Så sliten

[Frøken Smilla]

Sukk. Nå vet jeg ikke egentlig helt hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen der ute har noen gode råd og tips å komme med til meg?

Lang historie kort:

Jeg er en kvinne i begynnelsen av 30-årene som "alltid" har vært en ja-person. Noen spør "kan du hjelpe til med ..?", og jeg svarer ja. Fulltidsarbeidende på tiende året, og før det var jeg fulltidsstudent med minst to krevende ansvarsverv ved siden av -og feriejobbing i alle ferier. Kollega, kone og "bonusforelder", og i år også deltidsstudent. En typisk "flink pike", en "fix it all". Glad i å trene, glad i å være sosial. Holder orden i hus og heim, og sørger gjerne for at jeg har gjort ting før mannen rekker å gjøre det. Hvorfor? Tja, jeg vil vel vise at jeg er flink, da ...? For det er ikke sånn at mannen ikke vil bidra. Det er vel snarere jeg som ikke alltid lar ham.

For et års tid siden merket jeg for første gang at ting ikke var helt topp. Jeg hadde mye vondt i hodet, og energinivået lå godt under null. Jeg var så stressa at jeg våknet i halvpanikk om natten og kom på ting jeg måtte huske til neste morgen -som jeg fortvilet oppdaget den påfølgende morgenen at jeg hadde glemt hva var ... Jeg hadde ikke problemer med innsovningen, men natten ble oppstykket og fragmentert av mine ustanselige oppvåkninger. Jeg hanglet meg gjennom et hektisk halvår på jobb, men ting ble bedre av å pøse på med litt d-vitaminer. Så tok jeg en lang sommerferie, og var fit for fight igjen i høst.

Høsten gikk greit en stund. Hektiske dager, javisst, men ikke mer enn jeg følte at jeg taklet. Jeg oppdaget at hukommelsen glapp litt, og jeg irriterte meg over at jeg var glemsk. Samtidig bød høsten på andre utfordringer, og jeg skyldte på at jeg hadde tankene et annet sted.

Så kom en fryktelig hektisk jobbperiode. På tampen av denne perioden fikk jeg en knekk privat, og brukte noen dager på å slikke sår. Ikke noen alvorlig sak; ikke noe dødsfall eller samlivsbrudd eller alvorlig sykdom, men like fullt en knekk. I samme åndedrag blusset en familiekonflikt i nær familie opp, noe som meg for ytterlige krefter. Jeg fant meg selv i en døs, der jeg ikke orket noen ting. Joggerunden jeg vanligvis løper uten problem var nå et ork å bare GÅ gjennom. Arbeidsdagen var utmattende, og lunsjpausen ble tilbragt på et lukket kontor fremfor på pauserommet, for da slapp jeg å forholde meg til noen i lunsjen. Husvask, matlaging og sosialt samvær ble et ork. Telefonsamtaler på ettermiddagstid med familie eller venner var slitsomme, energitappende. Musklene i nakke, skuldre og rundt brystkassen ble så stramme at jeg følte at jeg ikke fikk puste. Men hele tiden tenkte jeg at når jeg bare fikk slikket litt sår, så ville det bli bra igjen.

Det er tre uker siden nå.

I tre uker har jeg gått rundt i denne døsen. Det verker i leddene og musklene, jeg er stuptrøtt når jeg legger meg, og selv etter 10 timers søvn er jeg like trøtt når jeg våkner. Uforutsette utfordringer gir meg klump i halsen og trang til å gråte, og dagens søndagstur -en trekvarters rusletur på turveier, gjør meg omtrent så sliten som jeg pleier å bli etter å ha løpt en mil. En telefonsamtale med moren min i sted var bare et ork (selv om det egentlig bare er hyggelig!), og tanken på den tjenesten jeg har lovet å gjøre en kollega til uken, som ikke er fysisk anstrengende og ikke tar stort mer enn en time, gjør meg uvel.

Hvordan kommer jeg ut av dette? Å bli sykmeldt har jeg ikke lyst til, samtidig som jeg føler meg som en skygge av meg selv for tiden. Er det den mentale knekken som gjør meg så sliten, eller er det summen av alt? Akkurat nå vet jeg ikke, og det igjen gjør meg ytterligere fortvilet og sliten.

[AnonymBruker]

Har ingen gode råd til deg, men ville bare si at det var skummelt gjenkjennelig å lese det du skrev. Punkt for punkt kan jeg følge deg gjennom det som har skjedd, og resultatet stemmer på en prikk- helt ned til det med å ikke orke å snakke i telefonen, slutte å gå til lunsj på jobben, kutte trening, og ha gråten i halsen hele tiden.

Dessverre aner jeg ikke hva som kan gjøres. Aner ikke, og orker ikke... Men sender over mange gode tanker, fra en i samme båt.

Anonym poster: ddbd928d67857e86fd9dcb33f19d6cc4

[Gjest Trappetroll]

Kanskje på tide å roe ned litt? Enkelte ganger må man si nei, stoppe opp og ta seg av kroppen sin og seg selv. Kroppen din sier i fra at den ikke klarer mer. Det er helt forferdelig å ha det slik! Snakker dessverre av erfaring.. Du må rett og slett sette ned tempoet, du har gått på en smell.

Håper virkelig at det ordner seg for deg!!!

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du har kommet så langt at selv det å stoppe opp en dag eller to sannsynligvis ikke hjelper. Når man er så nedkjørt så evner man dårlig å se muligheter og løsninger. Hodet orker bare ikke.

Du bør få en time hos fastlegen din kjappest mulig. Der er du helt ærlig. Det er ikke der du skal være flink. Sørg for at det blir tatt en full sjekk av deg inkludert blodprøve av stoffskifte og vitaminer. Kan godt være at du vil ha nytte av terapi. Bare det å få sette ord på hvordan man har det. Hvordan du havnet i denne situasjon og hva som skal til får at du skal slippe snill-pikesyndromet.

Anonym poster: 138667ea3216307d23bd57cb5112be27

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg GODT igjen i det du skriver, har selv vært der, og det er tungt. Det er tungt når det går opp for en at kroppen ser stopp. Det går ikke mer.. For meg ble løsningen å roe ned. Si "nei" når det var noe jeg følte ble for mye, eller "Det skal jeg tenke på" når jeg ble spurt om noe -være seg sosialt eller praktisk. Kanskje dette kan være en begynnelse for deg? Jeg jobber hver eneste dag med min løsning. Om det er den beste løsningen, det vet jeg ikke, men det er verdt et forsøk.

Anonym poster: 48a523d01b18b11b534f4b962f10d4f7

[AnonymBruker]

AB 20:14 her.

Dette med å prioritere ned sosialt liv har vært et tveegget sverd for min del. Vet ikke hvordan det er med TS, men jeg er litt redd for at når jeg en gang stabler meg på beina igjen, så er det ingen venner som orker å ha noe med meg å gjøre lenger, så mange ganger som jeg har meldt avbud, backet ut, ikke kunnet komme... I starten var det en bevisst strategi: "Nå har jeg så mye å gjøre at noe må bort- jeg prioriterer barna og jobben, så får det sosiale vente". Etter flere år har det både blitt en vane, pluss at jeg rett og slett ikke orker. Mennesker er slitsomme, prat er slitsomt

TS, jeg lurer på om du har kortere lunte enn vanlig, og har blitt litt sånn bitter kjerring? No offense, men jeg har merket det på meg selv, og det er skikkelig ekkelt. Folk som har mye fri irriterer meg. Folk som reiser på ferie irriterer meg. Damer som går på spa og bruker mye penger og tid på seg selv irriterer meg. Det er fryktelig skummelt, for hvem vil vel være sånn? Er jeg virkelig så kjip innerst inne, eller er det et utslag av langvarig og ekstrem slitenhet?

Ser du har fått gode råd om å ta det roligere. Men jeg støtter AB sitt forslag om å gå til legen og legge kortene på bordet, for selv om du lærer deg å si nei til frivillige oppgaver, så tror jeg for din del at det har gått for langt. Du blir ikke vesentlig mye bedre ved å la være å stille opp på juletrefesten eller ta med kake til idrettslaget, jeg tror det må sterkere lut til. Og for å sitere min far (leder med personalansvar), så er det alltid bedre med 100% sykemelding i to uker og deretter litt reduserte arbeidsoppgaver, enn en kjempesmell, ett års sykemelding, og masse møter med NAV. Jeg tror du trenger en tenkepause og litt tid til å få skrudd hodet på plass, slik at du kan begynne å tenke løsninger. Når du er så nedkjørt som nå, er nok en timeout nødvendig for at du skal klare å områ deg. Men selvsagt: kutt ned på frivillige ting også. I den grad det er mulig...

Ikke at jeg på noen måte klarer å følge rådene selv, men jeg deler villig ut til andre

Håper det går bra med deg!!

Anonym poster: ddbd928d67857e86fd9dcb33f19d6cc4

[Brunhilde]

...

Hvordan kommer jeg ut av dette? Å bli sykmeldt har jeg ikke lyst til, samtidig som jeg føler meg som en skygge av meg selv for tiden. Er det den mentale knekken som gjør meg så sliten, eller er det summen av alt? Akkurat nå vet jeg ikke, og det igjen gjør meg ytterligere fortvilet og sliten.

Nei, det tror jeg på. Det å bli sykemeldt passer ikke med snill-pike-som-vil-og-skal-gjøre-alle-til-lags-koste-hva-det-koste-vilsyndromet som du, og mange kvinner med deg, lider av.

Jeg syns du skal vurdere en sykemelding allikevel, jeg. Spesielt nå som jula nærmer seg og du sannsynligvis kommer til å ha (enda) mere å gjøre enn du allerede har!

Det ER bedre å be om en sykmelding før det går for langt enn å plustelig våkne en morgen og ikke komme seg ut av senga fordi du er tom for krefter, noe verken du eller de rundt deg er tjent med.

Jeg ønsker deg god bedring, Frøken Smilla, og ønsker at du klarer å sette grenser og ta vare på deg selv i fremtiden.

Hekse til deg.

Endret 19. november 2012 av Brunhilde

[andy capp]

Forhåpentligvis er du fortsatt på stadiet overarbeidet, kanskje på vei til utbrent, i verste fall på vei inn i en depresjon. Ta signalene på alvor, kom deg til legen, legg alle kort på bordet, fortell legen akkurat hvordan du har det. Sammen finner dere en fornuftig vei tilbake til den du vanligvis er. Sykmelding en kortere periode kan nok være lurt i en sli situasjon, men viktigst av alt er at du lærer deg å si nei når det trengs. Ikke ta på deg ting bare for å være snill og hjelpsom. Sett deg selv først en periode. Prioriter det som gir deg noe positivt tilbake. For at livet ditt skal være i balanse, er det vikrig at du både gir og tar. Ingen kan overleve i lengden om de alltid sier ja og aldri får noe tilbake.

[Frøken Smilla]

Oi, tusen takk for tilbakemeldinger og råd, tips og annet. Bare det at noen har tatt seg tid til å svare gir meg klump i halsen og tårer i øynene, og sier vel i grunn litt om tingenes tilstand, det også.

I natt våknet jeg med et brak. Satt panisk i sengen med puls som raste, klump i halsen og tårer i øynene, og lette febrilsk etter den slangen som kravlet rundt i sengen ... Er mareritt et tegn på at man har trukket egen strikk for langt? Jeg kan ikke huske sist jeg hadde mareritt, men gjetter at det er en gode 20 år siden.

Jeg har bestilt meg time hos kiropraktor. Hun skal få lov til å løsne litt opp i stive og ømme muskler. Til helgen skal mannen og jeg på hotellhelg, og jeg skal bare slappe av og kose meg med god mat og vin. Jeg skal prate med sjefen, mannen og så ta en telefon til legen. Da jeg, på vei hjem fra jobb i dag, ble oppringt av faren min med spørsmål om juleselskaper, julegaver og annet julestyr kjente jeg at jeg ble uvel, og jeg innser om enn sakte at jeg må gjøre noe.

Det er bare det at jeg ikke vet hvordan jeg skal si til de rundt meg at nå må jeg stoppe opp litt. Jeg kjenner at den flinke piken i meg stritter i mot det å ikke være på høyden, ikke ha full kontroll, ikke fikse alt.

Av og til skulle man vært ti år igjen, og bare blitt "satt under administrasjon".