til dere flerbarnsmødre.

[Gjest kamomilla]

Vi har en 2åring,har begynt så smått å tenke på flere barn. Hva syntes dere var største omstillingen fra ett til to barn?

[LilleBille]

Synes egentlig ikke det var så mye omstilling jeg..

Litt mer jobb ble det jo med vask etc.. og det var tidvis slitsomt med nattevåk - og da skulle ha overskudd til eldstemann..

Hører mange sier at det fra en til to ikke er noe problem... men fra to til tre er en kjempeovergang .. - for da vil man alltid ha "et fang forlite"... eller at det ikke er mulig å dele seg når barna skal på forskjellige ting.. og det er vanskelig å måtte prioritere.

(Men dette vet jeg egentlig ikke noe om .. da jeg bare har to)

[Gjest Joppe]

For meg var overgangen fra ett til to barn stor. Det største barnet ble plutselig "voksen" i mine øyne. I ettertid ser jeg at jeg krevde altfor mye av den eldste, hun ble nok endel glemt :-(

[Mrs. K]

Jeg forventet egentlig at alt fra den eldste skulle gjenta seg, så det var nok min største omstilling. Det lille nye menneske var helt seg selv og fullstendig annerledes enn nr 1.

Hilsen Trille

[LilleBille]

Jeg forventet egentlig at alt fra den eldste skulle gjenta seg, så det var nok min største omstilling. Det lille nye menneske var helt seg selv og fullstendig annerledes enn nr 1.

Hilsen Trille

Enig i det ... og så fasinerende at søsken kan bli så forskjellige..

[Gjest Danielle 73]

For meg var overgangen veldig stor. Kunne heller aldri forestille meg hva det egentlig innebar å ha to barn og flere. Men det er det jo ingen som vet før de er oppe i situasjonen selv.

Når det bare var meg og min datter, så var det jo bare oss. Hun fikk min hele og fulle oppmerksomhet og alt dreide seg bare om henne. Hadde mye tid til henne. For meg var det mer gøy. Jeg hadde som regel mye overskudd til det meste, selv om det til tider var nokså krevende. Men da hadde jeg jo bare henne. Lett å få barnevakt til og når ungen var syk, så var det heller ingen andre å ta hensyn til, hadde "bedre" råd også.

Men, hun savnet en lekekammerat.

Da min sønn kom til verden var det plutselig to som skulle ha min fulle oppmerksomhet. Min datter tok det veldig fint til å begynne med, men vi var svært nøye med å la henne få være med i prosessen.

Jeg skulle plutselig mate gutten, skifte bleie, leke og kose med ham. Klart man ikke har like mye tid til eldste man da. Selv om det blir tid til henne og. Det er jo ikke til å komme bort fra.

Når f.eks. eldste eller minsten er syk, så må jeg ta med dem begge med til legen. Det koster å ha barn også. Klart det kreves mer.

Men du verden hvor mye ungene har gitt meg og hvor verdifull dem begge er og hvor mye verdifull tiden er sammen med dem.

I en periode på nesten 4 år var det mye kranling og jeg vet ikke hva. Men nå som dem er blitt 10 og 5 år, så kan de være verdens beste venner. Min datter er blitt som en liten mor for min sønn og de er fryktelig glad i hverandre. De er bare så deilig, og uansett hvilken situasjon jeg er i så angrer jeg ALDRI på at jeg fikk nr. to også.

Så lykke til!!!

[Twigi]

Jeg synes det største overgangen var fra å ikke ha barn til å ha barn! Det var overgang, det!

Overgangen til nr. 2 gikk veldig greit. Var litt roligere, stolte mer på mine egne vurderinger og hadde ikke så stort behov for å lese om barneoppdragelse. Vi har 4 år mellom, og det har fungert veldig greit. Da slapp jeg å ha to spedbarn samtidig, det hjalp nok mye. Eldstemann kunne faktisk hjelpe til, det var nok bra for å motvirke sjalusi.

Lykke til med ett barn til!

[Fru Fomle]

Jeg synes det største overgangen var fra å ikke ha barn til å ha barn! Det var overgang, det!

Enig!

Å få nr. 2 gikk mye bedre enn forventet. Det er tre år mellom våre gutter, nå er de snart 6 og 3 år gamle og har stor glede av hverandre. Selvsagt er det litt krangling og styr innimellom, men ikke halvparten av hva jeg har sett for meg!

[Catlin]

Jeg synes overgangen fra ingen til et barn var størst. Når jeg fikk barn nr.2 ble det ikke så andeledes, bare mer å gjøre. Nå må det jo nevnes at jeg har bare 14 måneder mellom mine to, så jeg slapp lett unna sjalusi-problematikken.

[asterix]

Jeg synes det største overgangen var fra å ikke ha barn til å ha barn!

Underskriver på denne. Etter at vi hadde en har jeg ikke merket noen spesiell overgang når vi har fått barn. Familien har bare blitt litt større.

[Gjest Tex]

Lån en baby noen timer mens toåringen din er våken.

Tipper du knasker piller en stund til....

Mellom mine er det fire år og jeg priser hver eneste dag....!

Og du har vel hørt ordtaket:

En er som ingen og to er som ti.....

Lykke til uansett hva du velger

[Gjest Anonymous]

Det er 15 mnd mellom mine to gutter, klart det var endel mer strev til å begynne med!

Men etter et par år ble det mye enklere for meg, enn for venninner med bare ett barn. Rett og slett for at mine barn alltid har en lekekamerat, samt at de aldri ble vant til å få full oppmerksomhet fra voksne hele tiden.

Så bestemoren syntes faktisk det var mindre jobb å passe mine to enn å passe søskenbarnet som er enebarn. Hun er nemlig tillært å få full oppmerksomhet dagen lang.

[Lille Løve]

Må si meg enig at den største overgangen gikk fra ingen barn til barn.

Men jeg synes ikke det var så store forandringer å få nummer to, og nummer tre merket vi nesten ikke kom

Det jeg merket mest var at overskuddet ble litt mindre pga amming og nattevåk, men det praktiske gikk helt fint. Nummer to glir liksom bare inn i de rutinene man har for førstemann - hvis ikke det er for stor aldersforskjell da...

Man lærer seg etterhvert å gjøre ting litt enklere, legge ting tilrette og sile ut aktiviteret man srengt tatt ikke trenger å halse ungene med på.

Man blir etterhvert ganske god til å planlegge og organisere

Det er litt styr den første tiden til man blir kjent med den nye babyen, men det går som oftest veldig fint.

Nå er mine unger 1, 3 og 5 og de har veldig glede av hverandre. Så selv om det er litt stritt i starten så er det verdt det. Og så ble jeg fort ferdig

[Lille Rosin]

Jeg synes det største overgangen var fra å ikke ha barn til å ha barn! Det var overgang, det!

Overgangen til nr. 2 gikk veldig greit. Var litt roligere, stolte mer på mine egne vurderinger og hadde ikke så stort behov for å lese om barneoppdragelse. Vi har 4 år mellom, og det har fungert veldig greit. Da slapp jeg å ha to spedbarn samtidig, det hjalp nok mye. Eldstemann kunne faktisk hjelpe til, det var nok bra for å motvirke sjalusi.

:enig_animasjon: Akkurat sånn har jeg hatt det også.

[Birgitte]

Jeg synes det ser ut på denne tråden som om både ett og to og tre barn er mer arbeid og strev enn noe annet.

For meg vil jeg si at den største omstillingen fra ett til to OG TRE barn, var å se den fantnastiske kjærligheten en treåring er i stand til å vise en liten nyfødt baby. Jeg føler kanskje mer enn noe annet at jeg har gitt mine barn noen å få lov til å føle ekte kjærlighet for. Det er en stor gave å få gi!

[Ireth Carnesir]

Jeg synes ikke det er så stor overgang verken fra 1 til 2, eller fra 2 til 3. Men det er ganske stort mellomrom mellom dem. Så de ble så glade for å få en baby og var veldig hjelpsom. Var ikke sjalu heller. De er rolige og veldig snille med hverandre alle sammen. Bittelitt krangling mellom de eldste. Men sånn skal det være. Har aldri hatt nattevåk heller. Det gjør vel sitt til at jeg ikke synes det er så mye ekstra arbeid.

[Gjest Anonymous]

Jadu, det jeg egentlig husker best fra overgangen til to barn er at vi ALDRI! klarte å komme i tid til bursdager og andre sammenkomster, særlig ikke i begynnelsen :-)

Vi beregnet alltid for dårlig tid, og alt tok dobbelt så mye tid.

Jeg synes at overgangen fra et til to barn var større enn overgangen fra to til tre. (vi stoppet ved tre :-) )

lykke til

[kimmi]

Det er 15 mnd mellom mine to gutter, klart det var endel mer strev til å begynne med!

Men etter et par år ble det mye enklere for meg, enn for venninner med bare ett barn. Rett og slett for at mine barn alltid har en lekekamerat, samt at de aldri ble vant til å få full oppmerksomhet fra voksne hele tiden.  

Så bestemoren syntes faktisk det var mindre jobb å passe mine to enn å passe søskenbarnet som er enebarn. Hun er nemlig tillært å få full oppmerksomhet dagen lang.

her signerer jeg. mellom mine er det 17 måneder, og begge er jenter. de leker, koser og har alltid noen å tulle med. elsker å underholde hverandre. og selvsagt så krangler de også, men det er mer pluss enn minus, det er helt sikkert.

[Gjest Mayamor]

Jeg har 2 "enebarn" jeg...

En på 7 år og en på 4 mnd.

Føler meg tryggere denne gangen enn første.

Hører flere si at en merker ikke store forskjellen fra nummer to til tre...

Der skal vi forhåpentligvis om en stund...

Mayamor

[Gjest Anonymous]

Jeg er mor til 3 barn, på 81/2, 6 og 2 år. Overgangen fra 1 til2 syns jeg ikke var vanskelig i det hele tatt,men fra 2 til 3 syns jeg var værre.