Tenåringsjentene våre ødelegges... De orker ikke presset.

[Mafalda]

Såså, jeg sa at det var en god del hakk mer avslappet. Livet har vel aldri vært bekymringsløst noensinne, for noen. Å gi den digitale _mobbingen_ skylden for at det er verre nå, tror jeg derimot er et vådeskudd. Problemet ligger dypere.

Jeg gir ikke mobbingen som sådan skylden, jeg sier at den nye og kjappe måten å kommunisere på legger stein til byrden. Det at ting går så fort, deles så raskt, og kommer så tett på deg gjør at det blir enda litt vanskeligere å stå imot de faktorene som alltid har vært der... Deiligst.no og penest.no og hva søren det heter alt sammen, antallet likes på Facebook og folk som leser om sminketipsene dine på bloggen din.. det er jo egentlig bare et uttrykk for de samme tankene som alltid har vært der, men nå tettere på deg og med mer direkte feedback.

Mener på ingen måte å si at dette er årsaken til noe som helst, men en forsterkende faktor som er med på å gjøre tilværelsen som ung og usikker enda litt verre nå enn det var før.

Gruer meg til den dagen min 12 år gamle datter og hennes venninner oppdager rosablogg-verdenen :-(. De har enda ikke kjennskap til disse, men det er nok bare et spørsmål om (kort) tid.

Men du trenger jo ikke bare sitte passivt å vente på at det skal skje, og deretter la dem trekke sine egne konklusjoner? Du har mange muligheter til å påvirke datteren din i forhold til dette

[AnonymBruker]

Jeg tror mye ligger i å være dønn tydelig på hva som er viktig i livet, helt fra barna er små. Og det gjelder både gutter og jenter

Mange av bekymringene dreier seg jo om totalt idiotiske og uviktige ting, som av en eller annen grunn er overhypet og overkommunisert på mange plan i samfunnet. Tenårene kommer aldri til å bli lette, men det er i alle fall en slags start at vi foreldre sørger for å være klare og tydelige motvekter, i stedenfor at mamma og pappa ubevisst overfører enda mer av det samme: "Åh, Hansen har fått en flott bil altså, det er noe annet enn det vraket her".... "Æsj, se på hun damen der, hun kledde ikke kort skjørt i det hele tatt og burde jammen finne på noe annet!"... "Søren også, nå har jeg lagt på meg igjen! Hvor er lavkarbo-guiden min, nå tør jeg ikke vise meg på stranda..." "Se på de flotte kakene Lissen har lagt ut på Facebook, er det bare for å gjøre oss andre misunnelige?" (dette er ting vi voksne ofte presterer å si i nærvær av barn/unge, i diverse tanketomme varianter). Kommentarer om penger, utseende, status, vekt, alt dette samler seg i barnas idebank og baner vei for all mulig skadelig påvirkning fra blogger og moteblader.

Vi kan neppe fjerne den skadelige påvirkningen, og da er det viktigere enn noen gang at vi foreldre er virkeigli bevisste og kritiske til hva vi selv kommuniserer. Vi er de første og de sterkeste påvirkningsfaktorene i våre barns liv, men hvis vi lar humla suse og tar problemene når de kommer i VGS-alderen, så er det i stor grad for sent.

.

Dette!

En generell trend som er overalt i samfunnet, og de fleste av oss har slike holdninger ubevisst - og overfører dette til barn.

Anonym poster: 1775f094ddb277f9f7aa200224b70d11

[Gjest Raindrops]

Dette er faktisk noe av det som gjør meg utrolig redd for å få barn.

[Genesis]

Jeg tror det blir for enkelt å skylde på bloggere! Voksne bidrar indirekte til å gi disse legetimitet ved at de fronter de samme verdiene og holdningene, om enn mer skjult! Ungdom skjønner at det ikke er noen prinsippiell forskjell på å konkurrere om å ha finest bil, finest hus, og de kuleste feriene, og å være tynnest, penest, ha finest klær og den sunneste matpakka!

Fellesnevnerer er at vi lever i et prestasjonssamfunn hvor din sosiale verdi i stor grad blir definert ut fra hva du har og hva du har oppnådd, og ikke hvilke egenskaper du har som menneske. Det gir ikke lenger street cred å være en kul fyr, eller en god venn hvis man jobber på lager og trvies med det. Man skal tenke nettverk og strategi i hvem man omgir seg med.

[Betelgeuse]

Vi er bare mennesker. Jeg kan garantere dere at å gi skylden til noen kommer ikke til å hjelpe for fem flate. Så lenge menn liker pupper og rumper, så er det penger å tjene på det. Og jo høyere den seksuelle frustrasjonen er, jo mer penger. Å gjøre seksuelt begjær og forventninger så høye at det nærmest er uutholdelig, men på samme tid gjøre vanskeligst mulig å tilfredsstille, er selve grunnprinsippet vesten hviler på. Det sier seg selv at det ikke særlig godt planlagt.

Sammen med informasjonsteknologien blir det hele rimelig brutalt og absurd. Det siste verden trenger, er mer informasjon.

Endret 17. desember 2012 av Betelgeuse

[Chloe-]

Jeg tror det blir for enkelt å skylde på bloggere! Voksne bidrar indirekte til å gi disse legetimitet ved at de fronter de samme verdiene og holdningene, om enn mer skjult! Ungdom skjønner at det ikke er noen prinsippiell forskjell på å konkurrere om å ha finest bil, finest hus, og de kuleste feriene, og å være tynnest, penest, ha finest klær og den sunneste matpakka!

Fellesnevnerer er at vi lever i et prestasjonssamfunn hvor din sosiale verdi i stor grad blir definert ut fra hva du har og hva du har oppnådd, og ikke hvilke egenskaper du har som menneske. Det gir ikke lenger street cred å være en kul fyr, eller en god venn hvis man jobber på lager og trvies med det. Man skal tenke nettverk og strategi i hvem man omgir seg med.

For å kommentere første setning, det er naturligvis ikke bloggernes feil alene, men de har en stor innflytelse. Uten tvil!

En frustrasjonsfaktor for meg (foruten benektelsene) er at det skal jo faktisk så lite til for å bruke bloggen til det bedre. Åh, så lite!

Min kusine valgte bevisst å ikke gi etter for røykepress fordi hun hadde Emilie Voe Nereng som forbilde. Voe var 14år og forsto mer om sin egen påvirkningskraft enn sine nesten ti år eldre bloggkollegaer.

Linnea Myhre har banet vei for at det skal være stuerent å innrømme at man sliter psykisk, og at livet ikke alltid er et glansbilde.

Mamma Westerheim viser alle sidene av det å bli ung mor, ikke bare en solbrunoransj fasade. Når vi blir kjent med elstesønnen hennes forstår vi også mer om aksept og menneskeverd.

Jeg mener på ingen måte at disse tre eksempelbloggerne er så perfekte, de legger sikker ut ting som kan misoppfattes eller gjør ting som ikke er politisk korrekte. Det jeg vil frem til er at det er en SKAM at visse andre bloggere legger ut bevisst provoserende/skadelige innlegg, til tross for flere advarsler om påvirkningskraft, kun for sin egen vinning.

[AnonymBruker]

Jeg gikk på barneskole langt ute på landet, hvilket medførte at vi ikke fikk like stor påvirkning av trender og den slags. Livet var ikke idyll, langt ifra, selv hadde jeg det temmelig jævlig, men det er ingenting i forhold til det som ville vært om jeg ikke hadde vært like skjermet. Jeg var sjenert og holdt meg mye for meg selv, delvis av ren preferanse. Jeg likte bedre å sitte og tegne eller skrive dikt for meg selv enn å være med folk som, i mine øyne, uansett ikke snakket om noe av verdi. Kjendiser, listemusikk og bursdagsbesøk var liksom aldri særlig interessant for meg. Dermed fikk jeg ikke noen gradvis tilvenning til de klikkene, trendene og det påfølgende presset som ville komme da vi forflyttet oss til en større ungdomsskole, så jeg trenger vel ikke si at det ble et sjokk da jeg plutselig innså at alle andre brukte bh, sminke, dyre merkeklær og brått var blitt opphengt i trening og det å ha langt, sunt hår? Nå snakket de ikke lenger om High School Musical og hvor mye godteri de hadde spist i helga, nå var det kun formaninger om hvordan være pen, sunn, flink og normal, og det hele uten å miste seg selv fullstendig.

Greit, tenkte jeg. Jeg hadde jo ikke noen særlige tanker om hvorvidt dette var noe jeg ville være med på eller ikke, men jeg ville jo gi et godt førsteinntrykk, ikke sant? Så jeg puttet på sminke, ble mer bevisst på klær, og herregud - lårene mine var jo ikke like tynne som de andres! Joda, jeg var bitteliten, sen i utviklingen, spinkel og direkte undervektig på den tiden, men lårene gikk liksom innover øverst og alle vet da at de skal gå rett ned?! Helt ubevisst ble disse tingene mer og mer viktig for meg. Hvordan jeg fremstod, hvem jeg var med, hva jeg gjorde utenom (måtte jo ha noe kult å snakke om, må vite!) og ting som det opptok stadig underbevisstheten min mer og mer. Jeg hørte på musikk jeg ikke likte, gikk med klær jeg egentlig ikke syntes var noe særlig og smurte sminke i ansiktet hver dag enda jeg ikke helt så poenget. Selvsagt eksperimenterte jeg litt, måtte jo skille meg ut (jeg var da for all del ikke som de andre!), men likevel ble dette mer eller mindre alt jeg fokuserte på, helt ubevisst.

Jeg skulle gjerne fortalt alt, men jeg har ikke tid. Poenget mitt er at jeg opp gjennom de tre siste årene har gått gjennom alvorlige depresjoner, angst, spiseforstyrrelser, vrangforestillinger, selvmordstanker og hva verre er. Ordentlige psykiske problemer, ikke den sykeliggjorte lave selvfølelsen som så mange feilaktig tror er depresjon. Og som 13-åring blir man sjeldent tatt på alvor, det var jo bare hormoner, ikke sant? Det er med bitterhet at jeg ser på alle de som snakket om puberteten mens jeg var på randen til selvmord, når jeg den dag i dag sitter med en stadig økende personlighetsforstyrrelse, arr både fysisk og psykisk, en dårlig utviklet kropp og en enda mer elendig personlighet.

Jeg vet ikke hva som gikk galt, men bloggerne kan man ikke skylde på. Det er hele samfunnet; alt fra de alltid like pene, riktige skuespillerne som vises i slasherfilmer uten noen gang å se jævlig ut, de retusjerte reklamene, fokus på å være så himla vellykket, press om at alle skal bli fuckings advokater eller jurister eller ingeniører, alle disse artiklene overalt om hvordan å bli godt likt, se bra ut, spise sunt, gå ned i vekt and the list goes on. Å tenke selv, ha egne interesser og det å ha et faktisk syn på verden er for spesielt interesserte (og nei, jeg regner ikke med de såkalte alternative, hvis majoritet ikke gjør annet enn å følge, ironisk nok, en trend). Og det beste? Det utvikler seg stadig og det i et rasende tempo. Hvordan det er å være ung om femten år, eller enda verre, femti... det er slike tanker som gjør at jeg lurer på om verdens undergang ville vært så forbanna ille, sånn når alt kommer til alt.

Anonym poster: 4660dd95acfb198109aed1b435d84aec

[Betelgeuse]

Fantastisk innlegg av siste AB. Jeg tviler på at verden går under, at det skulle være en plan for noe som virker så dårlig organisert hadde overrasket meg:P Jeg håper det snart går litt bedre for deg nå..?

[AnonymBruker]

Velger å være anonym nå, for ønsker ikke å få dette knyttet til brukeren min.

Min oppvekst på 80- og 90-tallet var ingen dans på roser. Jeg var klassens hakkekylling og mobbeoffer. Men jeg er sjeleglad for at jeg vokste opp da og ikke nå. For det var begrenset hvor mye de klarte å nå meg, mens i dag hadde jeg ikke hatt noen friarenaer, da mobbingen også foregår ved hjelp av sosiale media, chatting og SMS. Og jeg lurer på hvilken vei spiseforstyrrelsene mine hadde tatt i dag, med trenden om at alle skal være radmagre for å være noe. De vi hadde som rollemodeller i media var Clare Danes i "My so-called life", som var en normal tenåring i overdimmensjonerte klær, Claudia Shiffer, som i dag hadde vært altfor feit til å bli supermodell, Pamela Anderson, som var overdimmensjonert på enkelte steder, men som også var formfull i hele kroppen.

Anonym poster: 5892db4596a2ced4c05cdf6264c416c3

[Betelgeuse]

Velger å være anonym nå, for ønsker ikke å få dette knyttet til brukeren min.

Min oppvekst på 80- og 90-tallet var ingen dans på roser. Jeg var klassens hakkekylling og mobbeoffer. Men jeg er sjeleglad for at jeg vokste opp da og ikke nå. For det var begrenset hvor mye de klarte å nå meg, mens i dag hadde jeg ikke hatt noen friarenaer, da mobbingen også foregår ved hjelp av sosiale media, chatting og SMS. Og jeg lurer på hvilken vei spiseforstyrrelsene mine hadde tatt i dag, med trenden om at alle skal være radmagre for å være noe. De vi hadde som rollemodeller i media var Clare Danes i "My so-called life", som var en normal tenåring i overdimmensjonerte klær, Claudia Shiffer, som i dag hadde vært altfor feit til å bli supermodell, Pamela Anderson, som var overdimmensjonert på enkelte steder, men som også var formfull i hele kroppen.

Anonym poster: 5892db4596a2ced4c05cdf6264c416c3

Idealene har i det hele tatt utviklet seg over lengre tid til å bli rimelig syke; det minner meg litt om nazismens opphøyelse av ungdommelighet, skjønnhet, styrke osv. Kudos til hippiene for å skyte seg så hardt i rævva, det er jaggu historiens ironi på sitt mest nådeløse.

Hvor langt ned i alder er sex-objektene kommet nå?

[estrella]

Trenden om å være radmager begynner å snu. Men jeg vet ikke hvor mye bedre det nye idealet er? For det begynner å bli ganske mange jenter som har en drøm å stille i f.eks body fitness-konkurranser. Er det virkelig så mye bedre å hele tiden fokusere på hva du spiser og hvordan du trener? Skal alle jentene virkelig føle at de må ha sixpack og tydelig ryggmuskler for å være fin?

Selvsagt er de tingene sunnere enn å være radmager, men er det bedre psykisk? Det er kanskje ikke blitt normalen enda, blant de yngre jentene, men så og si alle jeg kjenner på min alder trener styrke for å kunne stå på scenen i mini-bikini og høye hæler. Jeg er 22 år..og du må jo være 18 år for å delta, så det er ikke så mange under 18 år som driver med dette. Men mange starter jo før de er 18 år, for å kunne få lov å være på scenen når de da har fylt 18 år.

Jeg trener selv styrke. Men ikke for å stå på scenen i mini-bikini og høye hæler. Jeg er også opptatt av kosthold. Men jeg synes det blir helt feil når du ikke kan ta deg en treningsfri dag i blandt eller spise en sjokolade en gang av og til. Jeg tror ikke disse jentene har det bedre psykisk enn de som føler trangen for å slanke seg til de er på størrelsen 34-36. (Jeg har vært på begge steder, og jeg hadde det ikke bedre med meg selv på den ene eller den andre. Det er først NÅ når jeg har innsett at livet handler om mer enn bare utseende at jeg har klart å forandre hva jeg tenker. )

Men uansett, det dere nevner, det starter tidlig. Jeg gikk i 2 klasse når jeg startet. Mine yngre søsken fokuserer også veldig på utseende. Lillebror som nå er 10 år skulle slanke seg når han gikk i første klasse, fordi han var ikke fin nok og tynn nok. Lillesøster på 8 år er ei veldig pen jente og får ofte kommentarer for det, men som noen nevner, er det egentlig så sunt for henne? Hva når hun blir litt eldre og tror at hun må være det alle mener er pent for å være akseptert? Hun kan fort si "å, jeg kan ikke spise det, fordi det er ikke sunt". Jeg vet ikke helt om jeg liker at ei på 8 år skal tenke på diett og at hun ikke kan spise litt lørdagsgodt fordi det ikke er sunt...

Det er søren meg blitt et helvete å være pen!

[absinthia]

Jeg har mange ganger tenkt på dette, ikke bare når det gjelder jenter, men også gutter.

Jeg har forsøkt å påvirke mine barn til å være som de er og ikke miste seg selv i jakten på å fremstå som perfekt og det ser jammen ut til at de har gitt positive resultater, selv etter en tid der de gjerne har fått litt på pukkelen av " den gemene hop" fordi de har gått litt andre veier enn de fleste andre. ( jeg er heldigvis litt snål selv;) j

Jeg fikk mitt første barn tidlig og fikk noen enorme strekkmerker. Mange hadde gått og gjemt seg bort på badestranden eller aldri vist seg i bikini med såpass mye merker som jeg hadde og jeg la merke til at folk glodde og enkelte jenter stakk hodene sammen og hvisket halvhøyt til hverandre. Det var ikke veldig moro, men jeg hevdet min rett til å gå i bikini, ved å fortsette med dette på trass, selv om jeg ikke var helt perfekt. Jeg mente og mener fortsatt at man ikke bare går i bikini for å vise resten av verden hvor utrolig deilig man er, men for å få av seg litt klær i sommervarmen.

Nå har min eldste datter fått barn, og vet dere hva: hun har et helt fantastisk avslappet forhold til å ha forholdsvis kraftige strekkmerker!! Jeg er så stolt!!! Jeg har gratulert meg selv med at det temmelig sikkert er fordi jeg har vært med på å gi henne et naturlig forhold til kropp.

Og så vil jeg i samme stund anbefale alle om ikke å snakke negativt om andre menneskers kropper mens barna hører på, slikt påvirker mye mer enn blogger og moteblader.

[Gjest imli]

Det er vel lite fruktbart å snakke om det er gutter eller jenter som har det verst?

Sannheten er vel mer mot det at det er mange ungdommer som sliter, mye grunnet press utenfra om kropp, utseende og prestasjoner.

Her er det, etter mitt syn, foreldre som svikter. Ofte begynner man allerede når de ser små med uttalelser som "Hvor fin du er i kjolen!", "Hvor tøff du er i skjorta!" altså, vi kommenterer det ytre, gir de positiv tilbakemelding når de gjør som vi sier, roser de når de er flinke. Hva med når de er seg selv? Hvor ofte ser man barnet sitt for den det er?

Om vi foreldre legger grunnsteinene med god selvfølelse allerede i barneårene så vil vi nok oppleve en liten endring hos ungdommene også.

Samtidig, ungdomsårene er for de aller fleste, tror jeg, noen vanskelige år. Man skal løsrive seg fra foreldrene sine, man skal bli akseptert blant venner samtidig så skjer det mye hormonelt i kroppen.

Jeg vet hvertfall at jeg selv aldri ville ha vært 16-17 igjen, ikke fordi jeg hadde det spesielt tøft, men fordi det skjedde mye psykisk med meg, følelsene lever som en jo-jo.

Tror det viktigste man som foreldre kan gjøre er å sørge for at ungdommene kan fortelle en alt, slik at man kan ta tak i det om ting utvikler seg til noe ekstremt, f.eks anoreksia, depresjoner, usunt stress.

Jeg vet hvertfall at jeg vi gjøre det jeg kan for at frøkna mi skal føle at hun er god nok, akkurat slik hun er, ikke når hun spiser godt, gjør som jeg sier og kler seg som jeg vil...

Veldig einig med deg! Trur gutar og jenter har det vanskeleg på kvar sin måte, generelt sett. Det er nok meir individuelt kven som har det verst. Men sikkert er det at det verkar tøffare å vera tenåring i dag enn for berre 10-20 år sida.

[melly666]

Kan skrive under på at presset om å se bra ut og være best starter tidlig. Allerede i andre klasse var noen av jentene svært opptatt av hva de andre hadde på seg. De mobbet bl.a. meg og mange andre for klesstilen og jeg fikk ofte høre det at klærne mine "ikke matchet". Og dette var før bloggerens tid (de fleste fikk ikke data hjemme før 7. - 8. klasse eller senere)

[Gjest Herr Heftig]

Uff, mange triste historier her, men det ser ut til at folk i begynnelsen av tjueårene (altså etter videregående) ikke er i nærheten av å ha de samme problemene. Kanskje noen av disse kunne kommet på besøk i klasser på vgs og grunnskolen og bare fortalt hvor sinnssykt teite alle var på vgs/grunnskolen og at i det virkelige livet er ikke ting i nærheten av å være like teit.

[AnonymBruker]

Uff, mange triste historier her, men det ser ut til at folk i begynnelsen av tjueårene (altså etter videregående) ikke er i nærheten av å ha de samme problemene. Kanskje noen av disse kunne kommet på besøk i klasser på vgs og grunnskolen og bare fortalt hvor sinnssykt teite alle var på vgs/grunnskolen og at i det virkelige livet er ikke ting i nærheten av å være like teit.

Problemet er jo at denne materialismen, kravet til perfeksjonisme og til å være best veldig ofte kommer fra de som er voksne nå. De som har svart her er jo heldigvis en motvekt til det, men det er jaggu mange der ute blant de voksne som har motsatte idealer.

Anonym poster: 09a395c865259f11ea28a6584a86ac54

[Betelgeuse]

Problemet er vel at folk sier en ting, og gjør noe annet. Eller den verden ungdommer ser rundt seg, sier noe annet. Ungdommer får selvfølgelig med seg det store bildet, uansett hva folk måtte prøve å overbevise dem om.

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si at sønnen din er ikke alene om å ha det slik. Jeg kjenner til tenåringer med tilsvarende erfaringer. Det er en krevende tid, og stress i kombinasjon med hormoner kan påvirke både følelsene og kroppen. Det hender legene får inn ungdom som tror de er alvorlig syke, men etter undersøkelse viser det seg at det er stress og angst som har utløst kroppslige reaksjoner.

Det pleier å hjelpe å få utelukket fysisk sykdom. Det er videre lurt å ha en plan for hva man skal gjøre hvis slike symptomer kommer tilbake. Sønnen din ringte deg. Det er flott. Det pleier også å hjelpe å legge seg ned og drikke litt vann. Hvis man vet at det ikke er noe farlig, og vet hva man skal gjøre hvis det skjer igjen, kan det bidra til å forebygge nye "anfall".

Jeg tenker at det er viktig å ha foreldrenes støtte. Å vite at de er der uansett. At de er glad i han/henne uansett. At man kan prate med dem uten å bli dømt. En del ungdommer vokser opp i familier som har store ambisjoner på vegne av barna. Da kan prestasjonspresset bli for stort. Jeg tenker at det er vanskeligere når presset kommer utenfra enn når det kommer fra tenåringen selv, slik jeg forstår det er for sønnen din.

Tenårene er en sårbar fase, og for de fleste tror jeg det blir lettere når de blir noen år eldre.

Min sønn får all den oppbacking han trenger hjemmefra, og han blir heller ikke presset i noen som helst retning. Han har sine egne ønsker og drømmer for fremtiden og de skal han følge. Hva vi foreldre mener er irrelevant i denne sammenhengen. Det er hans liv. Men han har ambisjoner på egne vegne som sikker presser ham en del. Og han er ingen såkalt "populær"gutt. Såvidt meg bekjent har han aldri vært i nærheten av en kjæreste. Kanskje er det også en stressfaktor, selv om han ikke sier noe om det hjemme.

Han fikk god forklaring hos legen på hva som hadde skjedd, og hvordan han skulle unngå/begrense det senere, om det skjer igjen. Noe jeg håper for hans del av han slipper.

Anonym poster: 95ea0537bad470d553cd474e86207feb

[AnonymBruker]

Kan ikke gjøre annet enn å skrive under på startinnlegget...

Jeg møter disse ungdommene et par år etterpå. De er ferdige med videregående, har kanskje hatt luftige visjoner om hvordan livet skulle arte seg videre, og gått seg på en real smell. Jeg arbeider innen psykisk helse. Det er SÅ forferdelig mange gutter og jenter som strever med å være bra nok... Ofte vet de ikke helt hva bra nok er, de vet bare at de ikke er der... Der de så gjerne skulle vært. Mange av dem får angst, isolerer seg og har det fryktelig vondt. Utad ser de flotte og fine ut, fasaden er bra, men de slutter å fungere normalt.

Mengden nye henvendelser til oss som gjelder veldig unge menn og kvinner er forferdelig skremmende.

Anonym poster: 41bc04e2aa67895a0fbdf7335bd13ea5

[KvinneMannen]

Sliter gutter med noe, blir de bedt om å "manne seg opp" eller ta seg sammen, suge seg i det og komme seg videre. Vel, da åpner man heller ikke for dialog.

Anonym poster: 09a395c865259f11ea28a6584a86ac54

Stemmer.