Forvrengt speilbilde?

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente som snart er 19 år. Jeg er 163 cm høy, og veier som regel mellom 54 og 55 kg. (+/-). I følge BMI-kalkulatorer, er jeg normalvektig. De rundt meg mener jeg er normalt tynn, og jeg bruker S/36 i klær. Allikevel føler jeg meg som et drog, jeg føler meg rett og slett lubben/feit. Når jeg spiser tenker jeg over kaloriene. Jeg sykler desperat på ergometersykkelen dersom jeg har skeiet ut. Nå har jeg truffet en gutt jeg har blitt veldig glad i. Jeg har kommentert mitt syn på min kropp og min vekt en gang, men unngår det, rett og slett fordi jeg ikke er på jakt etter kommentarer som motsier mitt syn. Han sier hele tiden at jeg er både sexy og deilig, så jeg tror han liker kroppen min. Men han har ikke sett meg uten klær. Jeg kunne ha vært strammere i kroppen, men har ikke veldig mye overflødig fett. Altså, det er ikke mye å ta i, men ser jeg meg i speilet, ser jeg DEN blubba. Dette ødelegger meg helt. Ikke bare er det veldig frustrerende å hele tiden tenke over kaloriene, men også tanken på å kle av meg foran min fremtidige kjæreste (?) er fryktelige. Selv er han normalvektig, og dessverre til tider (når han jobber mye) alt for tynn.

Er det noen her på KG som har tips til hvordan jeg kan overvinne disse tankene? Noen som er/har vært i samme situasjon?

Anonym poster: ea020f155bd22cb29c4082809797f4f0

[Likeverdig]

Les "Solstråleboken" av psykolog Trond Haukedal. Du kan låne den på biblioteket. Hvis ikke, kan du starte en daglig samtale med deg selv, som går ut på at du sier til deg selv, i speilet, "Jeg elsker deg akkurat som du er. Jeg er glad i deg kroppen min" (eller andre setninger som er positive om deg selv, som du finner på selv). Dersom du ikke klarer å mene det i starten, skal du fortsette å si det positive om deg selv til det blir en sannhet for deg.

Det som har skjedd med deg er at du har fått høre opp gjennom oppveksten at du ikke er bra nok som du er, og det har blitt din sannhet. Pluss Janteloven. Du SKAL tro du er noe, og du er ABSOLUTT god nok akkurat som du er! Vi er vår egen største kritiker, fordi vi har lært å tro den kritikken andre har gitt oss i ung alder. Den automatiske kritikeren inni oss jobber non-stop, Det er bare DU som kan stoppe munnen på din indre kritiker, og det gjør du ved å gjenta til det uendelige og kjedsommelige, at du er AKKURAT som du skal være. Det kan også hjelpe å snakke om din sårbarhet og usikkerhet, og utfordre frykten din for å bli motsagt. Du skal jo tross alt forandre ditt syn, så det er der du må starte!

Lykke til!