Fragment

[Gjest Miss O'Hara]

Fragmenter innimellom, glimt som er verdt å kjenne på.

Fredagen var det julebord. Et elendig julebord, dårlig planlagt, dårlig mat, dårlig servering, dårlig opplegg. Men gikk fint, Mr. Butler og jeg er da sosiale, og jeg har hyggelige kolleger. Fin stund på hotellet sammen morgenen etterpå, før vi dro hjemover. Jeg var monumentalt fyllesyk, og lå ganske ubrukelig i sofaen resten av dagen, vekslet mellom å sove og lese aviser som gubben hadde med. Mannen satt meg av hjemme da vi kom fra julebrodet og dro på handlerunde, slakteren, polet, elektrobutikken for ny lader til iPhone’n min, snille fyr. Ute regnet det. Vel hjemme igjen så han noen av seriene sine på PC’en med høretelefoner mens jeg slumret videre i sofahjørnet. Poden var hos en kamerat og så fotballkamp.

I løpet av kvelden begynte mannen på kjøkkenet. Jeg fikk servert hjortefilet, med blomkål- og pepperrotpuré, eple- og løkconfit og saltbakte amadinepoteter. En nydelig Fenocchio til, den passet utrolig godt til maten, det var et herremåltid. Vi har vært sammen i tre år og fem måneder. Måltidet slo samtlige måltider vi har hatt på restaurant i det siste, synes jeg, og jeg liker at han er så kompetent på kjøkkenet. Noe av det beste jeg vet er å sitte i sofaen, han har gitt meg et glass vin i hånden, og jeg sitter der og betrakter ham på kjøkkenet, den brede ryggen hans, de sterke hendene som lett håndterer kniver og råvarer, det konsentrerte uttrykket han har når han kutter grønnsaker.

Vi la oss i ellevetiden, helt utrolig at jeg har fått sove, men jeg har sovet mye siste uken, sover godt også. Våknet halv ni. Mannen sier, kom inntil her litt før jeg står opp og lager frokost, og åpener dynene og slipper meg inn. Jeg kryper inntil, vi krøller oss sammen under de store dundynene. Jeg kjenner den iskalde luften fra soverommet mot kinnet, i kontrast til den lune varmen under dyna og kroppen til kjæresten tett inntil. Føler meg rolig, ikke noe tankekjør. Vi småprater og bare kjenner på at det er søndag og ikke noe stress.

Han står opp, trekker på seg t-skjorte og flanellspysjbuksa jeg kjøpte til ham i Wien, den begynner å bli bra slitt. Må tilbake til Wien og kjøpe ny synes jeg – vi forelsket oss i byen begge to og vil tilbake igjen. Han går ut og jeg hører ham pusle på kjøkkenet. Han prater plutselig med noen, jeg lurte på hvem som ringer klokken ni en søndag morgen, før jeg skjønner at poden faktisk er oppe.

Det banker forsiktig på soveromsdøren. Kom inn, sier jeg, og en trøtt bengel kommer inn mens han gnir seg i øynene. Han klatrer over meg og kryper under den fortsatt varme dyna til far i huset, og begynner å skravle. Spørsmål om tusen ting, rekker knapt å besvare det ene før det nye kommer. Ivrig, glad gutt, ligger knapt stille ett sekund, snur seg og vrir seg og skravler, liten i det ene øyeblikket og voksen i det andre, tolv år og midt i mellom.

Jeg ligger der og er varm om hjertet av den blide gutten som ligger ved siden av meg og virker glad. Det spraker i peisen i stua og vi kjenner lukten av nystekte rundstykker, og lyden av spisebord som blir dekket. Snart står far i døråpningen og sier det er klart for mat. Vi står opp og finner morgenkåpene, jeg graver i skuffen etter de varme, fluffy kosesokkene mine og trekker dem på, prøver å glatte ned sovesveisen og samler alt håret i en strikk, og spanderer et sveip med fingeren under øynene for å gni vekk litt mascararester. Et syn for guder, uten tvil, i svær, pusete rosa morgenkåpe og morratryne. Ikke rart jeg har type.

I stua er det dekket på spisebordet, med levende lys og masse deilig pålegg. Jeg setter på vannkokeren og gjør klar presskannen. Vi snakker om alt og ingenting, og jeg kjenner roen og alminneligheten og fraværet av sorg, og lettelsen fyller hver eneste celle.

Poden, som akkurat har inngått avtale om ukelønn og ansvarsfordeling, begynner å rydde etter frokosten. Jeg må nesten tviholde på melkeglasset for å beholde det til jeg er ferdig, jeg er som vanlig tregest med å bli ferdig, alltid treg ved søndagsfrokoster. Gubben sier han vil prøve å fiske litt før regnet kommer, det er meldt ekstremvær med regn og vind senere på dagen. Han henter superundertøyet og varmedressen og vaderne sine, og sitter på en stol og kler seg mens jeg danderer meg i reclineren foran peisen – med meg har jeg en nytrukket kopp med koffeinfri presskannekaffe og noen biter med belgiske sjokoladetrøfler som kjæresten hadde med til meg i går.

Jeg sitter her med laptopen i fanget. Kaffen lukter nydelig, gløden fra peisen varmer føttene mine, radiomannen pludrer i bakgrunnen. Ute er vindkastene blitt sterkere allerede, jeg håper mannen er forsiktig. Han blir nok ikke lenge ute i dag. Guttungen har krøpet tilbake under dyna på rommet sitt og spiller Playstation, han har vært mye på farten de siste helgene og ønsker seg en kosedag inne. Passer bra med værmeldingen i dag.

Selv har jeg mest ønsket meg fravær av sorgen, og det begynte i går. Det er alltid bedre når vi har reist, funnet på noe, vært sammen med folk. Hverdagene er verst. I går kom vi hjem, og etter noen timers søvn lå jeg helt stille under pleddet i sofaen og kjente på normaliteten og oppdaget for første gang på veldig, veldig lenge, et deilig tomrom, et tomrom der det tunge bor, det var ingenting der. Halsen tettet seg litt av lettelse, det prikket litt bak øyelokkene, men lettelsen vant og jeg ble liggende og smile. Mannen kysset meg på kinnet da han gikk forbi, tredagersskjegget stakk og den velkjente lukten hans kilte behagelig i nesen. Når vi er sammen med andre er han alltid den kjekkeste i rommet, stor og sterk og barsk og kjekk, og han er bare min og ser bare meg, jeg er dama hans og han glemmer aldri å være oppmerksom og oppvartende. Jeg slutter ikke å være betatt av ham, selv når jeg ikke forstår ham eller er trøtt av alle tilpasningene i et samliv. Men etter disse årene er det blitt lettere, den mest intense bli kjent-fasen er forbi, heldigvis, og reisen er roligere nå. Følelsen av tilhørighet vinner oftest, og han er så veldig likandes.

Jeg burde gjøre noe her hjemme, klesvask og støvsuging og vaske badet, men akkurat nå er jeg så opptatt, opptatt med å ikke være ulykkelig, så jeg får utsette husarbeidet til senere i dag. Trøfler må spises, kaffe må drikkes, lesebrett må hentes. Jeg skyver meg tilbake i reclineren og samler øyeblikkene i arkivet for gode ting. Jeg hiver på et par kubber i peisen og gleder meg til å begynne så smått med adventspusleriene mine, bytte ut serviset med juleserviset, finne frem røkelsen, planlegge en dag til baking. Dette er den beste tiden, alltid, ukene før jul. I år gleder jeg meg usedvanlig mye til jul, for kjæresten og jeg stikker av, vi skal ha hyttejul alene – hvit jul, hyttekos, ro og fred. Jeg er ferdig med pliktløp, jeg er i skapelsen av eget liv med egne prioriteringer og egne tradisjoner, og for første gang føles det nesten gjennomførbart å gjøre det uten den evinnelige, dårlige samvittigheten som ellers har vært en altfor lojal følgesvenn.

Påfyll av kaffe og bare én trøffel til. Yes.

[Oktavia]

Liker at du er tilbake, følger med!

[Gjest Miss O'Hara]

Ahh, desember

Fin helg, med julebord og hotellopphold med kjæresten. Rolig og fin lørdag, med hummer om kvelden, nydelig. Sover som en stein, kan sove to timer på dagtid uten at det forstyrrer nattesøvnen. Fredelig og godt.

Våkner i en varm lomme om morgenen. Noen morgener er tyngre enn andre, og da våkner jeg ikke med det første lyset fra daglyslampen som jeg pleier, men av at radioen kommer på. Vi får ikke inn vår vanlige radiokanal slik dagslyslampen står nå, får ikke inn noenting annet enn dansk radio om sommeren når værforholdene tillater det men av en eller annen forunderlig grunn får vi inn en kristen radiokanal - så vi våkner til salmesang om morgenen Jeg for min del har mobilalarmen på, og låten jeg har valgt er harpemusikk. På rommet sitt ved siden av har poden sin mobilalarm - med "Glory, glory Man United"... Så de morgenene jeg ikke våkner tidlig, våkner jeg i en total kakofoni av harpemusikk, fotballlåt og salmesang Kan love at jeg våkner, iallfall...

I dag ble salmesangen ganske høy før jeg våknet. Det var 11 minusgrader ute, så det var praktisk talt frostrøyk på soverommet, men jeg lå inne i min digre kokong av en dundyne og prøvde å snike meg bort til Mr. Butler uten å få glipe mellom dynene... ekstremsport på høyt plan. Det var i grunnen bare å komme seg opp og løpe inn på badet til en varm dusj.

Jeg vekket poden, for jeg hadde lyst til å spise frokost hjemme i dag, med god tid og god stemning. Jeg lot jobb være jobb og dekket på til frokost i stuen, med lys og røde julebrikker på, og presskannen med julekaffe sørget for skikkelig morgenstemning. Poden og jeg spiste frokost i ro og mak på juleserviset, og jeg kjente den gode følelsen av adventstid sige inn.

I 8-tiden måtte vi motvillig bryte opp, jeg brettet litt tøy, han ryddet på kjøkkenet, han pakket seg inn i merinoull og vintertøy og jeg fant frem støvlene mine med mykt fôr i. Høye støvletter er en saga blott når vi kommer til denne perioden, enten er det for kaldt, eller så er det holke, så høye hæler er livsfarlig da uansett.

Ferdig innpakket tasset vi ut i garasjen, det er en sann velsignelse å sette seg i bil som ikke holder blå grader om morgenen! Jeg føler meg alltid veldig heldig om vinteren. Fordi vi har det varmt, og kan kose oss med god mat og hverandre. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på hvor heldige vi er. Det er en god følelse. Bare å kunne glede seg til noe, og ikke engang lure på om man har nok klær eller mat.

Noe av det jeg gleder meg aller mest over om vinteren, det er mulig dette er litt sært, men det er når jeg ser poden i lagene med tøy. Vite at han er varm og har alt han trenger, fra topp til tå. Det er mulig det kommer av at jeg var temmelig fattig da han var liten, og alle behov hang i en tynn tråd og som regel ble dekket til slutt, men med et nødskrik og kreative reserveløsninger. Kanskje det er derfor det er så godt å ikke ha det sånn lenger. I så fall er det lett å være takknemlig for den motstanden man har hatt, nå som det er over. Nå, i alle fall - hvem vet... ingenting jeg tar som en selvfølge i hvert fall. Dessuten er takknemlighet en ganske ålreit følelse.

Poden ga meg smask på kinnet da han gikk ut av bilen nedenfor skolen, og ønsket meg en god dag. Han gikk av gårde med det kjente ganglaget sitt, som er lett springende når han er glad På radioen kom en happy julelåt, jeg skrudde opp og sang på vei til jobb - det er det ganske lenge siden jeg har gjort Vel parkert ved jobb nøt jeg lyden av knirkende snø under bena og kjenten den rene lukten av kulden, og gledet meg til å komme inn i de varme, lyse lokalene, og til å finne meg en kopp te før jeg slår på maskinen, finner radiokanalen og begynner på dagens rutiner.

Desember for meg er stappfull av hverdagslykke.

[Oktavia]

Hverdagslykke er den beste lykken

Det er alle de små tingene det er viktig å ta vare på! Ikke så lett, der man løper i tredemølla. Men julestemningen kryper innpå her og, har til og med julemusikk på øret om morgenen nå!

Varme klær er definitivt noe å være glad for nå. Møtte en stakkar på t-banen en morgen, uten sokker i sandalene. Håper han ble fanget opp av noen, ikke så lett å finne vedkommende igjen i byen, om man skulle finne på å ta med noen varme plagg neste dag

Så vi er heldige, definitivt!

[Gjest Miss O'Hara]

For et par år siden fikk jeg dunjakke av kjæresten til bursdagen min. En svær ekspedisjonsjakke, en sånn en man bruker på disse ekstremrealityene i kalde strøk mye fordi han ikke helt fikk tak i den dameversjonen av sin egen jakke som han egentlig lette etter - men uansett, jeg fikk en seriøs Rolls Royce-modell av en jakke, som jeg antagelig kan overleve i kun iført den, i Sibir, over lengre tid Jeg klarer nesten ikke gå normalt med den, jeg ser ut som en fyr på steroider, en sånn en som ikke får armene helt inntil kroppen - litt Michelin-mann... da jeg fikk den var det ikke så veldig kaldt, så jeg var selvsagt takknemlig for den fine gaven, men som den innbitte byjenta med kåpe-og-støvletter jeg var, alene med poden og ikke vært i nærheten av hytte eller fjell siden jeg var unge selv for det hadde jeg ikke ressurser til, så lurte jeg i mitt stille sinn på hva i alle dager jeg skulle med en slik jakke.

Jeg er glad for å si den blir hyppig brukt! Det vil si, om vinteren, selvsagt Det er kanskje det mest fantastiske plagget jeg har. Å ha på seg den er som å fortsatt ligge i senga, som å være ikledd dyna si, helt enkelt, og det er fullstendig uimotståelig å hive seg i hver eneste ansamling med snø mer enn to cm dyp. Du får bare lyst til å legge deg ned, overalt, lage engler, og ligge der i den lune kokongen og se opp på stjernehimmelen, og du vet du kan sovne der og likevel våkne varm og god. Jeg ELSKER jakka mi! Jeg skal huske å si det til kjærsten. Og nå som jeg har familie, og tilgang på hytte på fjellet, er jeg ikke lenger den som ikke har vintertøy og må samle sammen hummer og kanari for å holde meg varm, jeg er utstyrt for hva enn som måtte komme.

Hvorfor dette er et poeng? Fordi at, selv om jeg selv på mitt fattigste hadde mer enn f.eks. gatebarn i India, så var jeg i norsk målestokk ganske vanskeligstilt. Jeg er takknemlig for at jeg ikke er det lenger, og jeg er takknemlig av mange grunner, de to viktigste er - jeg jobbet meg ut av det på egen hånd, før jeg traff Mr. Butler. Det er viktig for meg. Jeg reddet meg selv, jeg ble ikke reddet, jeg skaffet meg selv det jeg trengte for å klare meg. Neida, jeg brukte ikke penger på en slik dunjakke, men jeg kunne jo gjort det hvis jeg ville, hvis behovet hadde vært der - men poenget er, luksusen med å få det bedre, den kan ikke beskrives. Jeg synes synd på dem som er født rike, eller velstående, eller normalt priviligerte, eller som aldri har kjent på hvor kjip tilværelsen egentlig kan være med økonomisk utrygghet og alt det medfører av psykiske og også fysiske, konkrete utfordringer - fordi lettelsen og gleden over FRAVÆRET av bekymringer, er helt sinnsyk. Euforisk. Man blir glad på et helt annet nivå, tror jeg, ved å kjenne på kjpe sider, og de som ikke har kjent på kjiphet, vet heller ikke hva intens glede er.

Dette er bare min teori. Jeg vet ikke om noe annet, så kanskje jeg tar feil, men jeg vet at alt det gode jeg føler når det gode kjennes sterkt, det er en direkte konsekvens av levd liv. Og det er jeg takknemlig for. Uendelig.

Så om morgenen, i disse kalde tider, smyger jeg meg inn i den store jakka hver morgen, og smiler, og stabber ut i garasjen og inn i bilen, og jeg må være forsiktig når jeg sjekker blindsona for jeg er så godt pakket inn og ser knapt noe til sidene, og jeg kunne sikkert falt fra tredje etasje og overlevd pga hvor godt polstret jeg er - bilen trenger ikke airbag, I'm telling you - og jeg er nøyaktig like varm ute som inne. Lykke. Ren, uforfalsket, primitiv lykke. Jeg burde kanskje gitt jakka mi til en tigger. Jeg kommer ikke til å gjøre det. Av flere grunner. For det første, tanken på at den jakka skal bli skitten og ødelagt og kanskje solgt for å skaffe seg stoff, er uutholdelig. Misbruk av kvalitetsting opprører meg, ting har en verdi, ikke i penger, men i bruk og funksjon, for meg også. For det andre, jeg har også lov til å føle glede over ting jeg har jobbet for, eller som er anskaffet/mottatt på ærlig og redelig vis, selv om andre ikke lever slik. Jeg er ikke mindre verdt eller mindre deserving fordi jeg er født i Norge, fordi jeg er heldig. Alt tøy vi ikke bruker, blir levert til gjenbruk og veldedighet, men det jeg eier og har og benytter, må jeg få ha.

Jeg er glad for ringvirkningene av den eldre damen som etterlyste selskap på julaften, at det har satt i gang en folkebevegelse, nærmest, med frivillighet. Hørte på nyhetene i dag om pensjonister som jobber frivillig for andre, med å hogge ved og levere på døra hos folk som trenger det. I Norge gir vi, fortsatt. Man hører så mye om dritten og de bortskjemte ungdommene og ikke minst om sleazy politikere, men midt oppi alt søpla er Norge fortsatt et sted hvor folk stiller opp når det trengs. Dugnadsfolk. Grunnleggende anstendige, i de tusen hjem. Norge er ikke Oslo, Norge er ikke vestkanten, Norge er ikke slum og Plata, Norge er ikke realitystjerner. Norge er mest småbyer og distrikter, med veldig normale gjennomsnittlige folk. Og takk for det.

Derfor, blant annet, så nyter jeg jakka mi, som jeg er så heldig å eie, med god samvittighet, og derfor vil jeg kose meg med julemat og å skape julekos for den familien jeg er heldig å ha, passe på mine egne og kose meg med det, uten å ha dårlig samvittighet - fordi jeg er her, nå, dette er min virkelighet, og jeg kan gjøre mye godt fra her jeg er, men jeg gjør ikke noe godt med dårlig samvittighet og unnvikelser. Hvis jeg i min enkle eksistens kan ha betydning for mennesker rundt meg, som er rundt meg ved familiebånd eller på andre måter, hvis jeg kan være en så god person som mulig i den sammenhengen jeg er i - så er det tilstrekkelig. Ikke unnskyld at jeg er til. Jeg er her, og jeg yter alt jeg klarer og har vett til, og jeg prøver alltid mer. Ut fra mine referanserammer.

Det er tilstrekkelig.

Et eget innlegg til ære for dunjakken? Neida, det handler om helt andre ting... jeg må finne balansen mellom den vestlige skyldfølelsen og finne punktet hvor jeg kan gjøre mest mulig, best mulig.

I mellomtiden har jeg mistet hjernen fullstendig. Den fungerer ikke, den absorberer utelukkende julerelaterte ting... stemning, lys, mat, melodier, jeg har bare jul i hodet, konsentrasjonen er borte, hjernen har reist på ferie uten meg, og det eneste jeg fikser nå er om jeg skal bake i dag eller ei, om hva slags julepapir jeg skal pakke gaver i i år og ikke minst nedtelling til drømmejulen. Jeg innser at det er litt tidlig... jeg har offisielt ikke ferie, men fortell det til hjernen min

Straks helg!

[Gjest Miss O'Hara]

Førjulstid jeg er yr, yr slik som normale folk gjerne er om våren for meg er det nå. Lukten av snø, lukten av fløyelsmørk himmel og glitrende stjerner, lukten av kulde og av varme klær og butikkenes varmevifter i inngangspartiet. Bugnende butikkhyller med julepyntet godis, sånt krydret pålegg jeg aldri husker hva heter (sylte? Tror det), gräddost (eeeelsker mykt brød med meierismør, gräddost og knallrød paprika, det er julestemning det), de små juletrærne med lys på er hentet frem på jobb og hjemme lukter det grønnsåpe.

Det gjør faktisk det, bare å nyte det så lenge det varer, men jeg hadde en rolig helg for meg selv og benyttet søndagen til å gå amok hjemme med vaskefille og kasser med juleting. Jeg har ikke så mange juleting, men jeg har enkelte ting som må på plass - resten av det som skaper jul er egentlig bare røde lys, servietter og telysholdere, men julegardiner, enkle røde gardiner, må opp i stuen, og på gardinstengene henger noen ornamenter fra Holmegaard. På peisen står det eldgamle porselensjuletreet fra min barndom; et hvitt tre med stjerneformede hull i, hvor telysene lyser igjennom, og gullstjerne på toppen. Fikk det da jeg flyttet hjemmefra, klarer ikke kvitte meg med det selv om det begynner å bli slitent.

På salongbordet står noen glassnisser og en mini-julestjerne, og noen skåler med snop oppi. Anarki i desember, venter ikke på lørdagen, mitt yndlingsjulegodt, jeg vet ikke hvor jeg har det fra, tilfeldigheter langt tilbake som er veldig jul for meg - det er å ta en Melkerull i en bolle og helle Non-Stop over. Tre Non-stop i munnen først (de gule er best, deretter røde, grønne og oransje...) og så en bit melkerull. Mmmmm, jul! Lukten av klementiner, og ikke minst Mr. Butlers deilige glühwein fra bunnen av, med gode krydderier i. Den varmer godt!

I dag skal jeg skrive julegaveliste. Vurderer julekort i år også, tredje året på rad jeg vurderer det uten å komme noen vei med det... jeg burde sikkert, men det er liksom veldig småbarnsfamilie å gjøre det, sende bilder av ungene og sånt. Får se hva jeg gjør med det. Julebrev til noen utvalgte, kanskje, de som bor langt unna som jeg ikke snakker jevnlig med på msn (de gamles kommunikasjonsmiddel).

Vi spiser ikke noe særlig kaker, så det blir ikke bakt i mengder hos oss. Pepperkaker, krumkaker og berlinerkranser kommer gjerne på bordet, men ellers ingenting. Nøtter og sjokolade da

Skrive opp på huskelisten; røkelse.

Klokka er tolv allerede, så herlig, jeg er à jour med arbeidsoppgaver og har ni dager igjen til ferie. 9!!!

Endret 10. desember 2012 av Miss O'Hara

[Gjest Miss O'Hara]

Starten på uken i går ble ikke helt som forventet. Mandag morgen er ille nok, om en ikke i tillegg skal ha sovet dårlig, har time på verksted med bilen - og Mr. Butlers bil nekter å starte. Han måtte sitte på med meg, vi måtte til verkstedet med min bil, hente leiebilen der, kjøre meg til jobb, han kjørte til sitt verksted, få med seg en derfra til å se på bilen sin - som kom fra verksted bare forrige torsdag... og så videre.

Min bil skulle bare på vanlig service til seks lapper (grøss), men så får vi beskjed om en reparasjon (av tilleggsvarmeren, så den er jo ikke nødvendig, mest luksus) som vil koste 7.700 å fikse. Gulp. Man kan si det utgår. Siste man trenger før jul er en ekstra utgift med fire sifre lissom.

Da jeg var inne på verkstedet for å levere bilen, fikk jeg nøkkelen til leiebilen, og beskjed om at "Den står der og der, det er en Golf. Firehjulstrekk."

Jeg ble stående ett sekund, og på tungen hadde jeg "Hvilken farge?"

Der har vi forskjellen på menn og kvinner, tenker jeg. Han syntes det var logisk å si hvilket bilmerke det var (og jeg henger med på det - er Volkswagen-person, så jeg skjønte jo hva han snakket om...) og hans naturlige tilleggsopplysning til meg for at jeg lettere skulle finne den, var "firehjulstrekk". Jaså? liksom...

Mr. Butler og jeg gikk bortover parkeringsplassen utenfor, mot anviste plasser, og trykket på åpneren for å se hvilken bil som blippet og blinket med lysene. Jeg er glad vi hadde den muligheten, for jeg innser jeg aldri ville plukket ut den bilen selv - det var nemlig en stasjonsvogn Jeg mener, Golf for meg er en liten, tøff bil, en sånn en man kjører når man er ung. Den første bilen man har, gjerne. Men dette var en stasjonsvogn, og altså, firehjulstrekk...

Som visstnok er ekstra moro å kjøre med, så vi tok en omvei til jobb hvor vi kunne la bilen klatre opp en bakke... Mr. Butler storkoste seg.

Sukk. Kan si hva man vil, men biologien fornekter seg ikke

Etter å ha kjørt meg til jobb og fått sitt verksted til å fikse jobbebilen, hadde Mr. Butler vært innom verkstedet mitt igjen senere på dagen ifm et ærend, bare for å høre om bilen. Han hadde spurt om priser på en nye varebil, siden hans synger på absolutt siste verset nå - så da han hentet meg om ettermiddagen var det i en tredje, ny bil med firehjulstrekk, ja. Vi tok en kjøretur på glatta, og det må innrømmes, det er gøy med biler. Det lukter ny firmabil lang vei nå. Vel fortjent, den gamle har gjort jobben sin og vel så det, den henger knapt sammen.

Om ettermiddagen ble det samme runde bare motsatt, hente og levere biler hit og dit, kvitte seg med noen tusenlapper på veien og omsider lande hjemme. Nydelig å komme hjem til huset som ble nyvasket på søndag, god julesteming. Fylle telysholderne på nytt, fyre i peisen for å motvirke effekten av tosifret blått på gradestokken, skrive gavelister og kjenne roen sige innpå. Det første jeg tenkte da jeg våknet i dag morges var "åtte og en halv arbeidsdag igjen til ferie!". Arbeidsplassen min tapper meg mer enn den tilfører meg akkurat nå Jeg må bruke juleferien til å gå i tenkeboksen, rundt fremtid og prioriteringer...

Ellers må jeg si jeg blir litt matt av overskriftene her på KG, hvordan man blir superelskerinne og om man kjenner alle s**uttrykkene og liknende svada, jeg skjønner ikke hvor de tar det fra. Det er en annen planet. Jeg spør meg stadig hvorfor jeg gidder å ha dagbok her, men noen ganger er det bare godt å lufte, og siden jeg har vært her siden forumet startet er det kanskje mer gammel vane enn noe annet... blir en treningssak å overse alt søppelet her, det er nå helt sikkert.

11. desember. Siden slutten av november har jeg hatt følelsen av å ha glemt noe jeg absolutt burde huske... ekkel følelse, spesielt når den ikke går over. Jeg tror jeg kan si med ganske stor sikkerhet at jeg ikke har glemt at det er jul, i hvert fall

[Oktavia]

Når det gjelder forumet, virker det som målgruppen er 16+. Triste greier, det er så platt, svada og intetsigende at man skulle ikke tro det var mulig. Må da være mulig å stable på beina noe som det er litt mer mening i? På den andre siden slipper man jo å kaste bort tiden på å henge på KG, den tiden er definitivt forbi. Stikker bare innom for å holde kontakten med dere "gamle kjente"

Bil er dyrt, og litt moro. Untatt når man må ha service etc. På den andre siden er det ikke mye moro når man blir stående med en bil som ikke virker, så det må jo bare gjøres!. Vi er også i prøvekjøremodus for tiden, mannen litt mer engasjert enn meg. Jeg har litt andre kriterier enn hann, for å si det sånn

Godt det er lang juleferie år, tenker jeg.

[Alive]

Se her ja Da henger jeg med også

[Gjest Miss O'Hara]

Se her ja Da henger jeg med også

Heiiii

Det ble ny bil på Mr. Butler i går, og jeg er veldig glad for det. Litt engstelig for hvor mye han må jobbe for å kompensere hvor de lappene han legger i der selv fra hus-planene våre, for jeg vil ikke han skal få hjerteattakk underveis dit (vi har satt oss et mål og en dato), men sånn som businessen går nå for tiden burde det gå veldig bra. Jeg kommer til å være mye mindre engstelig når han er ute og kjører, for det gamle skrapmetallet han kjører rundt nå gir meg dårlig nattesøvn... Han fikk er fantastisk godt og solid kjøp, og jeg er så glad for det gleder meg til han skal hente den! Han fortjener en skikkelig arbeidsbil.

Stolt av kjæresten min, som er så flink til å jobbe, og veldig målbevisst. Og så er'n så kjekk. Jeg er veldig objektiv også, så jeg kan med sikkerhet si han er den kjekkeste på planeten

Dagens lyspunkt på KG er at man kan hoppe i høyet for å redusere julestress. Puuuhhhh! Det var da enda godt, for jeg visste jammen ikke helt hva jeg skulle gjøre med det!

Jeg er visst litt forstyrret, for jeg koser meg dønn i hjel med desember. For øyeblikket banker desember skiten av juli - så lenge juli er en eneste lang vindfull dag med 15 grader og regn så må jeg si denne måneden innfrir forventningene veldig mye bedre! Går hjem til mitt småjulete hjem og fyrer i peisen og får ikke nok av julesanger og kooos. Jeg er i mål med gaveplanleggingen og har bestilt det som skal bestilles. Det holdes på et minimum i år. Jeg prøvde forsiktig å ymte frempå om å gi noe til veldedighet i stedet for venninnegave til en av de venninnene jeg veksler gaver med, men den gikk ikke gitt Jeg er jo egentlig helt enig i at venninnegaver er koselig og skulle gjerne gitt til flere, mye koseligere det enn pliktløpet til familiemedlemmer som har alt, men det blir mye penger og mange ting å huske skulle ønske jeg var mer kreativ med gaver!

Utover det har jeg avtalt med familie at vi gir til barna og begrenser til de voksne. Både Mr. Butler og jeg synes det er litt ødeleggende for julestemningen med sånt hysterisk gavebonanza man bruker hele kvelden på. Vi bruker ikke penger på gaver til hverandre, med mindre det er noe spesielt vi ønsker oss som man ellers ikke tar seg råd til.

Leste i en nettavis her, folk hadde sendt inn hva de skulle gi partneren sin til jul, og jeg

Det var firedagers turer til utlandet, det var fallskjermhopp, det var mobiltelefoner, det var opptil flere gaver til og med. Ble helt sjokkert jeg... skjønner at vi er helt ute av det. Ingen av oss synes det er verken passende eller nødvendig eller for den saks skyld hyggelig, å måtte bruke firesifret beløp (i flertall!) på gaver til hverandre. Altså, en ting er smykker eller noe bestandig som er et ønske, og hvis man har ønsket seg noe og vil unne den andre det - men gavene som ble oppgitt bar preg av at folk skulle gi noe flott for å gi noe flott, for å overgå forrige jul, for å gi noe "bra nok" eller for å vise hvor generøse de er. Da blir det liksom så rart? Skal jeg gi deg en femtusenkroners tur til London og så kan du gi meg en sjutusenkroners tur til Barcelona? Da begynner jula å bli dyr, synes jeg. Men mulig vi er rare jeg unner folk alt de kan få, jeg bare undres. Om man har ubegrenset med penger så skjønner jeg selvsagt veldig godt at man vi gi noe flott. Hvis man ikke har ubegrenset med penger, skjønner jeg ingenting

Konsentrasjonen er som vanlig dårlig. Den ble visst permanent skadet på et eller annet tidspunkt. Hadde en ålreit prat med en kollega her tidligere i dag, om en situasjon som er litt tricky. Var oppklarende, er litt lettet, for gårsdagen var ganske vanskelig. Morgenene blir veldig tunge når man må starte dagen med å samle alle tilgjengelige ressurser for å tvinge seg selv opp til en ny dag og åtte timer med noe som tapper energien. Men sånn er det, inntekt må man ha,

Juljuljul! Når jeg våkner i morgen er det bare fire arbeidsdager igjen!

[Fru Fomle]

Her vil jeg henge med Skulle ønske jeg var like flink som deg til å kose meg i desember, blir litt for opphengt i julestria og alt man føler man MÅ gjøre og som slett ikke er nødvendig...

Ønsker deg en fin førjuls-helg!

[Gjest Miss O'Hara]

Fru Fomle, så hyggelig!

Skrev en mil langt i går, men glemte hele pc'en og alt ble borte i en restart i løpet av natten. Bare blabla likevel.

Snøen regner bort, men julestemningen min sitter hardere enn at den blir vasket bort av det. Nå lukter det krumkaker her, peisen knitrer, og straks får jeg Mr. Butlers fortreffelige, hjemmelagde glühwein i hendene Jeg skal bare stå opp fire dager til før jeg får en lang pause fra dumme jobben, jeg har ett og annet å tenke over i ferien... I utgangspunktet vil jeg gjerne bli der, bra betingelser og alt som er bra med den, men når det er såpass med murring i gangene og den kjipe bedriftskulturen sitter i veggene er det vanskelig å holde på motivasjonen.

Men nå, bare hjemmekos, gode lukter overalt, det meste à jour og resten skrevet opp på lista. Så bærer det snart til fjellet og garantert hvit jul

[Oktavia]

Bla-blaen din er ikke som andre bla-blaer, bare så det er sagt!

Synes motivasjonen er vanskelig å holde oppe på denne tiden av året, uansett. Men det er klart, hos deg er det definitivt anerledes enn hos meg. Så tenk lenge og grundig over hva du skal gjøre, det er definitivt ikke verdt å slite seg ut. Og ingen som takker deg etc.

[Gjest Miss O'Hara]

Takk, Oktavia - skal prøve å blabla-e videre

Sitter her og har fornyet tro på rettssystemet, og at vi kanskje er i ferd med å se en lysning i tunnelen hva angår menns maktmisbruk. Er tidene i endring, virkelig? Tør jeg tro på at det er endringer i gang, om enn altfor sakte, som vil gjøre fremtiden bedre for kvinner? Skal vi håpe han har vett til å ikke dra dette videre ut og skjemme seg og alle rundt seg ytterligere ut og ned i den mest patetiske søla av alle?

I dag skal jeg ha et glass bubbly, tror jeg!

[Oktavia]

Hadde det bare vært så vel. Ingen tegn til noe som ligner vett der i gården. Og det er vel problemet i utgangspunktet, tenker jeg

[Gjest Miss O'Hara]

Redd du har rett, Oktavia!

Nå - nå er ferien her.

Dette har jeg lengtet etter lenge. Jeg er stolt av meg selv for å ha holdt ut så lenge nå, for å ha klart meg hit, gjennomført en høst som var mer enn gjennomsnittlig utfordrende på jobb. Jeg ser tilbake på året, så smått begynt min årlige oppsummering, og føler meg ganske heldig.

Men først er det jul.

Uken ble hektisk på jobb, med et par nye momenter som bringer ytterligere spenning til starten på det nye året - meni går ble jeg ferdig med alt jeg skulle, så jeg kunne ta fri i dag. For en lykke! Jeg var helt yr på jobben i går og nesten uhyggelig effektiv Måtte jobbe et par timer hjemme, men det var med morsomme ting.

Var så heldig å ha et par timer med tomt hus på ettermiddagen, det er så deilig noen ganger, bare finne pleddet, legge meg til med det gode pleddet, jeg ligger så jeg ser vinduet, den hvite idyllen utenfor. Slumrer litt, kjenner på stillheten.

Juletreet står og dufter, klar til å pyntes i kveld. Spisebordet er fullt av gaver, bånd og papir, røkelsen fyller rommet med stemning. Radioen summer lavt i bakgrunnen, og jeg har fått skrevet lang huskeliste. I morgen reiser vi på fjellet for en hvit, rolig kjærestejul

Poden min er happy, det har kommet gode nyheter for gubben, og jeg for min egen del er så lykkelig over å ha fri nå at nesten hva som helst kan skje uten at jeg bryr meg... I kveld skal ribba stekes så den er klar for hyttejul, ny omgang med deilige medisterkaker skal lages, jeg skal nippe til Mr. Butlers eminente glühwein mens jeg pynter treet sammen med poden. Å, jeg må huske å fylle julestrømpa hans så den henger klar når han er tilbake etter jul.

Gaver er klare, jeg må bare ha en liten ting til til Mr. Butler. Julekortene utgikk med skyhøye kneløft i år også - jeg skjønner ikke hvor tiden blir av, jeg planlegger altid å gjøre julekortene i god tid, og vips er det jul Jeg har elleve måneder på å forholde meg til at året ender med jul og nyttår, men blir tilsynelatende like tatt på senga hvert år - hvordan er det egentlig mulig?!

Julekortene renner inn her, og jeg får like dårlig samvittighet for hvert eneste et - jeg må lage meg liste over alle som sender meg, år etter år. Kanskje jeg burde innføre nyttårsbrev? Januar er jo en kjempekjedelig måned, kanskje den egner seg bedre til sånt - skrive nyttårsbrev om ønsker for det nye året i stedet for å oppsummere det gamle

Fri i dag, i hele dag, og mange dager etterpå!

God jul

[Fru Fomle]

Innom for å ønske deg og dine en fredelig jul

Jeg har både julekort- og julegave-lister, ellers går det ikke

[Oktavia]

Godt nytt år, Miss!

[Molo]

Weeee!! Superfornøyd over å finne nye O' Hara-skriblerier!

[Gjest Miss O'Hara]

Godt nytt år, hyggelig å se dere her

Jeg burde skrive i lengder om den perfekte, deilige, fredfulle julen jeg hadde med kjæresten på fjellet. Jeg kunne skrevet om gode romjulsdager, og en OK, om enn litt slitsom nyttårshelg hvor vi reiste av gårde på besøk alle tre. Men det sitter litt langt inne akkurat nå, skal hente det frem senere kanskje. Det har vært en litt hard helg, en ganske heftig start på nytt år, og jeg er dønn sliten - helt selvforskyldt, og forbannet unødvendig. For å se det positive i det, jeg ser glimt av et slags sosialt liv her igjen. Tok bare nesten tre år, det

Siden vi var på besøk i nyttårshelgen, fikk jeg ikke tid og rom til ettertanken jeg liker å kjenne på den kvelden. På den bra siden kan jeg si at jeg for første gang på mange år faktisk ser frem til et nytt år og har lys levende håp om ting dette året bringer med seg. På den annen side, fikk som sagt ikke kjent på overgang til nytt år, og lengter egentlig etter en stille kveld, alene i huset, til sortering i hodet og lister jeg trenger å sette opp for meg selv Ingen vidløftige, urealistiske forsetter, bare litt smårydding.

Gikk glipp av min vanlige nyttårsstemning og feiret den på nytt sted med nye folk. Selvfølelig et positivt tilskudd, fine folk og pen setting med fint hjem, god mat, pyntede små og store. Ingenting å klage på, det bare var ikke helt mitt. But that's ok, det kan ikke alltid være det. Og da vi kom hjem hadde jeg takket være strømbrudd heller ingen opptak av nyttårskonserten i år

Så. Første mandag i nytt år nå. Den fikk en hårreisende skeiv start helt i motsatt retning av hva jeg har lovet meg selv. Så den neste uken, hvor jeg også blir et år eldre, skal jeg ha en forsinket årsskifte-stund med meg selv. Oppsummere, kjenne litt på hva som gikk bra i 2012 og hva jeg trenger annerledes i det nye året. Hvor jeg er hen i livet nå. Ny alder, ny fase, nye muligheter. Man må jo nesten se det slik, mulighetene og ikke begrensningene

Velvel. Bretter opp ermene!