Unnvikende PF - en forbannelse.

[Gjest støvkorn]

Jeg er så lei og trist av å ha så ekstremt dårlig selvtillit. Jeg føler meg så stygg og rar at jeg noen ganger skulle ønske jeg heller var død enn å være blant andre mennesker jeg ikke kjenner. Jeg sliter nemlig med unnvikende pf, så den ekstremt lave selvtilliten er bare en del av pakka. Jeg er engstelig og livredd for andre. Hvis noen skumper borti meg på butikken så skvetter jeg til og rødmer som en tomat. Hvis noen ler, så regner jeg alltid med at det er meg de ler av. Jeg føler at jeg omtrent ikke burde vise meg ute blant folk fordi jeg skammer meg sånn over meg selv. Bare å gå utenfor døra er ekstremt ubehagelig. Absolutt alt som har med andre mennesker å gjøre er jeg fryktelig redd for, og jeg blir så ekstremt sliten og lei meg av det hele!

Og dette hindrer meg i å bare være et normalt menneske. Jeg har ingen venner. Jeg tør nesten ikke handle klær eller noe som helst annet jeg har lyst på, fordi det innebærer å bli sett av andre mennesker. Jeg tør ikke gjøre noen av de tingene som vanlige mennesker synes er gøy. Og de tingene jeg tør er ekstremt ubehagelige.

Jeg begynner å føle meg mer og mer mislykket og trist. Og jeg er fullstendig klar over hvor patetisk livet mitt er for øyeblikket. Jeg har null livskvalitet, jeg bare lever. Lever hjemme i huset til foreldrene mine. Gjemmer meg på rommet hvis noen kommer på besøk. Spiser og sover, og sitter en sjelden gang med til butikken eller andre ærend bare for at noe skal skje. Det er grusomt. Og jeg vet at det aldri kommer til forsvinne helt. Terapi kan hjelpe meg litt, men det er fortsatt en kamp for meg å i det hele tatt kunne få lappen, leilighet eller jobb. Og jeg får jo aldri mulighet til å bli kjent med nye mennesker, fordi jeg tror alle hater meg, og tør ikke engang se andre i øynene.

Jeg går til psykolog, men jeg tør aldri å si hvor mislykket jeg føler meg. Jeg føler meg bare enda mer patetisk da, fordi jeg begynner å gråte. Og da føler jeg liksom at psykologen sikkert tror jeg gjør meg til o.s.v. Jeg vet godt at det ikke er tilfelle overhodet, men sånn fungerer mitt hode. Det er blitt instinkt hos meg å reagere med rødming, svette, anspenthet, skamfølelse, skjelving o.s.v hvis noen snakker til meg, får blikkontakt med meg eller noe som helst annet.

Det er så mye jeg hele tiden går og tenker på og er lei meg for. Jeg hater å være sånn som jeg er! Svak og redd.

Beklager rablingen. Jeg bare poster dette her for å få skrevet ned noe av hva jeg tenker på. Jeg forventer ikke noe mirakelsvar eller medlidenhet.

Kanskje det er noen som deler diagnosen og har noen tanker? :/

[AnonymBruker]

Jeg har ingen gode råd, men jeg har den samme diagnosen og sliter med mye av det samme som deg. Det er slitsomt.. :/

Anonym poster: a82c3efb8cf21ad98cd0e6ff4d2e1879

[AnonymBruker]

Jeg har ingen gode råd, men jeg har den samme diagnosen og sliter med mye av det samme som deg. Det er slitsomt.. :/

Anonym poster: a82c3efb8cf21ad98cd0e6ff4d2e1879

TS her. Greit å vite at man ikke er alene ihvertfall. Forum er det eneste stedet jeg tør å snakke ordentlig om alt jeg tenker på.

Anonym poster: 6feb665583031673e0e141563ab42d6b

[AnonymBruker]

Da burde dere to "snakke" sammen! Send PM til hverandre og få kontakt. Kan være utrolig viktig å ha noen å dele tanker med, noen som sliter med noe av det samme som en selv! Kanskje dere kan utfordre hverandre etter hvert? God sosial trening! Hvor gamle er dere?

Har en ungdom selv med sosial angst - en som sliter mer enn det vil innrømmes ovenfor meg. Skulle ønske jeg visste hva som kunne hjelpe! Kanskje et forum kunne vært en idè?

Anonym poster: fbe566e154476d38744552c14d1d9342

[AnonymBruker]

Da burde dere to "snakke" sammen! Send PM til hverandre og få kontakt. Kan være utrolig viktig å ha noen å dele tanker med, noen som sliter med noe av det samme som en selv! Kanskje dere kan utfordre hverandre etter hvert? God sosial trening! Hvor gamle er dere?

Har en ungdom selv med sosial angst - en som sliter mer enn det vil innrømmes ovenfor meg. Skulle ønske jeg visste hva som kunne hjelpe! Kanskje et forum kunne vært en idè?

Anonym poster: fbe566e154476d38744552c14d1d9342

Hvorfor be dem gå ut av tråden for å ha kontakt?

Jeg har samme diagnose

Sliter med veldig mye av det samme. Har brukt høsten på livsstyrketrening. Det har hjulpet meg ganske mye! Det har gått opp endel nye lys og jeg har sett mange sammenhenger jeg aldri har sett før. Anbefaler dette for alle som sliter og føler at "vanlig" snakkepsykolog ikke hjelper.

Google it!

Anonym poster: e80b51adf102c2e11bba23c119452a13

[Gjest Gjest]

Hei TS,

skulle ønske jeg kunne hjelpe deg ut av dette. Tror det hadde vært mulig Hvis du hadde aksepterert en med narsissistik PF, hihi

[kattepus89]

er unnvikende pf det samme som sosial angst?

[Anoia]

er unnvikende pf det samme som sosial angst?

Nei.

Men for en med unnv. pf så er ofte sosial angst en del av problematikken.

[Kala]

Har du hørt om mentaliseringsterapi?

[AnonymBruker]

er unnvikende pf det samme som sosial angst?

Ja. Bare hundre ganger verre. Sosial angst "gir seg" etter hvert, bare man føler seg trygg i situasjonen. Angsten man har når man har unnvikende pf gir seg aldri. Samme hvor trygg man føler seg.

På en god dag har man litt angst men fungerer likevel, til trass for angsten. På en dårlig dag kommer man seg ikke en gang ut fordi angsten er så sterk at man ikke våger å gå ut. Man er redd for hva alle tenker om en. Tenker om klærne en har på seg, tenker om måten man er på, tenker på hva man sier. Man får angst for alt.

Som sosial angst med andre ord, bare hundre ganger verre.

Anonym poster: 841a9b9924da504c216474be2d6d8dd2

[AnonymBruker]

Har du hørt om mentaliseringsterapi?

Det er mulig å svekke angsten, litte grann, når man har unnvikende pf. Men angsten blir aldri helt borte. Den er med en hele livet.

Men det finnes alltids en løsning. Alkohol. Narkotika. Eller medisiner som er så sterke at man ikke lenger er seg selv. Eller lære seg å leve med angsten, akseptere den som en del av ens personlighet.

Anonym poster: 841a9b9924da504c216474be2d6d8dd2

[AnonymBruker]

Jeg har fått høre at jeg må leve med angsten... Men jeg er frisk nå, så og si Ikke aksepter det når noen sier du aldri kan bli frisk, for det kan man Man må finne et behandlingsmåte som passer. Det er ikke lett i det hele tatt, og jeg forstår at det er kjempetøft, men jeg tror du kan klare det

Anonym poster: dc398be9c98212b857ba5bc98d6bb390

[Perle123]

Jeg har samme diagnose men er på bedringens vei:) Det finnes håp, men det krever knallhard jobbing. Første steg på veien er å åpne seg for psykologen. Jeg følte meg utrolig liten og dum de første gangene jeg gråt hos min behandler. Men for dem er dette noe de ser hver dag og de tenker ikke slik. Nå synes jeg det er befriende å ha ett sted hvor jeg kan slippe løs følelsene mine. Det er fremdeles ting jeg ikke deler fordi jeg synes det er pinlig er rett og slett for vanskelig å snakke om, men målet mitt er å ta dette opp også. Men ett steg av gangen.

Håper du tørr å åpne deg mer for behandleren din. Jeg tror det vil bli en lettelse for deg. Lykke til!

[Gjest meg]

Det høres ut som meg. Det kan umulig være stor forskjell på sosial angst og den personlighetsforstyrelsen.

[AnonymBruker]

Jeg synes den gamle wikipedia-siden forklarte veldig godt hva unnvikende pf er for noe.

http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Engstelig_(unnvikende)_personlighetsforstyrrelse&oldid=8327946

Anonym poster: 841a9b9924da504c216474be2d6d8dd2

[Gjest Fraggle]

Søk deg hit http://www.modum-bad.no/avdelingen_for_angstlidelser/cms/206 . Det er alltid håp! Finn den behandlingen som passer deg. Jeg ville ikke godtatt bare psykologbehandling i ny og ne , om du har så store problemer som du beskriver her.