Hvordan fikk du bedre selvtillit?

[AnonymBruker]

Jeg er en jente som blir 18 år om noen mnd.

Jeg har vokst opp under barnevernet og har hatt ekstrem mangel på omsorg. Alt for ofte tør jeg ikke en gang gå ut døra fordi jeg føler meg så stygg, feit, håpløs, ekkel, og rett og slett forferdelig

Jeg har sluttet på vgs to ganger allerede fordi jeg rett og slett ikke tør å gå fordi jeg føler meg så stygg. Har aldri blitt mobbet eller noe, alltid bare valgt å være litt mer for meg selv enn andre fordi jeg har følt meg mer moden enn folk på min alder, men jeg har allikevel vært en del av de som regnes som "populære".

Jeg er ganske sjenert, og rolig. Jeg har kun én venn igjen, alle andre har jeg skyvd unna for lenge siden fordi jeg har det så dårlig med meg selv.

Jeg har det siste året også fått et problematisk forhold til mat fordi jeg rett og slett synes jeg har en så utrolig stygg kropp. Jeg spiser lite, spiser mye, spiser passe, spiser sunt, spiser usunt, spiser ingenting og spiser til jeg spyr om hverandre hele tiden, og jeg prøver å trene så ofte som mulig, men jeg er livredd for å dra til treningssenteret. Tiltakslysten er sporløst forsvunnet, jeg er sliten, og jeg har bare lyst til å legge meg ned og sove bort livet mitt.

Jeg har mørkegrønne øyne og mellombrunt/mørkeblondt gyllent, langt hår. Sminker meg en del, men ikke så det synes så godt. Folk kaller meg ofte pen, og ifølge de rundt meg gir gutter/menn meg ofte oppmerksomhet, men jeg klarer bare ikke å ta det til meg.

Det eneste jeg er fornøyd med på meg selv er føflekken min under foten..

Jeg er 160 cm og veier 49-54 kg (går veldig opp og ned). Mesteparten av fettet ligger rundt magen og hoftene. Jeg vet egentlig at jeg ikke er overvektig, men jeg klarer ikke å la vær å tenke sånn allikevel. Jeg har dager hvor jeg spiser og spiser alt jeg finner og kan spise 3000 kcal på en gang, for så å la det gå et par timer, også på'n igjen.

Det var bare en liten del av alt, og jeg innser jo at jeg har seriøse problemer med meg selv. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skrev alt det der heller, men jeg tror jeg bare trengte det. Det er vanskelig for meg å snakke med folk rundt meg da jeg ikke har noen jeg kan stole på.

Hadde satt uendelig stor pris på om noen hadde giddet å svare meg her!

Har noen gått fra å ha null selvtillit til å ha det bra med seg selv, og hva gjorde du eventuelt for å få det til?

Jeg trenger tips, masse tips!

Anonym poster: 43699bbffbbaa7419d4a9f6859c62fe2

[AnonymBruker]

Jeg har brukt mange år på å få god selvtillit, og fortsatt sliter jeg. Jeg tror de aller fleste sliter med selvtilliten sin gjennom hele livet.

Det første du bør jobbe med er selvbilde ditt! Når selvbildet ditt blir bra, så vil selvtilliten øke litt etter litt. Ingen har 100% god selvtillit, da det er menneskelig at selvtilliten går opp og ned.

Men har man ikke godt selvbilde, vil man alltid slite mye med selvtilliten.

For meg høres du veldig pen ut, og syns det er trist at du har hatt det så vanskelig...

Men man må ta tak i livet sitt selv og gjøre det beste ut av det.

Du kan bli hva du vil og få til hva du vil, men det skjer ikke på en dag. Ta en og en dag av gangen, og ta små skritt, og vær fornøyd når du klarer de små ting i hverdagen.

Selv er jeg 30 år, og har slitt på samme måte som deg hele livet. Jeg har nylig begynt å få et litt bedre selvbilde og litt mer selvtillit til ting.

Ting tar tid, og med din oppvekst og det du har opplevd, så skal du ikke forvente at det skjer over natten. Du må være tålmodig, ikke tenke så mye, og du må prøve å bare leve i nuet.

Anonym poster: e8bc023607a44bc7e6b4f8b51dcaf188

[Charlene87]

Uff stakkars deg. jeg har også hatt null selvtillit en lang periode da jeg gikk på ungdomskolen , ble mobbet en god del:-( var ikke flink til noe. Visste ikke hvordan jeg skulle snakke med de andre ungdommene. hadde få venner. Foreldrene mine sa aldri at de var glad i meg eller snakket til meg. Jeg måtte jobbe MYE med meg selv for å være den jeg er i dag. Jeg begynte å trene , spille piano og gjøre det bra på skolen. Alt det ga meg bedre selvfølese. Selv om jeg ikke fikk noen venner da, så fikk jeg det etterhvert... Veien var lang, men det var verdt det! Du må gjøre noe som du liker og prøve å bli flink til det. Si postive ting til deg selv hver dag! at du er verdt noe og at du betyr noe, du er flink og bra nok som du er! osv..

Jeg tror du er veldig pen jente , men trenger bare mer selvfølese før du kan tro på det selv også.

Ting ordner seg skal du se ;-)

Stå på!

[Cordelia]

Vel, jeg er 32 nå og kjenner igjen mye av det du beskriver, og kan trygt si at som regel i slike situasjoner har en et helt forvrengt bilde av seg selv. Når jeg ser på bilder av meg selv som yngre nå tenker jeg at; hva var det jeg tullet med?. Jeg så da helt normal ut.

Det hjelper å tenke litt på hvordan en selv tenker om folk. Altså de fleste har mer enn nok med seg selv til at de gidder å vurdere andre, og de som snakker stygt om andre har som regel komplekser seg. Og sier noen at du er pen, så er du mest sansynligvis ganske pen.

Og er du en snill og ålreit person, så er i grunn alt i orden. Lær å nyte de gode tingene i livet. Sett pris på gode mennesker og gode venner for det de er.

Snakk med en veileder, sosionom, psykolog for å finne ut hvordan du går videre. Livet er for fint og kort til å tenke sånne tanker. Når jeg tenker tilbake på mine ungdomsår er det ofte med tanke på hvor mye tid jeg brukte på å tenke på ting som egentlig bare var idioti. Jeg burde heller nytt livet der og da, det er så ukonstruktivt. Og når man blir eldre så lærer man å gi litt mer faen. Jag bort tankene og begynn og tenke over ting du har lyst til og ting som gir deg glede.

Og jeg er hundre prosent sikker på at du er en kjempesøt og ålreit jente, som en ålreit gutt eller potensielle venner hadde vært kjempglade for å ha som venninde eller kjæreste. Så det så.

Så nyt livet i det fulle, hold deg unna narkotika, drikk med måte, aldri la deg presse til noe du ikke vil, og bruk beskyttelse. Det var dagens livsleksjon.

Endret 16. desember 2012 av Cordelia

[Gjest *Maja*]

Hei kjære deg

Du har tydeligvis hatt en turbulent fortid og har vokst opp med mye kaos rundt deg. Med det kan spiseforstyrrelser ofte følge med da det ofte føles som en måte å kontrollere deler av livet ditt på. Inntil spiseforstyrrelsen tar kontrollen over deg og det plutselig blir også blir en turbulent faktor i livet ditt. Med spiseforstyrrelser så kommer ofte et negativ bilde på utseende.

Jeg anbefaler deg sterkt å gå til fastlegen og få henvisning til psykolog. Psykologen kan hjelpe deg med å ta fatt på alle følelsene du sliter med, konfentrere dem og vinne over dem. Om du gjør det nå som du fremdeles er ung så skal jeg love deg at du vil gå en lysere fremtid i møte.

Det er ingen skam å få hjelp. Og det er ekstra viktig for deg å få hjelp og oppfølging siden du ikke har en familie å støtte deg til.

Du er ikke alene

[AnonymBruker]

Åh, tusen takk for svar! Fortsett med svar, please! Var så vanskelig for meg å skrive denne tråden, jeg tar alltid på en lykkelig maske og later som at alt er bra med meg.. Jeg skal prøve så godt jeg kan å høre på rådene! -TS

Anonym poster: 43699bbffbbaa7419d4a9f6859c62fe2

[Gjest kittycat]

Hei du! Du er ikke alene! Jeg er selv innblandet i bv (har ikke hatt en turbulent oppvekst, men har fått flere problemer i løpet av de siste årene) og bor nå på institusjon. Det siste året har mat blitt er problem for meg og jeg veksler, i likhet med deg mellom hvor mye jeg spiser, og trening og oppkast. Hvis du lurte er uspesifisert spiseforstyrrelse den mest utbredte, mer enn anoreksi og bulimi og det kan godt hende du har det. Du trenger ikke å være undervektig og når du skriver her hva du veier er trenger du ikke å gå ned noe mer! Vekten min og din ligger på ca "normal (-)" men for meg selv er det naturlig å veie 55 ca. Men ettersom jeg kaster opp og spiser lite innimellom veier jeg nå mindre enn det som er naturlig for meg. Gjerne send meg en pm, jeg vil gjerne bli kjent med deg. Du fortjener ikke å ha det slik!