Jeg lyver mye

[AnonymBruker]

Ok, dette er helt teit, jeg vet. Men jeg har fått en (U)vane å lyve. Småpynter på ting, finner opp historier, forteller at jeg har vært på fester jeg ikke har vært på osv. Det er jo usikkerhet som ligger bak, men det må stoppe! Å lyve er jo det verste som finnes, men det bare kommer ut historier av munnen min. Kanskje jeg burde bli forfatter?

... Har noen noe tips til hva jeg kan gjøre? Jeg er en god venn og hyggelig mot alle, MEN jeg lyver mye.

Anonym poster: a7c1d8248198ed4607de51f547efa73d

[kills]

Slutt med det da.

Det kommer du sikkert til å gjøre uansett når du en gang havner i trøbbel for løgnene dine.

[AnonymBruker]

Tror nok dette er noe de fleste gjør i større eller mindre grad, men lager det problemer for deg da? Altså, er det noen som har konfrontert deg med å lyve?

Anonym poster: e8e53006e947ae300f62ee76407e18dc

[AnonymBruker]

Haha, akkurat sånn har jeg det også! Av og til bare kommer det små historier ut, heeelt ut av det blå! Ofte er det bare overdrivelser, men noen ganger er det fullstendig løgn! Kan ikke stoppe det heller! Har f.eks. sagt at jeg elsker dyr fordi jeg aldri hadde noen kjæledyr, mens sannheten er at jeg hadde 8 katter og 3 hunder + en drøss med kattunger!

Anonym poster: a416d0375a69829df0f26da408454165

[frøkna]

Er du ikke redd for å bli tatt?

Det du beskriver er jo relativt ufarlige ting da, du prøver å fremstå som en mer interessant person enn du føler at du er ved å lyve, og pynte på sannheten. Men det gjør vel ikke selvfølelsen din mye bedre? Heller verre tenker jeg..

Du skriver ikke hvor gammel du er, men du kan jo prøve å oppsøke en helsesøster eller noe slik som kan hjelpe deg. Det kan jo eskalere og styre livet ditt mer enn du vil.

[OnFire]

Tror nok dette er noe de fleste gjør i større eller mindre grad, men lager det problemer for deg da? Altså, er det noen som har konfrontert deg med å lyve?

Anonym poster: e8e53006e947ae300f62ee76407e18dc

Det kommer til å skje før eller seinere uansett, og selv om ingen konfronterer løgneren vet man fortsatt at personen er en løgner.

[Tingeliten]

Det er ikke smart å lyve.

For noen år tilbake løy jeg om masse! Jeg løy til mine bestevenner at jeg hadde kjæreste, var på fester og folk hele tiden. Til den ene bestevenninen min løy jeg og sa eg var sammen med en gutt jeg egentlig aldri hadde prata med. Hun trodde jo på det, og hørte på alle historiene jeg fortalte.

En dag ringte hun meg og sa at hun hadde sett et bilde av han på facebook hvor han klinte med en jente! Hun sa at han var en drittsekk, og at jeg burde slå opp med han. Da ble det ganske stille fra mitt hjørne..

Alle mine løgner har enten 1) blitt avslørt eller 2) ligget igjen i dårlig samvittighet inni meg. Konklusjon: kvitt deg med løgnene!

[AnonymBruker]

Det at du er klar over det hjelper mye. Jeg hadde også det problemet før. Det jeg gjorde var å bli mer oppmerksom på hva jeg sa. Prøv å tenke igjennom svarene dine før du svarer. Ta to sekunder og tenk på hva du får ut av å overdrive historiene dine før du forteller dem. Et annet sted du kan begynne er med å ro deg tilbake. Har du allerede sagt at du vant medalje for plystring? Si at det egentlig bare var en tullekonkurranse for familien din.

Jeg lagde også en "regel" for meg selv som sa at den neste personen jeg blir kjent med skal jeg ikke lyve for i det hele tatt. Så tar du neste person, og så de to neste. Til slutt burde problemet være under kontroll

Anonym poster: acdddf62754270835871666cac817c85

[Gjest Summers]

Selv stjeler jeg andres historier og gir dem ut for å være mine, men det er i fylla og da synes jeg ikke man kan forvente at alt stemmer 100%

Endret 3. desember 2012 av Summers

[AnonymBruker]

Det kommer til å skje før eller seinere uansett, og selv om ingen konfronterer løgneren vet man fortsatt at personen er en løgner.

Forsåvidt enig, men jeg har selv tatt folk i løgn over at de pynter på sannheten eller skryter på seg ting uten å ha konfrontert dem med det. Som regel fordi jeg vil spare dem for pinligheten, fordi det er ufarlige løgner osv. Og selv om det er en løgn, kan det jo være en god historie likevel. Da velger jeg heller å la meg underholde av en sprø historie enn å gjøre personen som forteller forlegen fordi jeg finner et hull i historien der jeg oppdager at han/hun lyver.

Anonym poster: e8e53006e947ae300f62ee76407e18dc

[Gjest navnelapp]

Ei av dei mange problematiske sidene ved dette er at du alltid må huske kva du har sagt til kven. Eg delte leiligheit med ei som var kronisk uærleg for mange år sidan, og vi oppdaga det stort sett alltid. Det skapte berre masse krøll, og det førte til at vi ikkje stolte på noko ho sa, heller ikkje det som var oppriktig og sant.

Eg trur du berre må bestemme deg for at eg er bra nok. Det eg gjer er bra nok. Det eg har opplevd er spennande nok. Lag heller dine eigne sanne historier spennande ved å fortelje dei på same måten. Du må kome deg ut av dette før alt ramlar saman for deg. Eg kjenner folk som har vore uærlege om studier og eksamenar, dei har sagt dei tok ein eksamen, men eigentleg strauk dei. Det skaper så mykje stress og rot! Ein på vår lesesal sat med andreavdelingsbøker (juss) inni tredjeavdelingsbøker, fordi han lot som om han gjekk på tredje avdeling medan han ikkje hadde bestått andre. Så mykje stress når ein kan få eit betre liv berre ved å vere ærleg.