Dåp og konfirmasjon

[Gjest Morpho]

Jeg må si at jeg blir temmelig målløs når jeg får dette til svar når jeg spør hvorfor gutten til en dame jeg kjenner, skal konfirmeres:"..han må jo konfirmeres, for det er jo så mye han trenger penger til i den alderen, sertifikat, skole og sånn..."

Og når jeg spør hvorfor venninna mi døpte ungen sin;" ...det er jo tradisjon..." Det var liksom ikke noe annet alternativ, hun hadde ikke tenkt over i det hele tatt at det gikk an å la være...

Og når jeg selv sier til venninna mi at jeg ikke kommer til å døpe mitt barn:" ..HVA?! Skal du ikke det? Da er det nok noen som kommer til å bli skuffet! Har du fortalt det til foreldrene dine?!" Etter hvert som jeg forklarte hvorfor, så skjønte hun meg og var litt enig i mine synspunkter, men hun var visst ikke selv klar til å gjøre noe annet enn det som var "forventet" eller "tradisjon"...

Jeg kjenner faktisk ingen som er personlig kristne, jeg kjenner ingen som har døpt barna sine ut fra at de er kristne og fordi det har så mye å si for dem at barna skal oppdras på en kristen måte. Jeg kjenner ingen ungdommer som kommer med andre grunner til at de vil konfirmere seg enn at de kommer til å få masse penger, .."kompisen min fikk 22 000 kroner..." Foreldrene til konfirmantene har heller ikke noen "fornuftig" grunn; "jo, det er jo tradisjon..."

Jeg synes nesten det er respektløst mot de som er kristne. Jeg synes det finnes så mange folk som tar bevisstølse valg! Hvorfor kan man ikke tenke litt selv, og ikke bare komme med en forklaring som "tradisjon"?

Når det kristne budskap ikke betyr noe i det hele tatt for hverken foreldre eller barn, så synes jeg nesten at det er feigt å bare "følge mengden", og ikke ta bevisste valg,- fordi de kanskje er redd for at bestemor skal bli skuffet..., - og fordi tusenlappene lokker...

For et samfunn vi lever i !

Tenk sjøl!

[Gjest Anonymous]

Jeg er HELT enig med deg!!!

Jeg syns også man skal ha såpass respekt for andres religioner, her kristendommen, at man lar være dåp og konfirmasjon hvis man ikke selv mener noe som helst med det. Jeg er døpt, og dessverre ble jeg konfirmert også, det gikk på litt misforstått tro fra min side om at det kom til å bli kjempebråk med foreldrene mine hvis jeg lot det være, pga tradisjon - men angrer i ettertid på at jeg ikke fulgte mine egne ønsker. Har meldt meg ut av statskirken i ettertid. Jeg ønsker ikke å døpe evt barn jeg får. Jeg syns det er et valg de selv kan ta senere (spørsmål om tro). Jeg syns ikke jeg kan døpe mitt barn, uten å kunne stå for noe av det, og med viten om at jeg ikke vil følge opp dåpshandlingen. Man forplikter seg jo til å lære opp barnet i den kristne tro.. Tror nok det finnes mange mennesker der ute som din venninne, som knapt vet at det går an å la være... Det er synd at ikke folk er mer opplyste og ikke tenker mer gjennom hva de vil og hva de står for - og om det er forenelig med dåp/konfirmasjon.

[Gjest Madam Felle]

Må si jeg er stolt over å ha en sønn som nektet å konfirmere seg bare på grunn av pengene. Han er ikke kristen, og derfor nektet han, og ingen kunne være mer stolt over han enn moren.

[Laina]

Så fint at det er noen som har forstått det! Jeg har fått mange rare kommentarer når jeg forteller at barna mine ikke er døpt. Selv er jeg ikke døpt. Dette fordi begge mine foreldre var pinsevenner da jeg ble født, og pinsevenner døper ikke barna sine. De venter til barna kan ta et selvstendig valg om dette. Selv er jeg ikke pinsevenn, og ikke medlem av statskirken. Har ikke et kristen livssyn selv, og mener derfor at det ikke er noen grunn til å døpe mine barn.

Et av de dummeste argumentene for å døpe barna sine (som jeg har hørt) er at de må være døpt for å bli konfirmert... Hvis mine barn velger å konfirmere seg i kirken, kan de døpe seg når den tid kommer. Og da håper jeg de velger det fordi de er kristne og tror på det kirken forkynner. Hvis det er pengene som er viktig ved en konfirmasjon, får de konfirmere seg borgerlig. Da lærer de ihvertfall noe samfunnsnyttig. I stedet for å forkynne sin tro overfor en Gud de ikke tror finnes. Hykleri kaller jeg det.

[Gjest Anonymous]

Et av de dummeste argumentene for å døpe barna sine (som jeg har hørt) er at de må være døpt for å bli konfirmert... Hvis mine barn velger å konfirmere seg i kirken' date=' kan de døpe seg når den tid kommer. [/quote'] Ja nettopp! Dette har jeg også hørt endel ganger! Det er jo et skikkelig meningsløst argument!!!!

[monja]

Vi venter vårt første barn til høsten, og siden både jeg og mannen min er døpte og medlemmer av statskirken har vi bestemt oss for å døpe barnet vårt i kirken. Selv ble jeg også konfirmert i kirken mens mannen min er konfirmert borgelig....Vi ble dessuten gift i kirken. Vi er ikke personlig kristne, men jeg har beholdt litt av min tro siden barndommen, og derfor synes jeg det er viktig å døpe barnet. Vil h*n senere ikke konfirmere seg i kirken, men borgelig, er det fullt og helt barnets valg.

Jeg setter ikke spørsmålstegn ved foreldre som ikke døper barna sine, og synes ikke det er rart. Men det er heller ikke rart at folk døper barna sine av tradisjon? Det blir jo det samme som at mange synes det er tradisjon å gifte seg i kirken.

Men til dere som ikke døper barna deres - hva om poden vil konfirmere seg i kirken?

[Laina]

Men til dere som ikke døper barna deres - hva om poden vil konfirmere seg i kirken?

Det er ikke noe problem å konfirmere seg i kirken. Dersom h*n vil det, må h*n døpe seg først. Det er ingen som sier at et barn må døpes som baby for å konfirmere seg i kirken. Dersom mine barn ønsker å konfirmere seg i kirken, håper jeg det er fordi de har utviklet et kristent livssyn. Har de det, bør det ikke være noe problem for de å døpe seg først. Dette er selvfølgelig noe jeg som forelder er med på å påvirke barna til. Ta et selvstendig valg. Og jeg mener at om man ikke er kristen, er det hyklersk å forkynne sin tro overfor en Gud man ikke tror på. Det er også en form for latterlig-gjøring av de menneskene som faktisk er kristne. Som setter sin Gud høyt.

Allikevel er det nok litt vanskelig for meg å sette meg inn i hvordan det er å døpe sine barn ut fra en tradisjon, da det aldri har vært en tradisjon i min familie, siden min familie er/har vært pinsevenner. Og der er det ingen tradisjon for å døpe barn.

[Gjest Anonymous]

Laina.

Dersom dine barn ikke har utviklet et kristent livssyn, men likevel ønsker å følge konfirmasjonsundervisning i kirken hva vil du mene da?

Konfirmasjonstiden er opplæring i kristen tro. Det er da litt mye å forvente at barnet skal ha utviklet et kristent livssyn før det har fått opplæring?

Hvis de under opplæringen finner ut at de ikke vil døpes eller være med på konfirmasjonsdagen i kirken er det greit.

Slik gjorde jeg det. Da hadde jeg grunnlag for et valg.

Jeg kjenner mange foreldre som nekter ungene sine å gå til konfirmasjonsundervisning i kirken. Her i byen er det bare 50 % som konfirmerer seg i kirken.

Uansett hvilket valg en 14 åring tar, borgerlig, kristen, eller ingen konfirmasjon vil dette valget være sterkt påvirket av foreldrene.

[tuji]

Man kan være med i konfirmasjonstiden uten å være døpt, det er den avsluttende konfirmasjonsgudstjenesten som forutsetter dåp.

De fleste steder venter man et stykke ut i konfirmasjonstiden før man har dåp av konfirmanter, nettopp for at de skal få litt tid til å gjøre seg opp en mening. Hvis en konfirmant kom til meg og trengte mer tid (jobber med konfirmanter), ville jeg ordnet en senere dåpsdag. Så det er ikke noe problem å døpe seg før konfirmasjon.

[Glitterchick]

Vi er ikke personlig kristne, men jeg har beholdt litt av min tro siden barndommen, og derfor synes jeg det er viktig å døpe barnet.

Kan du forklare meg forskjellen på å være personlig kristen og å tro litt? Er det ikke slik at enten tror man, eller så tror man ike? Skjønner ikke det der, jeg.

Kommer ikke til å døpe mine barn, fordi jeg ikke er kristen, og ser absolutt ikke noe behov for det. Ønsker barnet mitt å konfirmere seg i kirken når den tid kommer, så støtter jeg det, så sant grunnen er at h*n føler seg kristen.

[Veslejenta]

Når jeg skulle konfirmeres ønsket jeg å konfirmere meg borgerlig eller ikke i det hele tatt, men fikk ikke lov. Moren motsatte seg dette, og en del av argumentasjonen hennes var at mormor ville bli svært skuffet. Familien min er ikke spesielt kristne. Jeg valgte å høre på familien min og ble konfirmert kristelig. Jeg følte ikke at jeg hadde vondt av å følge undervisningen, men tenkte mere på at jeg lærte om en del av den norske kulturarven og den kristne tro, hvis dere forstår hva jeg mener. Men en ting som jeg ikke gjorde, og som jeg heller aldri har gjort, er å ta nattverd, da jeg ser på det som noe veldig personlig for de som tar den. Jeg føler at det vil bli som å spotte den kristne guden.

Litt rart. Akkurat som om det er noe i meg som tror at det er en gud som kan se meg og dømme meg, samtidig som jeg ikke tror på ham.

[Gjest Carmelita]

Jeg skjønner heller ikke hvorfor noen som ikke tror på Gud gifter seg i kirken og døper barna sine der. At det er "tradisjon" synes jeg er et svakt argument.

[Gjest Fighter]

Hvis det er pengene som er viktig ved en konfirmasjon' date=' får de konfirmere seg borgerlig. Da lærer de ihvertfall noe samfunnsnyttig. [/quote']

:o

"Elsk din neste som deg selv". Å lære om Jesus er da samfunnsnyttig?Eller er det ikke viktig å lære om nestekjærlighet, tilgivelse og trygghet?Hvorfor er borelig konfirmasjon mer samfunnsnyttig?

[Laina]

Ved borgerlig konfirmasjon lærer man også om Jesus. Samt alle de 4 andre verdensreligionene. Man lærer mye etikk. Det er rett og slett opplæring i samfunnsrelaterte spørsmål. Jeg mener ikke at det er noe galt med konfirmasjon i kirken. Men jeg ser ingen grunn til at ikke-kristne ungdommer skal konfirmeres der. Religioner lærer man om andre steder. Mine barn vil trolig lære mye om kristendom fra min fars familie (siden de er personlig kristne, som er aktive i menigheten de tilhører). Og siden fars kone er katolikk (og aktiv i den katolske kirken der de bor), ser jeg ikke bort fra at de også vil lære en del om det. Om mine barn velger å konfirmere seg i kirken, støtter jeg selvfølgelig det, men jeg gjentar: Jeg håper et slikt valg bunner i at de har et kristent livssyn. Ikke at de velger det fordi det er lettere.

[Laina]

Laina.

Dersom dine barn ikke har utviklet et kristent livssyn, men likevel ønsker å følge konfirmasjonsundervisning i kirken hva vil du mene da?

Konfirmasjonstiden er opplæring i kristen tro. Det er da litt mye å forvente at barnet skal ha utviklet et kristent livssyn før det har fått opplæring?

Hvis de under opplæringen finner ut at de ikke vil døpes eller være med på konfirmasjonsdagen i kirken er det greit.

Slik gjorde jeg det. Da hadde jeg grunnlag for et valg.

Jeg kjenner mange foreldre som nekter ungene sine å gå til konfirmasjonsundervisning i kirken. Her i byen er det bare 50 % som konfirmerer seg i kirken.

Uansett hvilket valg en 14 åring tar, borgerlig, kristen, eller ingen konfirmasjon vil dette valget være sterkt påvirket av foreldrene.

Hvis barna mine velger å følge konfirmasjonen i kirken fordi de er nysgjerrige og ønsker å lære mer om kristendom, så selvfølgelig vil jeg støtte det. Jeg har inntrykk av at noen her har oppfattet det som om jeg er anti-kristendom. Det er jeg absolutt ikke! Men for meg føles det helt galt å døpe barn, konfirmere seg og gifte seg i en kirke for en Gud man ikke tror på. Dette mener jeg hovedsaklig av hensyn til og respekt for de menneskene som faktisk tror på denne guden...

[Arkana]

Jeg er helt enig. Selv er hverken jeg eller broren min døpt, og vi har heller ikke konfirmert oss. Og mine barn kommer heller ikke til å bli døpt, heldigvis er samboeren min enig selv om han er døpt og konfirmerte seg "fordi det var slik" uten å ha noe som helst forhold til kristendommen.

[Gjest Anonymous]

Jeg er heller ikke døpt, men velsignet i pinsemenigheten. Ingen av barna er heller blitt døpt fordi jeg rett og slett ikke så noen grunn til å gjøre det. Hadde jeg enda hatt det som tradisjon i familien, kunne jeg kanskje gjort det. Men så lenge jeg har et anet trossyn, og er uenig med den kristne tro, sto ingen annen grunn enn gaver tilbake. For meg føltes det falskt og unaturlig, så det føltes helt rett for meg å ikke gjøre det.

Jeg ble overrasket da jeg for et par år siden fikk vite at min eldste datter allikevel var innmeldt i kirken...

Hun hadde da stått i 12 år som medlem uten å være det, og uten at jeg ble informert. Kirken har mottatt penger for henne i mange år, og jeg ba dem straks fjerne henne som medlem. Jeg er sterkt uenig med deres tro, og føler det er både falskt, ondt og arrogant det som prekes.

Da vi var gjester i en dåp, presterte presten å si: "nå er disse barna døpt, og innviet i himmelrike..bla..bla, for VI VET JO at den som ikke er døpt, ikke kommer til himmelriket og det hellige..., men til EVIG FORTAPELSE."

Kan dere tenke dere følelsene jeg fikk da jeg så på de to UDØPTE jentene mine som satt stille og respektfylt på benken og hørte etter mens øynene ble større og større av redsel.

Jeg skjønner ikke at den jævla presten kan kalle dette kjærlighet. Jeg skjønner ikke de fine ordene om at "ingen skal dømme andre" og jeg skjønner heller ikke de salige smilene som sier at alle er velkommen i kirken. "La alle barna komme til meg, for himmelriket hører slike til".

I kirken ble mine BARN skremt og de ble også FORDØMT. Og det sa presten med et smil om munnen......

Ja, ja jeg ser i al fall ikke kjærlighetsbudskapet med at han skulle komme til himmels, mens mine uvitende barn skal gå til evig fortapelse.

Hvordan kan man tro på noe sånn, og så kalle det rettferdig og fantastisk. Dersom dette skulle være sant, så kan jeg si at jeg slett IKKE ønsker å komme til himmels.

Tilbake til saken....he,he...ble litt engasjert her..

Nå skal min eldste datter være konfirmant, og tro det eller ei...jeg har sagt at hun får velge selv.

Hun valgte borgerlig seremoni.

For meg handler ikke dette om gaver, men om en markering for henne om at hun er på terskelen til å bli voksen, og at barndommen er forbi.

(Selv sa hun at hun like gjerne kunne tenke seg å reise til syden med oss for de pengene vi bruker på selskapet.)

Jeg syntes det hørtes veldig fristende ut, da, å slippe alt styret med en konfirmasjon, men jeg sa at denne dagen var spesiell, og at jeg ville hun skulle få ha en fin dag å huske.

For meg er heller ikke dette noe vanskelig valg. Det handler ikke om gaver (vi bruker mye mer penger enn hun kommer til å få på selskapet +.+)

Dette handler om å gi henne en fin dag, en markering, og mange gode råd, minner og lykkeønskninger til fremtiden. Det å dele denne dagen med folk vi er glad i, og som er glad i henne.

Dette er noe jeg gjerne vil gi henne, og som ingen penger kan betale....

Det er hva det betyr for meg!

I andre kulturer blir denne forandringen også markert på forskjellige måter. eg synes den norske varianten er en fin markering.

[tuji]

Bare et lite innspill fra sidelinjen:

Det viktigste er vel hva konfirmasjon betyr for konfirmanten, ikke for foreldrene?

[Gjest Anonymous]

klart det er det viktigste

Men dersom jeg personlig følte det ble "feil", er det ikke så lett å skulle lage et stort selskap.

Da ville jeg nok heller hoppet på ideen med en reise til syden i steden for.

Dette er noe jeg vil "gi" henne som en spesiell dag for henne å huske. For henne er det egentlig det samme...en ekstra tur til varmen er ikke å forakte i den alderen.

Tror egentlig ikke hun skjønner helt hva/hvordan det blir, så jeg føler på en måte vi velger dette sammen.

[tuji]

Jeg skjønner at det kan være vanskelig og rart for foreldrene. Som sagt jobber jeg med konfirmanter, og flere av dem konfirmerer seg mot foreldrenes vilje. Selv om foreldrene er helt uenig i barnets valg, er det viktig å respektere det valget. Bra at du lager selskap for datteren din!