Engstelig 3åring

[AnonymBruker]

Hei. Jeg håper på å kunne få noen råd her.

Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre eller hva som kan være grunnen til dette.

Jeg har et barn som er 3 år, hun er veldig sjenert av seg, spesielt mot ukjente mennesker, men det løsner opp etter en liten halvtime-time, det kommer litt an på personene/situasjonene.

Hun er engstelig i bhg også, hun startet i ny bhg i høst og har ikke fått seg noen venner der enda, hun holder seg til de voksne og det virker som om hun ikke helt tør eller får til å komme helt inn i leken. Hun har noen voksne hun holder seg til og enkelte hun tydelig ikke liker/ stoler på.

Hun liker ikke å miste kontrollen på situasjoner, og trenger å vite hvor og hva de voksne gjør, ellers blir hun sint/hysterisk.

Vi har vært en del på lekeland for at hun skal få utfolde seg litt og få prøvd seg litt på egenhånd. Da er jeg med på det hun ikke tør første gang, så neste gang gjør jeg det ved siden av henne, til hun til slutt tør å gjøre mer og mer selv. (Etter veiledning fra helsesøster). Jeg støtter henne og oppmuntrer henne og lar henne prøve seg på ting selv osv. Vi har gode og forutsigbare rutiner hjemme.

Det skal sies at faren hennes egentlig er ganske engstelig av seg, selv om han er oppe i 20-årene. Han tør ikke å ut og reise på egenhånd, jobber gjennom NAV fordi han ikke tør å søke på jobb/gå på jobbintervju. Han tør ikke å flytte hjemmefra og leier en leilighet i huset til foreldrene osv.

Jeg har tenkt på at denne engstelsen kan være arvelig, men er også redd det kan grunne i samlivsbruddet mellom meg og faren hennes, hun var bare 9 mnd da, men det ble brå og drastiske endringer ganske fort, og ustabilt samvær gjennom en periode med omsorgstvist. Men det løste seg greit til slutt, og jeg og faren er gode venner den dag idag, sånn at vi kan dra og besøke hverandre og drikke kaffe og snakke, han er med oss på lekeland og kan komme på middag osv.

Er det noen som kan komme med noen råd eller synspunkt på hva jeg kan gjøre/ hva årsaken kan være(kanskje lettere å kunne jobbe med det hvis jeg får en sterkere følelse av årsaken). Jeg vet ikke jeg, derfor jeg spør her.

Hilsen

Bekymret mor.

Anonym poster: 24e43d64922c83777bbce2fb86cac880

[AnonymBruker]

Jeg tenker arv med en gang. Faren har kanskje engstelig personlighetsforstyrrelse og datteren har arvet en slags medfødt evne til å bekymre seg.

Anonym poster: d9033c7fea42265edd62cdf56f181462

[absinthia]

Fortsett med å gjøre som helsesøster sier. La henne oppleve nye situasjoner på egne premisser, ikke push så hardt men vær der for henne uten at du overdriver, akkurat som du tydeligvis har gjort.

Pass på at du ikke skånet henne for mye, men at dere fortsetter å oppsøke steder som for eksempel badeland, går på besøk osv. Oppsøk de samme situasjonene mange ganger, slik at hun får øvelse i å mestre dem bedre. Spør barnehagen om de kan være flinke til å koble henne med andre barn, gjerne ett i gangen, i lekegrupper eller lignende.

Det er forresten slett ikke uvanlig at barn i denne alderen er litt " kontrollfreaker" og helst vil ha oversikt over tilværelsen sin.