Ser du ned på livet i byen?

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst på et sted som gjerne kalles bygd og bondeland, og jeg ser på min oppvekst her som svært fri og trygg. Stedet ligger en halvtimes tid sør for Stavanger, og i kommunen jeg bor bor det nå omtrent 18 000 innbyggere (men da jeg ble født for 18 år siden var det under 10 000, altså er det en kommune i sterk vekst).

Jeg er uenig i det mange over skriver om fyll og festing på bygdene. Mine venner og jeg begynte smått og drikke på videregående, altså i 16-17 årsalderen. Dette er en helt "normal" alder for når folk begynner å drikke alkohol. På ungdomsskolen var det svært få som drakk, selvsagt var det visse folk i noen miljøer som drakk alkohol, men disse var på alle måter en minoritet blant resten, og ikke noen folk på skolen/trinnet/klassen så opp til. Ville låvefester med hjemmebrent er helt ukjent for meg. Nå er jeg 18 år, og går på videregående skole i Stavanger, og har på ingen måte noe inntrykk av at folk fra bygda drikker og fester mer enn folk i Stavanger.

På stedet jeg vokste opp var det tendenser til at alle kjenner alle, og dette på godt og vondt. Det positive er at man får vite om Grethe Bygdgard nettopp har mistet mormoren sin og at hun sørger over det, noe som gjør at andre rundt viser ekstra hensyn siden de er klar over situasjonen til menneskene rundt seg. Det negative er jo at det i tide og utide går rykter om enhver, og disse behøver ikke alltid å være sanne. "Mind your own business" er et fremmed begrep her. På samme måte blir historien din husket, og det er ikke lett å starte på nytt, da alle vil huske deg for en uheldig episode som hendte i sjette klasse.

Friheten er noe jeg har verdsatt høyt. Her jeg vokste opp fikk man være barn lenge. For eksempel lekte jeg med dokker til de høyere trinn på barneskolen, og ingen begynte med sminke på barneskolen. Jeg, som mange andre, gikk også mesteparten av ungdomsskolen uten sminke. Det var aldri press på å ha visse typer merker på klærne, ei heller var det viktig med moteklær. Jeg var som barn mye ute i naturen og lekte, og barna underholdt seg selv på ulike vis. Det var heller aldri farer med fremmede (det var jo ikke særlig mange fremmede), og det var svært lite kriminalitet ol. Dersom barna kom senere hjem enn avtalt, var det trafikkulykker man var redde for, lite annet.

Alt i alt er jeg svært fornøyd med plassen barndommen min har funnet sted, og kunne ikke bedt om et bedre oppvekstsmiljø. Jeg ønsker å oppdra mine fremtidige barn i en bygd eller på et tettsted. Å oppdra barn i en by er ikke noe jeg kan se for meg, selv om det fungerer for noen. (Ps. Man behøver ikke være mindre kulturell, intelektuell, intelligent og mer harry bare på grunn av at man bor på bygda!!)

Anonym poster: a85a306628cce8f2f50b6b41f8793543

[Gjest Gagaen]

Jeg ser ikke ned på livet i byen , men jeg kunne ikke tenkt meg å levd det livet sjøl . Det er ille nok å by i sentrum i ei bygd med 2500 innbyggere

At en ikke kan gå alene etter mørkets frembrudd, at det er folk og biler overalt , at en må kjøre i rushtid i stillestående kø , at ingen kjenner det så du kan ligge dau i leiligheta di til det begynner å lukte av deg, at det er mye dop og kriminalitet osv ..

: det er et liv jeg ikke kunne tenkt meg .

[pinar]

Man kan gå alene i byen etter at det er mørkt uten å bli voldtatt eller overfalt.

Man kan både bo i by, å vokse opp i by uten å drive med dop eller henge i miljøer hvor det er mye dop.

Man er ikke tvungen å drikke caffe latte.

Man kan fint gå en hel sommer uten å sitte i park å grille. Det velger man helt fint selv.

Man blir ikke kriminell av å vokse opp i byen.

[AnonymBruker]

Jeg elsker småbygder, eller små byer i nord-norge... Dop, hjemmefester, heimbreint og alle kjenner alle. koseligere miljøe blir det ikke. finnmarkinga er de beste folka. Avslappa, laydback folk er så mye bedre enn stive systematiske byfolk. slipp laus på alle reglene og janteloven og kos deg i bygda istedenfor hah

Anonym poster: b7e9cdb4d2f4d6a1e8ec4fbf20100dc7

[Binta Ba]

Jeg elsker småbygder, eller små byer i nord-norge... Dop, hjemmefester, heimbreint og alle kjenner alle. koseligere miljøe blir det ikke. finnmarkinga er de beste folka. Avslappa, laydback folk er så mye bedre enn stive systematiske byfolk. slipp laus på alle reglene og janteloven og kos deg i bygda istedenfor hah

Anonym poster: b7e9cdb4d2f4d6a1e8ec4fbf20100dc7

Nei, det er vi ikke.

Jeg foretrekker ennå Oslo, som den finnmarkspiken jeg er;) Janteloven eksisterer i god stand i hjembyen min, du.

[Pixie]

jeg har gått mye alene i byen i mørket uten å bli voldtatt, hva faen?

Ser ikke ned på byen på andre måter enn at jeg bor på fjellet, og ikke kan se byen fra andre vinkler

[sol87]

Jeg tror det kan være like tøft på bygda som på byen. Begge steder har sine fordeler og ulemper. Selv trives jeg best i byen, men jeg har stor forståelse for at folk liker seg på bygda også. Hva dop og kriminalitet angår, så foregår det masse av det på bygda også...Det samme gjelder nok voldtekt.

[Gjest Dorey]

Bøgda er jo bare Plumbo og Moods of Norway. Nei takk, sier jeg.

[AnonymBruker]

Jeg har bodd både på landet og i "storbyen" Oslo, og vokste opp i en middels stor by (stor nok til at man ikke kjente alle, men liten nok til å være trygt og rolig).

Jeg ser ned på livet i byen. Folk betaler sinnsykt mye penger for å bo i knøttsmå leiligheter. Hage vet de ikke hva er, og balkong er toppen av lykken. Gressklipper og snøfreser har de aldri brukt, og hvis noe blir ødelagt hjemme må vaktmesteren eller en fagperson kontaktes. Verktøykasse har man ikke, bortsett fra den drillen man fikk til jul i 2002 og som lå uåpnet i kjellerboden frem til den ble stjålet under innbrudd i fjor. Når man får barn skal man sitte på kafé og drikke caffe latte halve dagen, før man triller barnevognen inn på bussen midt i rushtiden og klager over at folk ikke viser hensyn. Om sommeren skal det grilles med engangsgrill i parken, for selv om man har balkong er det ikke plass til ordentlig grill + gjester der. Selv om man bor midt i smørøyet og det går kollektivtransport i alle retninger døgnet rundt, må man selvsagt eie en bil. Når man en sjelden gang har brukt den, må man kjøre rundt i en halvtimes tid og lete etter parkeringsplass. Er man heldig får man parkert bare noen hundre meter fra der man bor. Hund må man også ha, selv om den blir gående på asfalt mesteparten av sitt liv, men på den positive siden så slipper man å plukke bæsj siden det er så mye hundemøkk overalt i parken fra før at det ikke gjør noe. Når man for en gangs skyld skal være skikkelig sporty og utforske naturen, tar man t-banen til Sognsvann og jogger en tur rundt vannet sammen med halve resten av Oslo.

Nei takk. Bylivet er ikke noe for meg.

Anonym poster: 32e23ce56338ff6bd76588247339e30f

Haha! Har bodd hele livet i Oslo og elsker det! Er ikke så rart at du synes det er ille, når du finner noe NEGATIVT i alt! ;P

Har vært i bygde-norge også og kunne aldri tenkt å bo der. Føler det er for usentralt, langt unna det meste, og så hyler de av glede om nærmeste butikk er 10 km unna...

nei nei, byen er best

Anonym poster: 6fa90f57d33a8b9798fdb1906d98b2be

[Gjest Nimmel]

My heart belongs to Oslo. ^^, <3

[Noir]

Jeg har ikke inntrykk av at det er noe større sjanse for at barn vil bli introdusert for narkotika, fyll og kriminalitet i byen enn på landet. Kan skjønne at man ønsker å heller etablere seg på bygda dersom det betyr større plass når familien øker, dog.

Jeg er selv oppvokst på et lite tettsted på landet. Opplevde å bli tilbudt ecstacy på fritidsklubben på ungdomsskolen, og det var flere jeg gikk på skole sammen med som begynte med amfetamin i 15-16 års alder. Det var selvfølgelig et fåtall som drev med dette, men stoffene var tilgjengelige for den som var nysgjerrig. Har kun bodd i by etter at jeg ble voksen. Jobbet en del med ungdom i Oslo, som frivillig for å holde i gang gode aktiviteter og tilbud for unge. Mitt inntrykk her er at det også er ungdom her som ruser seg, men ikke flere enn det var der jeg vokste opp. Og de som ruser seg bruker hovedsakelig marihuana.

Jeg tenker at mange av de som begynner å ruse seg i ung alder gjør det av en eller flere av følgende grunner; kjedsomhet, gruppetilhørighet og nysgjerrighet. I en by vil det kanskje være et større tilbud til andre ting å gjøre, som i det minste kan dempe kjedsomheten, og det er kanskje større mulighet for å skaffe seg et nytt nettverk dersom de en har rundt seg skulle begynne å ruse seg. Min erfaring fra et lite sted der alle kjenner alle er at din rolle og ditt nettverk fort er satt allerede mot slutten av ungdomsskolen, og dersom en faller utenfor de nettverkene som finnes eller bryter med det man er i, er det vanskelig. Mennesker med dårlig innflytelse og tilgang på dop finnes både i byer og på landet.

Forøvrig synes jeg det er litt tafatt å bare skulle flytte fra et sted istedet for å se hva en kan gjøre for å bedre det som eventuelt er problemet. Jeg kommer nok ikke til å få barn selv på noen år, men hjelper gledelig til med å gjøre byen her hyggelige for ungdom og gi dem et bedre tilbud enn å ruse seg.

Edit: Forøvrig bor jeg i en by, i et hus med stor hage i et rolig strøk. Her baker naboene kaker til hverandre og man er på hils. 10 minutter fra sentrum.

Endret 27. desember 2012 av Noir