Motivasjon og støtte til oss med psykiske lidelser

[altflyter]

Her lurer jeg meg inn jeg også

Jeg er 19, og har vært syk siden jeg var 15. Angst og depresjoner først, og overspisingslidelse i tillegg nå de siste årene.

Jeg gikk ett år til psykiater da jeg var 15, etter å ha fått angstanfall på skolen. Etter det året ble jeg erklært frisk. Yeah right.

Først nå har jeg innsett at jeg er langt fra så frisk som jeg skulle ønske jeg var. Nå flytter jeg hjem til mamma og pappa igjen, og skal gjøre ferdig læretiden min hjemme. Jeg trenger backupen deres nå. Det er først nå i høst jeg har blitt tatt på alvor av en lege (ny fastlege da jeg flyttet hit), og på onsdag har jeg faktisk min første psykologtime på mange år. Grugleder meg, men de må jo overføre meg til hjembyen uansett, så det blir jo bare en samtale. Vet hvertfall at jeg ikke skal ha samme fastlege som jeg hadde tidligere, når jeg flytter hjem.

Sånn, that's it, for nå iallefall. Godt å se at man ikke er alene

Det kommer nok til å ordne seg for deg. Det viktigste skrittet er å innse at man trenger hjelp!

Hvordan går det med deg nå, og hvordan gikk psykologtimen?

[Monstrum]

Det kommer nok til å ordne seg for deg. Det viktigste skrittet er å innse at man trenger hjelp!

Hvordan går det med deg nå, og hvordan gikk psykologtimen?

Psykologtimen gikk kjempebra, møtte en fantastisk dame. Hun mente jeg skulle prioriteres mye høyere enn hva fastlegen mente, så jeg fylte ut noen skjemaer om depresjoner og spiseforstyrrelser. Jeg scoret veldig høyt på de, og hun var tydelig i viderehenvisningen på at hun ikke var enig med legen.

Nå er det bare noen dager til jeg flytter!

[altflyter]

Psykologtimen gikk kjempebra, møtte en fantastisk dame. Hun mente jeg skulle prioriteres mye høyere enn hva fastlegen mente, så jeg fylte ut noen skjemaer om depresjoner og spiseforstyrrelser. Jeg scoret veldig høyt på de, og hun var tydelig i viderehenvisningen på at hun ikke var enig med legen.

Nå er det bare noen dager til jeg flytter!

Så utrolig fint å høre! Vet du om du får mer hjelp nå framover da?

[Monstrum]

Så utrolig fint å høre! Vet du om du får mer hjelp nå framover da?

Meningen er at jeg skal til psykolog i hjembyen når jeg kommer dit, men hun sa jeg måtte være litg obs. Siden jeg viderehenvises til en annen kommune (som jeg ikke har fastlege i før 1 mars), og fastlegen jeg har nå ikke ville henvise meg i utgangspunktet, så falt jeg litt "mellom to stoler" Så jeg må være obs selv, og få min nye fastlege til å purre hvis jeg ikke hører noe innen mars er i gang

[altflyter]

Meningen er at jeg skal til psykolog i hjembyen når jeg kommer dit, men hun sa jeg måtte være litg obs. Siden jeg viderehenvises til en annen kommune (som jeg ikke har fastlege i før 1 mars), og fastlegen jeg har nå ikke ville henvise meg i utgangspunktet, så falt jeg litt "mellom to stoler" Så jeg må være obs selv, og få min nye fastlege til å purre hvis jeg ikke hører noe innen mars er i gang

Jeg vet ikke hvor du er fra, men mange steder har de noe som heter "livskrisehjelpen" på legevakten. Pass uansett på å ta kontakt med noen om ting blir verre før du får skikkelig hjelp

Lykke til med flyttingen! Du gjør det rette

[Alayne]

Har lest igjennom hele denne tråden nå, så tøffe dere er her inne! Blir imponert over stå-på viljen deres.

Selv har jeg slitt med depresjon hele livet, angst har kommet til de senere årene. Det gjør det kanskje lettere for meg enn for andre, for jeg kjenner ikke til noe annet enn å være deprimert. Relativt nylig jeg har oppdaget dette, har alltid trodd at det var normalt å ha det som jeg har det, at alle andre også egentlig har det sånn. Har endelig begynt med å ta tak i problemene mine seriøst, men synes det er vanskelig. Har fått medisiner som ser ut til å hjelpe litt, men ikke gått på de så lenge enda. Veldig redd for at de skal slutte å fungere (har lest om mange det har skjedd med).

Jeg har ikke vært så langt nede at jeg har blitt innlagt, jeg er "fungerende" og i jobb. Jobben klarer jeg, men det meste annet går skeis, har mistet størsteparten av nettverket mitt fordi jeg ikke klarer å forholde meg til så mye av gangen. Jobben er jeg avhengig av, har vært sykemeldt perioder, men blir mye dårligere av å ikke komme meg ut å gjøre noe fornuftig, så skal være ekstremt langt nede før jeg ikke får gjort den. Føler jeg sliter veldig med å holde hodet over vannet til tider.

Dere som er mye sykere enn meg, hvordan var hendelsesforløpet deres? Jeg er så redd for å bli sykere enn jeg er, blir jeg så syk at jeg ikke klarer å komme meg på jobb, vil alt rakne. Er livredd for å bli gal eller psykotisk. Sliter med søvn, og i perioder uten særlig søvn har jeg vært redd for at jeg er i ferd med å bli gal, ser små hallusinasjoner, lukter som jeg vet ikke er tilstede, og slike ting. Jeg vet at det ikke er reellt, men tenker at en dag, kanskje jeg ikke vil klare å skille virkelighet fra hallusinasjoner? Det gjør meg redd, spesielt tanken på at jeg kanskje ikke er klar over det selv om/når det skjer.

[kari2]

Sov fra 14 til 18, så nå er jeg lys våken.. Og driitglad! Fikk eksamensresultatene i dag, og det gikk alldeles strålende Kjøpte meg en flott ildtopp(en blomst) som "premie", og feirer meg selv med noen grevens cider.. Wiii!!

Så bra at det gikk bra på eksamen!! Hurra! Gratulerer:D

[kari2]

Hva, fins det faktisk andre som sliter?! Jeg føler meg omringet av velfungerende og "normale" mennesker;)

[FreeLife]

Vil gjerne bidra her hvis det er ønskelig. Har selv erfaring med psykisk sykdom, både gjennom arbeid og personlig erfaring. Er "frisk" i dag  Kan dele litt hvis noen er interessert i å høre, hvis ikke drister jeg meg bare til å komme med noen velmenende råd i blandt. 

[altflyter]

Vil gjerne bidra her hvis det er ønskelig. Har selv erfaring med psykisk sykdom, både gjennom arbeid og personlig erfaring. Er "frisk" i dag  Kan dele litt hvis noen er interessert i å høre, hvis ikke drister jeg meg bare til å komme med noen velmenende råd i blandt. 

Jeg hadde nesten glemt denne tråden! På høy tid at vi henter den opp igjen.

Jeg hører gjerne! Så flott at du har klart å bli frisk!

Siden sist jeg skrev (det må jammen meg være over et år siden eller så) har livet gått både opp og ned. 

Jeg har fått en ny diagnose som har gjort at jeg har fått mye bedre hjelp i helsevesenet enn jeg fikk før. Jeg sliter fortsatt mye dessverre, men jeg har slått meg til ro med at slik kommer det til å være for meg i perioder, så jeg prøver å sette pris på de gode periodene jeg har.

Jeg er en stabeis, så da nav foreslo uføretrygd hoppet jeg i taket av sinne (jeg reiste meg opp og hoppet i ordets rette forstand og sa "ikke faen" ) Jeg vil bidra til samfunnet så langt det lar seg gjøre. Kanskje andre syntes jeg er dum, men jeg nekter å ikke bidra og være en del av samfunnet og felleskapet som "drar lasset". 

I perioder er jeg så syk at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv, men med god behandling skjer dette "bare" ca to ganger i året... dessverre en til to måneder fordi jeg nekter for innleggelse før jeg blir tvunget til det (sta drittunge), Men jeg har som sagt gode perioder, og klamrer meg til tanken på dem når det raser som verst.

Jeg har vært veldig syk i to måneder nå, men er i ferd med å komme meg. Jeg har akseptert at jeg ikke er i stand til å studere, kanskje aldri, så nå er jeg på jobbjakt og prøver å finne noe som er realistisk for meg og den kapasiteten jeg har. Legen, psykologen og nav har frarådet meg det, men jeg er overbevist om at jeg aldri vil få det bedre med meg selv om jeg bare sitter hjemme. Jeg jobbet over 100% i årene før jeg ble syk, så det ligger rett og slett i beinmargen min. Jeg vil jobbe. Faktisk for enhver pris. Jeg kjenner meg selv godt, og vet at jobb eller en fornuftig aktivitet er nøkkelen for bedre helse for meg.  

Om jeg så må bruke alt av energi, og dermed bli liggende i "koma" når jeg kommer hjem, så er det verdt det. Å kunne ta en lønningspils med kollegaer er faktisk et av mine topp 3 mål i livet  

Endret 10. november 2015 av altflyter

[Gjest 123Sol]

Kan jeg spørre hvilken diagnose du har, Altflyter?

[Anoia]

Siden det snakkes om uføretrygd her så får jeg komme med et innspill jeg også.

Jeg har nettopp fått innvilget 100% uføretrygd (har flere diagnoser som går både på det fysiske og det psykiske. Hadde håpet at jeg skulle klare å jobbe litt, men i følge NAV er det ingen som vil ha en som kan jobbe 20 svært ustabile prosent (det er jo forsåvidt realistisk).

Men, det at jeg nå er blitt varig ufør betyr ikke for meg at jeg nå skal sette meg ned og leve et inaktivt liv og ikke på noen måte bidra til samfunnet. (Jeg skjønner at du ikke mente det vondt, altflyter, men jeg kjenner det river litt i meg når jeg som ufør får dette stempelet.) Det viser seg at jeg nå faktisk står litt friere til å aktivisere meg selv og prøve å jobbe litt på mine premisser. Jeg har f.eks nå mulighet til å søke meg inn på en varig tilrettelagt arbeidsplass (VTA). Eller jeg kan starte på egenhånd med å f.eks selge egenproduserte ting. Jeg får tjene opptill en viss sum i tillegg til trygden, og om det viser seg at jeg på et tidspunkt tjener mer enn det, blir det trykket fra trygden min uten at det gjør permanente endringer i vedtaket (dvs at det er trygt å ha både gode og dårlige perioder uten at det fører til økonomisk ustabilitet og nye avklaringer med NAV).

Poenget mitt er at det å bli varig ufør ikke er en livstidsdom som gjør deg evig inaktiv, men kan gi en ny frihet til å stable livet sitt på beina i sitt eget tempo. Det er i hvert fall sånn jeg ser det

Det å kunne ta en lønningspils med kollegaer er forresten et godt mål, jeg tror jeg adopterer det 

[altflyter]

Siden det snakkes om uføretrygd her så får jeg komme med et innspill jeg også.

Jeg har nettopp fått innvilget 100% uføretrygd (har flere diagnoser som går både på det fysiske og det psykiske. Hadde håpet at jeg skulle klare å jobbe litt, men i følge NAV er det ingen som vil ha en som kan jobbe 20 svært ustabile prosent (det er jo forsåvidt realistisk).

Men, det at jeg nå er blitt varig ufør betyr ikke for meg at jeg nå skal sette meg ned og leve et inaktivt liv og ikke på noen måte bidra til samfunnet. (Jeg skjønner at du ikke mente det vondt, altflyter, men jeg kjenner det river litt i meg når jeg som ufør får dette stempelet.) Det viser seg at jeg nå faktisk står litt friere til å aktivisere meg selv og prøve å jobbe litt på mine premisser. Jeg har f.eks nå mulighet til å søke meg inn på en varig tilrettelagt arbeidsplass (VTA). Eller jeg kan starte på egenhånd med å f.eks selge egenproduserte ting. Jeg får tjene opptill en viss sum i tillegg til trygden, og om det viser seg at jeg på et tidspunkt tjener mer enn det, blir det trykket fra trygden min uten at det gjør permanente endringer i vedtaket (dvs at det er trygt å ha både gode og dårlige perioder uten at det fører til økonomisk ustabilitet og nye avklaringer med NAV).

Poenget mitt er at det å bli varig ufør ikke er en livstidsdom som gjør deg evig inaktiv, men kan gi en ny frihet til å stable livet sitt på beina i sitt eget tempo. Det er i hvert fall sånn jeg ser det

Det å kunne ta en lønningspils med kollegaer er forresten et godt mål, jeg tror jeg adopterer det 

Jeg forstår når jeg leser innlegget mitt at det kan oppeves som sårende. Det var overhodet ikke meningen  Det er rett og slett bare det at jeg fortsatt lever litt i fornektelse og er redd for å føle meg "gitt opp" av systemet.

Jeg har stor respekt for dem som er så uheldig å få uføretrygd, fordi jeg vet hvilket helvete man må igjennom før man får det, men staheten i meg sipper ikke taket og jeg klarer ikke tanken på å føle meg "gitt opp". Jeg vet at det ikke stemmer, men jeg føler det sånn.

Jeg har egentlig ikke tenkt på det slik som du gjør, for om jeg hadde fått noen rolige år, hadde jeg kanskje klart å komme meg mer og kanskje fortere enn når jeg har nav hengende over meg. Jobb, jobb, jobb er det eneste de sier, så når jeg falt av studiene ble jeg knust. Jeg har prøvd mange forskjellige jobber på eget intiativ, men jeg har ikke klart å følge opp noen av dem.

Jeg føler meg rett og slett litt handlingslammet og føler ikke at jeg ser opp eller ned på noe som helst lenger. 

Og den lønningspilsen sitter så innprentet i drømmene mine at jeg har innbilt meg selv at det ville være umulig om jeg ble ufør.

Det er mye stigma rundt uføretrygd, men de skulle bare visst. Hvem har lyst til å bli ufør framfor å jobbe? Det er det folk ikke forstår. Nå når jeg har gått på aap i mange år, syntes jeg det er veldig vanskelig å skulle "forsvare" det at jeg får penger fra staten når jeg ser så oppegående og frisk ut  Hvordan håndterer du disse sosiale situasjonene?

Jeg er for øyeblikket innlagt på dps, men prøver alltid å se det positive i det og å bruke den kapasiteten jeg har så godt det lar seg gjøre. Det går så tregt og det er grusomt å føle at jeg faller hele tiden. Jeg smiler og ler i håp om å lure meg selv til å ha det bra. Optimisten  i meg nekter å gi opp. Det er derfor jeg prøver, og prøver og nekter å innse at slaget er tapt. 

Positiv, positiv, positiv. Vennene og familien min skulle bare ha visst hvor ille det er  Men som sagt. Jeg prøver så godt jeg kan å håndtere situasjonen min på en levelig måte og å sette pris på det jeg har.

[altflyter]

Kan jeg spørre hvilken diagnose du har, Altflyter?

OCD, Bipolar, generalisert angstlidelse og PTSD. Pluss en del fysiologiske sykdommer som gjør hverdagen litt tyngre (Hormonubalanse, lavt stoffskifte, etc) Bivirkninger på medisinene gjør at tennene mine blir ødelagt, jeg har konstante skjelvinger i hele kroppen, restless legs og hetetokter +++ 

[Anoia]

Jeg synes også det er utrolig vanskelig å havne i sosiale situasjoner der jeg føler jeg er nødt til å forsvare meg. Folk sitter på utrolig mange rare fordommer, og det er ekstra vanskelig å få folk til å forstå når man har en usynlig sykdom.

Jeg har nettopp begynt på et slags kurs/rehabiliteringsopplegg for folk med bl.a utmattelsesplager, og senest i går var temaet det å forholde seg til folk rundt og hvor sliten/anspent man blir av å måtte unnskylde og forklare seg selv hele tiden. Det er veldig viktig å være bevisst på at man ikke skylder gud og hvermann noen forklaring, folk flest har ingen verdens ting med hvorfor du er i den situasjonen du er. Stresset og angsten rundt det å føle at man må gjøre folk rundt seg fornøyd (inkl det å unnskylde og forklare hva "deres" skattepenger går til) kan bremse tilfriskningsprosessen, eller til og med gjøre deg sykere. 

Et godt tips er å avlede samtalen ved å f.eks snu spørsmålene (Hvordan har DU det da, hva gjør du for tiden?). Folk liker å prate om seg selv  Om de insisterer på å grave er det faktisk lov å si at "jeg er ikke komfortabel med å snakke om det her".

Det er utrolig beundringsverdig at du greier å holde deg så positiv og tøff, altflyter. Men det viktigste er at du passer på deg selv - ikke det å gjøre folk rundt deg fornøyd/beroliget 

[altflyter]

Jeg synes også det er utrolig vanskelig å havne i sosiale situasjoner der jeg føler jeg er nødt til å forsvare meg. Folk sitter på utrolig mange rare fordommer, og det er ekstra vanskelig å få folk til å forstå når man har en usynlig sykdom.

Jeg har nettopp begynt på et slags kurs/rehabiliteringsopplegg for folk med bl.a utmattelsesplager, og senest i går var temaet det å forholde seg til folk rundt og hvor sliten/anspent man blir av å måtte unnskylde og forklare seg selv hele tiden. Det er veldig viktig å være bevisst på at man ikke skylder gud og hvermann noen forklaring, folk flest har ingen verdens ting med hvorfor du er i den situasjonen du er. Stresset og angsten rundt det å føle at man må gjøre folk rundt seg fornøyd (inkl det å unnskylde og forklare hva "deres" skattepenger går til) kan bremse tilfriskningsprosessen, eller til og med gjøre deg sykere. 

Et godt tips er å avlede samtalen ved å f.eks snu spørsmålene (Hvordan har DU det da, hva gjør du for tiden?). Folk liker å prate om seg selv  Om de insisterer på å grave er det faktisk lov å si at "jeg er ikke komfortabel med å snakke om det her".

Det er utrolig beundringsverdig at du greier å holde deg så positiv og tøff, altflyter. Men det viktigste er at du passer på deg selv - ikke det å gjøre folk rundt deg fornøyd/beroliget 

Jeg trenger at folk tror det går bra egentlig... Fordi for 2 år siden var jeg forferdelig syk oppunder juletider. Fikk noen timer perm på julaften og det var helt grusomt. Alle så på meg med sånne "stakkarslige" øyne og spurte meg 10 ganger om dagen "hvordan går det EGENTLIG?" Og de tok i meg med silkehansker. Følte de gikk på tå rundt meg. Det var forferdelig slitsomt og gjorde meg veldig lei meg. Jeg ble "hun syke" og ikke "altflyter som vi har kjent i mangfoldige år". det var fælt

Når jeg er innlagt, så er jeg veldig syk, og da ønsker jeg å ha det så "normalt" som mulig når jeg først treffer familie og venner. Derfor velger jeg å overdrive om hvor "bra" ting egentlig går.. ikke bare for å beskytte dem, men for å beskytte meg selv også. Orker ikke all medlidenheten. Om noe, så gjør det meg rett og slett sykere. Jeg trenger pusterom og å kunne få lov til å være "normal" når jeg treffer mennesker i den store verden og ikke i den psykiatriboblen jeg lever i... 

Om det gir mening...?

[Anoia]

Jeg trenger at folk tror det går bra egentlig... Fordi for 2 år siden var jeg forferdelig syk oppunder juletider. Fikk noen timer perm på julaften og det var helt grusomt. Alle så på meg med sånne "stakkarslige" øyne og spurte meg 10 ganger om dagen "hvordan går det EGENTLIG?" Og de tok i meg med silkehansker. Følte de gikk på tå rundt meg. Det var forferdelig slitsomt og gjorde meg veldig lei meg. Jeg ble "hun syke" og ikke "altflyter som vi har kjent i mangfoldige år". det var fælt

Når jeg er innlagt, så er jeg veldig syk, og da ønsker jeg å ha det så "normalt" som mulig når jeg først treffer familie og venner. Derfor velger jeg å overdrive om hvor "bra" ting egentlig går.. ikke bare for å beskytte dem, men for å beskytte meg selv også. Orker ikke all medlidenheten. Om noe, så gjør det meg rett og slett sykere. Jeg trenger pusterom og å kunne få lov til å være "normal" når jeg treffer mennesker i den store verden og ikke i den psykiatriboblen jeg lever i... 

Om det gir mening...?

Det gir veldig mye mening når du forklarer det sånn.

Noe liknende ble faktisk nevnt på kurset i går - det å si til folk at det går bedre enn det egentlig gjør kan også være en måte å verne om seg selv på. 

[altflyter]

Det gir veldig mye mening når du forklarer det sånn.

Noe liknende ble faktisk nevnt på kurset i går - det å si til folk at det går bedre enn det egentlig gjør kan også være en måte å verne om seg selv på. 

Hvordan type kurs er det? Altså... hvordan fungerer det og hvor ofte? Virker lærerikt

Endret 14. november 2015 av altflyter

[Anoia]

Hvordan type kurs er det? Altså... hvordan fungerer det og hvor ofte? Virker lærerikt

http://coperio.no/2014/10/rehabilitering/

Veldig lærerikt!

[altflyter]

http://coperio.no/2014/10/rehabilitering/

Veldig lærerikt!

Skulle gjerne vært med på noe slikt, men det er nok alt for langt borte fra min hjemby