Spiseforstyrrelse eller depresjon?

[AnonymBruker]

Etter å ha fått mitt livs sjokk i høst når mannen plutselig fant seg ei ung og vakker Blondie å bytte meg ut med har jeg gått på en smell.

Jeg mistet matlysten fra første stund og har de siste månedene slitt med å få i meg nok mat. Har gått ned over ti kilo og vet selv jeg ikke ser bra ut. Har kommet til det punktet hvor jeg innser at jeg trenger hjelp. Er usikker på selv hva det er, spiseforstyrrelse eller depresjon.

Litt info:

Er stort sett i fint humør, står opp om morgenen, får gjort praktiske ting og er også i en grad sosial. Har unger og følger opp de på de som de skal når jeg har de. Er litt mindre med venner enn før. Har perioden hvor alt er et ork og jeg er mye trist og lei men klarer og å se lyspunkter. De dårlige følelsene/humøret forsterker seg når jeg vet exen er sammen med Blondie. Opp og ned i humør/lyst til å være sosial i perioder.

Ang mat VET jeg at jeg må få i meg mer men jeg klarer bare ikke. Har ikke lyst på maten, eier til tider ikke sultfølelse. Om det er noe jeg får lyst på kjøper jeg det, men ikke fordi jeg har lyst på det men fordi jeg MÅ spise og det er noe jeg vet jeg kan få i meg.

Jeg gleder meg til den dagen jeg spiser fordi jeg har lyst og ikke fordi jeg vet jeg må.

Jeg har slitt med spisevegring før og da gikk det veldig på å spise minst mulig og gå ned mest mulig, da skulte jeg og det at jeg ikke spiste og jeg løy. Nå er jeg åpen om at jeg får i meg for lite. Jeg har merket at jeg har vært litt fokusert på vekten nå så jeg sluttet å veie meg. Allikevel viste det seg nå at jeg hadde gått ned i vekt i julen, ennå jeg har kost meg med julematen og unnet meg det jeg har hatt lyst på. Samtidig har jeg ikke lyst å gå opp i vekt igjen fordi jeg føler meg bekvem med å være tynn og at kroppen min viser et bilde av hvordan jeg føler meg.

Ingenting jeg ikke spiser, og spiser gjerne både sunt og usunt. Folk spør meg om jeg har det bra og kommentere at jeg har blitt tynn. Og jeg har det jo igrunn bra, etter forholdene. Men må innrømme at jeg til en viss grad liker at folk ser det da jeg tenker de da forstår hvilket svik jeg har blitt utsatt for.

Vanskelig.. Ble langt dette, og kanskje litt usammenhengende. Noen som har noen tilbakemeldinger?

Anonym poster: 204eccc12e3ab14d049b86eb860b0662

[Cupcake92]

Jeg vil si at det kan være en depresjon. Men nå er jeg ikke psykolog heller, så du får ta det med en klype salt.

Noen overspiser når de blir triste, andre spiser ikke i det hele tatt.

Når jeg er lei meg får jeg ikke i meg mat. Mister all matlyst og spiser bare fordi jeg må.

Men hvis det blir et stort problem vil jeg anbefale deg å ta deg en tur til legen, bare for å sjekke at kroppen din faktisk tåler det. Det kan gå greit i perioder, men hvis det går over lang tid kan det bli farlig, det var ihvertfall det legen min sa til meg.

[AnonymBruker]

Utfra det du forteller ville ikke jeg betegnet det som hverken at du har fått sterkt tilbakefall på SF, eller at du er deprimert.

Man skal selvsagt ikke stille diagnose, men for meg minner det mer om nedstemthet enn depresjon - med tanke på at du er sosial, du våkner med et bra humør, du får gjort dagligdagse ting uten å slite med å gjennomføre osv.

Så tipper jeg at SF`en din er litt småtrigget, med bakgrunn i det som har skjedd. Det høres ikke ut som du nødvendigvis har fått et totalt tilbakefall - selv om du har gått endel ned i vekt, for å miste/øke apetitt ved kjærlighetssorg og kriser er nokså vanlig.

Dog er det viktig å fokusere på at du ikke lar deg falle tilbake, for du er nok på en grense her.

Jeg ville sjekket vitaminnivåer hos lege, og fått råd til hvordan du kan begynne å ta vare på helsen igjen.

Du bør opp i vekt igjen, og klarer du trosse "egenviljen" på dette er du kommet ganske langt ifht SF`en din.

Anonym poster: 4512bb81fd9896512e235c7ee5bdde40

[HHH]

Du sier jo selv at du har hatt en litt problematisk tid med mat tidligere i ditt liv. Jeg har selv alltid hatt stor appetitt og aldri hatt problemer med mat tidligere, men når kjæresten min gjorde det slutt så sluttet jeg å spise, dette varte ikke så lenge, 1 ukes tid hvor jeg ikke klarte, men så når jeg fikk litt matlyst igjen, holdt jeg tilbake, nettopp fordi jeg fikk kommentarer fra familie og venner om at jeg var blitt tynn, og jeg likte det, fordi jeg på samme måte som deg likte at andre kunne se at jeg faktisk hadde det tøft. Jeg holdt på en liten stund, men så tok min naturlige lyst på mat over, og her er kanskje du og jeg litt forskjellige, for da du har hatt problemer med spising før skal det kanskje litt mer til å få "dyttet" deg inn i det vanlige mønsteret igjen? Jeg tror ikke du er direkte deprimert eller har spiseforstyrrelser, men det betyr ikke at du ikke skal ha profesjonell hjelp, for du ligger og vipper litt. Det er dog ikke helt unormalt å ha det litt sånn etter et tøft brudd.

[Gjest Blomst83]

Hvis du har hatt SF før så vet du vel om det er det du har nå...?