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse. Her finner du blant annet info om hjelpetelefon 116 123 som er et gratis og døgnåpent tilbud. Tjenesten består også av to nettjenester, sidetmedord.no og kameratstøtte.no. Jeg vil også minne om IKS, 22 94 00 10, hvor det sitter mennesker med erfaring og kompetanse som kan gi deg gode og nyttige råd på veien. Det skal være et psykiatritilbud i alle landets kommuner. Hvis du ringer din kommunes servicetorg eller ser på hjemmesiden til hjemkommunen din, skal du finne info om dette. Her skal man kunne få noen å snakke med og hjelp videre. Lykke til! ninuska_, mod
Fremhevede innlegg