Tut-tut og pip-pip

[Gjest Anonymous]

Er det flere enn meg som synes det er tåpelig å lære barn ord av typen tut-tut for bil og pip-pip for fugl? Jeg mener det beste er å lære det riktige med en gang.

[Gjest Xavia]

Kunne ikke vært mer enig. Så kan man heller lære dem at fuglen sier PIP PIP.

[Tusenfryd]

Enig - det er helt latterlig!

Biler er biler og hunder er hunder. Katt kan til nød være pus, men fugler er ikke pipipper... !

Hva er båter da? Plask-plasker?

Nei, lær ungene å snakke så kan de voksne snakke babyspråk på jobben og se hvor langt de kommer med det.

[Gjest Anonymous]

Vi lærer ikke vår datter at fugler heter pip pip, eller at sauen heter bææ. Hun har bare ikke lært de ordene ennå. Det er jo litt vanskeligere ord enn pip pip og bææ. Dermed peker hun på sauen og sier bææ. og får til svar: ja der er sauen som sier bææ.

[Virra]

Nei her er ingen pippip eller gakkgakk. Men jeg kaller sauene for libber. Ikke spør meg hvorfor..! Er noe vi alltid har sagt hjemme fra vi var små......? :-?

[Lille Rosin]

Ikke noe pip-pip og tut-tut her heller :-)

Ungene mine har sagt de riktige ordene med engang de :-) derimot dagbarnet mitt, hun har mange rare ord :-? , forhåpentligvis vokser hun dem fra seg.

Synes det er viktig å lære ungene de riktige ordene for ting.

[Usikker]

...... forhåpentligvis vokser hun dem fra seg.

Vil nok tro at det er store sjanser for det ja......

Personlig så ser jeg ikke noe galt i at barn kaller en bil for "tut-tut" eller en fugl for "pip-pip". Dette tror jeg faktisk barn fint klarer å finne ut av etterhvert......... Grunnen til at det blir sånn er vel kanskje at det er enklere å si "tut-tut" enn å si "bil" - enklere å si "pip-pip" enn å si fugl........

[Gjest Tex]

Det er lurt å lære barna de lydhermende ordene også,

i tillegg til de rette substantivene.

Dette gir barna et utvidet ordforråd, og trener også andre muskler i tungen enn de vanlige lydene gjør.

Det er derfor også til en viss grad lurt å snakke babyspråk til barn, vel å merke i kombinasjon med de rette ordene med rett lyd, da babyspråket inneholder lyder det norske språket normalt ikke har.

[Birgitte]

Til syvende og sist kommer det ut på ett. Vi lærer alle at det ikke heter tut-tut på ordentlig uansett hva vi lærer som barn. Det er noen som synes det er søtt at småbarn snakker slik, det er andre som synes det er noe forferdelig tull. Jeg synes det er viktigere ting å bry seg om. Men selvfølgelig kommer det an på alderen på barna. En femåring som kaller en sau for bæ virker på meg helt latterlig, en ettåring som sier det samme er uskyldig. Min lille tulle på nylig fylte ett år, kan si ett ord: Psss, (=pus) og det innebærer alt som kan bevege seg. Hva hun har forstått av tingenes innbyrdes sammenheng om et halvt eller ett år er jo ikke lett å forutse. Så la de små barn snakke som de vil!!

[murmeldyret]

Lillepia begynte selv å kalle bilen for tut-tut etter å ha vært hos dagmamma der noen gutter lekte med biler. Dette var noe av det første hun sa. Jeg har da aldri sett på det som noe problem. Noen ord er jo lettere enn andre, og det tok lang tid før hun sa bil.

Vi prøver selvsagt å lære henne de rette ordene, men jeg tviler ikke på at det kommer av seg selv. Vi lærer henne hva som er ku, gris, o.l. og at kua sier mø. Mø er lettest å si, dermed kaller hun fortsatt kua for mø selv om vi sier ku. Jeg ser det ikke som noe problem, og vi driver ikke å retter på henne. Hun forstår godt hva vi mener når vi sier bil og ku.

Mitt inntrykk er at de fleste småbarn prater slik i begynnelsen. Men man trenger selvsagt ikke oppmuntere barnet til å fortsett å kalle bilen for tut-tut til de blir 5 år.

[Andrine22]

Vi diskuterte dette i klassen i en norsktime for en stund siden...( Jeg er førskolelærerstudent). Og norsklærern, som har peiling, mente at det ikke i det hele tatt skader barnet, eller barnets språk å begynne med å si pippip i stedet for fugl. Det er lettere for et lite barn å si, men det viktige er at en begynner med de riktige ordene etterhvert som barnet er gammelt nok til å si og forstå det, og da også lære barnet at; dette er en hund, og hunden sier voff-voff!

[Gjest Virra, uinnlogget]

Nei jeg tror vel heller ikke at det skader ungene å si pip pip og tut tut. Men jeg lærer de ikke de ordene. Sier de pip pip så sier jeg - ja, det er en fulg. Så har vi hvert vårt ord for ting heller. Men jeg oppfordrer ikke til å bruke de "gale ordene".

[Gjest Muslingen]

Jenta mi er 2 år, og sier vovva, mø, bæ og mjau. Men når jeg sier de "ordentlige" navnene til dyrene, så skjønner hun hva jeg mener. Et lite troll på 2 år synes det er greiere å si "mjau" enn "katt". Så da skal hun få lov til det. Men om hun som 6-åring ennå sier vovva å mø, så er det jo på tide å reagere....

[Gjest Anonymous]

Vi diskuterte dette i klassen i en norsktime for en stund siden...( Jeg er førskolelærerstudent). Og norsklærern' date=' som har peiling, mente at det ikke i det hele tatt skader barnet, eller barnets språk å begynne med å si pippip i stedet for fugl. Det er lettere for et lite barn å si, men det viktige er at en begynner med de riktige ordene etterhvert som barnet er gammelt nok til å si og forstå det, og da også lære barnet at; dette er en hund, og hunden sier voff-voff![/quote']

Dette er jeg helt enig i. Datteren min har altid lært at hunden sier voff-voff, det er ikke en voff-voff

[Gjest Anonymous]

Tja, for noen kan det vel gå litt over styr kanskje. En del barn drar jo dette med seg en god stund.

Vi var litt sånn med første barnet, men lærte de to neste de riktige ordene med en gang.

Noe annet som skjedde hos oss var at ungene forvekslet forskjellige ord, sånn at svart var blå etc. for at ungene noen ganger skulle skjønne hva vi voksene mente, brukte vi de samme gale ordene.

Så en gang var samboer i butikken og handlet og fant ikke det han skulle ha, og spurte betjeningen hvor han kunne finne BLÅ pølse! (svart stabburspølse :-)

Han ble sett litt rart på ja......

Eller denne historien jeg fikk fra en nabo om datteren:

-Hva sier vovvoven?

-Vovvov

-Hva sier pipppippen?

-Pipppipp

- Hva sier høna da?

-HØNHØN!

:-)

[Birgitte]

Fikk så lyst til å fortelle en søt historie om sønnen min da han var to år og flink til å snakke:

Vi gikk tur i skogen med min bror som ikke var veldig vant til små barn på den tiden. Men han pratet i vei og de han og lillegutt fant tonen riktig så godt på denne turen. I bilen på vei hjem kom det tørt fra baksetet: Du mamma, onkel tror at hunder heter bissevovver!

[-ida-]

Her sies det også wowwow, pippip og gryntgrynt. Men jeg tror han kaller dem det fordi han ikke klarer å uttale de rette ordene. Vi kaller dem de rette ordnene, men de sier det og det. Må jo gi de litt kreditt for at de klarer å gjøre seg forstått også at de ikke mister helt mottet, men blir inspirert til videre læring.

[ligra]

helt enig jeg tror det er det lureste å lære de hva ting heter i virkeligheten

[Gjest Constanze]

Jeg er 20 år og språkstudent, men sier fremdeles gakkgakk og pus...

[Tusenfryd]

Jeg er 20 år og språkstudent, men sier fremdeles gakkgakk og pus...

Og noen lurer på om det ikke er skadelig... OG garanterer at man vokser det av seg...?