Kjedelig liv

[AnonymBruker]

Har et veldig kjedelig liv når det kommer til stykket. Går på skole, holder på med idrett, er med venner i blant og det er det. Setter selvføleglig pris på dette, men føler meg samtidig veldig ensom, forlatt, annerledes, emosjonelt ustabil og fortapt. Alle disse momentene preger min hverdag. Gjennom hele mitt liv har jeg liksom vært en slags bauta som alle kan støtte seg på.

Tidligere har jeg slitt mye med mobbing. Ble så til de grader mobbet og trakassert at jeg til slutt var så nede at jeg måtte bytte skole. Trengte psykoogisk terapi for å komme over traumene fra barndommen. Fra den tiden ble jeg blant annet truet med kniv, stengt naken inne i garderoben, mobbet for hva slags undertøy jeg hadde på meg, fikk rasistiske bemerkninger slengt etter meg, utnyttet med mer. Den dag i dag husker jeg dette som det skulle ha vært i går. Selv om dette er en stund siden, preger det meg fortsatt. Skjedde også en del dødsfall i familien og blant bekjente i denne preioden.

Etter som årene har gått, har jeg blitt eldre, fått enda flere erfaringer, opplevd mye positivt, fått mer selvtillit og er innstilt på å fullføre løpet. Nå har jeg fått noen venner som er mer lojale enn de jeg hadde tidligere, men ensomheten og de andre følelsene som er skrevet tidligere er der fortsatt. Hver eneste dag prøver jeg å gjøre så mye som overhode mulig for å komme ytterligere oppover på stigen.

Har jevnt opplevd å ikke oppnå det sosiale behovet jeg har ønsket. På den siste skolen før jeg kom på denne jeg er på nå, var jeg akkurat som et spøkelse for mange. Ingen så meg ordentlig, før de to siste ukene. Også der fikk jeg mye dritt og dårlige opplevelser. Selvfølgelig også gode, men som sagt mye negavtivt.

Er hos psykolog igjen, for å prøve å bygge opp meg selv. Har vært der mye det siste året. På skolen jeg er på nå, har jeg bestemt meg for å gå inn med positiv blest, noe som har gitt resultater. Enda trenger jeg mye for å føle det som optimalt. Sliter i tillegg med depresjoner. Har vært inne på tanken om selvmord ofte.

Som menneske har jeg alltid vært varm, inkluderende, sett de som sliter, vist innsats på omtrent alt jeg har gjort, prøvd å gjøre verden til et enklere sted for alle rundt meg.

Noe som jeg har lengtet etter lenge, er en kjæreste som jeg kan være glad i, og som liker meg for akkurat den jeg er. Har aldri hatt noen, og er jomfru. Dette gjør meg crazy. Har som mål å etablere familie med barn etter hvert som årene går, og da håper jeg at noen damer er interessert i nettopp meg.

Når livet er som vanskeligst, snakker jeg med gud, for å hente ny motivasjon og kraft. Hører en god del på musikk, er veldig alround der, og religiøs musikk er veldig godt å høre på i mange tilfeller.

Håper på at livet en dag smiler til meg for fullt. Har mange bekymringer. Trenger virkelig noen som kan støtte meg og akseptere meg i en vanskelig tid. Tyr til tårene ofte. Noe som jeg også gjør i inneværende øyeblikk.

Hilsen en meget sårbar sjel.

Anonym poster: 53fb7b7606b7b30fbe586a8a0d8da973

[saltvann]

Hvor gammel er du?

Hva med å reise på eks språkkurs til utlandet?

Meld deg inn i turistforeningen eller noe annet hvor en blir kjent med andre.

Noen har turer for de single.

Finn ut hva du har lyst til å gjøre - og gjør det!

[AnonymBruker]

Ettersom du er religiøs, kan du ikke starte med en hobby eller lignende innen for en menighet? Der har du sikkert mulighet til å treffe en likesinnet dame og få nye venner med samme interesser.

Vi mennesker er nå sånn at vi sammenligner oss med andre. Dessverre skjer ofte denne sammenligningen på Facebook og der har "alle" perfekte liv. Dette er langt fra sannheten. Men man skriver sjelden om kjipe opplevelser der, dermed gir man inntrykk av at man har det så bra.

Den eneste som kan ta tak i livet ditt, er deg selv. Ingen andre, ikke Gud, ikke moren din, ingen andre.

Anonym poster: b39c94d8ad5ef2071ee7e5a0d729b419

[Snusmumrikken.]

Livet er kjedelig uten munnspill. Prøv munnspill, og du vil bli lykkelig!

[AnonymBruker]

Tror veldig mange har det slik. Jeg har det ihvertfall sånn Jobb, trening, husarbeid, sløve med en bok, det er stort sett det. Venner har sitt eget liv, begynt å stifte familie, og har ikke tid.

Anonym poster: f3aac4c77ef6001725c59c098a2bd31c

[AnonymBruker]

Ettersom du er religiøs, kan du ikke starte med en hobby eller lignende innen for en menighet? Der har du sikkert mulighet til å treffe en likesinnet dame og få nye venner med samme interesser.

Vi mennesker er nå sånn at vi sammenligner oss med andre. Dessverre skjer ofte denne sammenligningen på Facebook og der har "alle" perfekte liv. Dette er langt fra sannheten. Men man skriver sjelden om kjipe opplevelser der, dermed gir man inntrykk av at man har det så bra.

Den eneste som kan ta tak i livet ditt, er deg selv. Ingen andre, ikke Gud, ikke moren din, ingen andre.

Anonym poster: b39c94d8ad5ef2071ee7e5a0d729b419

Blir feil å si at ingen andre kan være med å påvirke livet til en annen person. Hoveddelen ligger på en selv, men mye kan være med å påvrike jo.

Anonym poster: 93a9883be1b5913c6ea62751162dafc9

[AnonymBruker]

http://www.youtube.com/watch?v=hOs_rC7susI

Anonym poster: 93a9883be1b5913c6ea62751162dafc9

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du mener at ditt liv er kjedelig. Du har venner. Skole betyr at du har en viss rutine i ting du må gjøre. Det er mye bedre enn meg som ikke har noe slikt. Så har du en fast hobby å holde på med utenfor skolen. Livet ditt virker bedre enn mitt i alle fall.

Anonym poster: fffb8845f05cd07b816f31339b6f8191