Abort - jeg angrer!

[lillemeg2]

Hei alle sammen

Jeg er en livsglad jente, jeg ser positivt på livet uansett om det med gang aller mot gang. Jeg smiler så lang som dagen er, og noen ganger lurer jeg litt på om jeg smiler selv når jeg sover. Å le, det er noe av det fineste jeg vet om.

Jeg er normalt sett veldig sosial av meg og elsker å ha det gøy.

Men ting har snudd, eller ikke bare snudd, de har endret seg. Jeg finner ikke lenger igjen smilet mitt.

9.3.12 --> Spontan abort

6.6.12 --> Presset til Abort

Februar 2012 møtte jeg gutten jeg kunne tenkt meg å dele hele livet mitt med, lit etter første samleie ble jeg gravid, jeg var så lykkelig som aldri har vært før, han var også veldi positiv til dette. Jeg smile dagen lang. Helt til jeg mistet barnet.

Vi bestemte oss for å prøve på nytt, men jeg følte ikke for det likevel, jeg var redd for å miste en gang til. Så jeg gikk til legen og fikk byttet p-pillere. Siden jeg ble gravid på de.

Mai 12 fant jeg ut at jeg er gravid igjen, og det eneste jeg tenke var, "du barnet mitt i magen min, deg skal jeg beholde" jeg var så gla så jeg aldri har vært før. Jeg følte meg så vel, så bra.

Jeg løp rett i armene på kjæresten min, med ikke bare en graviditetstest, men to. Jeg tok to, for jeg ville se resultatet to ganger. jeg var så gla. jeg gråt av lykke, ENDELI var det min tur.

Jeg løp i armene på han, han sporte hva det var, og jeg bare viste han testene, og smilte og lo og gråt på samme tid, jeg var så gla. Da ser han bare på meg og sier "nei" så kastet han begge testene på meg og gikk, han bare gikk. Sa ingenting annet enn Nei.

Jeg gikk å lagde meg en kopp med te, satt meg i godstolen, og bare var veldig gla.

Helt til han kommer inn, og sa først, "meg eller ungen" Svaret mitt var veldi lett "Ungen"

Og han bare sa at jeg måtte ta abort, for han kunne ikke bli far enda. Og jeg begynte å diskutere med han, for forje gang var han like gla som meg.

Jeg forsto ingenting. Var fast bestemt på at jeg ville beholde. Diskusjonen forgikk i dagesvis, helt til han klarte å få meg til å bli så sinna at jeg bare sa rett ut: ja jeg skal ta den J*** aborten, så bare vær fornøyd du.

Jeg tenkte meg aldri om når jeg sa det.

6.6.12 tok jeg abort.

Det var utroli smertefult, jeg var kommet til uke 8+5 og tok aborten medisinsk. ALDRI MER !!!

Nå er vi kommet til 13.11.12, jeg gråter enda, jeg angrer enda, jeg sørger over barnet mitt som aldri fikk en sjanse.Noen dager etter aborten gikk kjæresten min fra meg.

Nå sitter jeg igjen med en enorm kjærlighetssorg, og ett hav av tårer jeg har grått over det jeg har gjort. Jeg angrer mer enn noen gang.

Hvorfor er det sånn at gutter bare sier de ikke er klar for å bli pappa, og forventer at jenten skal adlyde og ta abort, tror dere virkeli at vi jenter er så mye mer klar for å bli mor første gang? Dere tenker faktisk ikke mye på hva vi egentli gjennomgår når vi tar abort, hvor stor påkjenning det er. (Nå skal jeg ikke dra alle gutter og jenter under samme kam her)

Så det jeg lurer på nå, noen som vet hvordan jeg kan komme meg videre? Jeg får verken barnet eller eksen ut av hode mitt.

Jeg hater meg selv virkeli mye for det jeg har gjort !

[Blod]

For en drittsekk! Presser deg til å ta abort, og så bare går han fra deg etterpå... Ååå jeg synes så synd på deg

[~white lady~]

Jeg er sikker på at det ikke er lett for deg å tenke på at du ble tvunget til å ta abort, det er jo helt og holdent opp til den som er gravid.

Men, det virker som du og eksen er unge, rundt 20 kanskje? Det er aldri lurt å ha hastverk med å få barn, og man bør kjenne partneren sin godt først. Helst ha vært sammen et par år.

Jeg kan forstå eksen din, på en måte. Hvis han er i begynnelsen av 20årene, og dere hadde jo ikke vært sammen så veldig lenge. Kanskje var dere ikke spesielt etablerte ennå, med god økonomi, osv. Det er mye som bør være på plass når man får barn. Noe man bør tenke på før man prøver å bli gravid...

Se det på en annen måte; like greit at han gikk nå, enn senere når barnet var kommet. Han er rett og slett ikke moden for den oppgaven enda.

Hvordan du skal komme deg videre? Ta tida til hjelp. Du finner en ny mann etterhvert når du er moden for det. Men da anbefaler jeg at dere venter med å bli gravide til dere har vært sammen ei god stund. Du vil jo at barna dine skal ha en god og tilstedeværende far.

Bruk p-piller OG kondom, så er du rimelig sikker.

Du får helt sikkert muligheten til å bli mamma en dag

[lillemeg2]

For en drittsekk! Presser deg til å ta abort, og så bare går han fra deg etterpå... Ååå jeg synes så synd på deg

Lett er det iallefall ikke. Jeg vil ikke si at han er en drittsekk heller. For han var veldig god mot meg igjennom forholdet. Og stilte opp dagen jeg tok abort. Men etter det gikk han bare :/ Kansje han er en drittsekk da ja..

[lillemeg2]

Jeg er sikker på at det ikke er lett for deg å tenke på at du ble tvunget til å ta abort, det er jo helt og holdent opp til den som er gravid.

Men, det virker som du og eksen er unge, rundt 20 kanskje? Det er aldri lurt å ha hastverk med å få barn, og man bør kjenne partneren sin godt først. Helst ha vært sammen et par år.

Jeg kan forstå eksen din, på en måte. Hvis han er i begynnelsen av 20årene, og dere hadde jo ikke vært sammen så veldig lenge. Kanskje var dere ikke spesielt etablerte ennå, med god økonomi, osv. Det er mye som bør være på plass når man får barn. Noe man bør tenke på før man prøver å bli gravid...

Se det på en annen måte; like greit at han gikk nå, enn senere når barnet var kommet. Han er rett og slett ikke moden for den oppgaven enda.

Hvordan du skal komme deg videre? Ta tida til hjelp. Du finner en ny mann etterhvert når du er moden for det. Men da anbefaler jeg at dere venter med å bli gravide til dere har vært sammen ei god stund. Du vil jo at barna dine skal ha en god og tilstedeværende far.

Bruk p-piller OG kondom, så er du rimelig sikker.

Du får helt sikkert muligheten til å bli mamma en dag

Jeg føler meg ikke for ung, jeg føler meg så klar som aldri før. Jeg har eget sted å bo, og fast økonomi, så alt sånt har vært på plass en god stund. Det var det for oss begge.

Jeg har prøvd å ta tida til hjelp, men jeg føler at den ikke hjelper lengre. Det verste oppi alt dette er jo aborten, for gutten vet jeg at jeg kan komme meg over. Men sånn som mine følelser er rundt hele aborten nå, så føles som som det tar et helt liv å komme over det. Jeg angrer så utroli mye at jeg ikke får det forklart. Og jeg skjønner enda ikke hvorfor han bare vendte ryggen mot meg. Første gang var han jo kjempe gla, og vi skulle få det så bra sammen og alt sånt. Og plutesli tvinger han meg til å ta abort..

Kondom og p-pille ja, tror jeg hiver meg på p-ring også, så er jeg sikker

[AnonymBruker]

Man blir ikke gravid med en man nettopp har møtt, det sier seg vel egentlig selv.

Anonym poster: b678353f498b829a908dcdc60a9e0226

[lillemeg2]

Man blir ikke gravid med en man nettopp har møtt, det sier seg vel egentlig selv.

Anonym poster: b678353f498b829a908dcdc60a9e0226

Det sier faktisk ikke seg selv. Til mitt forsvar gikk jeg på pillen begge gangene. Jeg byttet pille etter første gang. Og de jeg fikk skulle vistnok være bedre for meg. Men de fungerte ikke bra nok de heller.

Men tror jo at pillen skal holde, så man tenker ikke så mye kondom da.

[Gjest O___o]

9.3.12 --> Spontan abort

6.6.12 --> Presset til Abort

Februar 2012 møtte jeg gutten jeg kunne tenkt meg å dele hele livet mitt med, lit etter første samleie ble jeg gravid, jeg var så lykkelig som aldri har vært før, han var også veldi positiv til dette. Jeg smile dagen lang. Helt til jeg mistet barnet.

(09 03 12)

Vi bestemte oss for å prøve på nytt, men jeg følte ikke for det likevel, jeg var redd for å miste en gang til. Så jeg gikk til legen og fikk byttet p-pillere. Siden jeg ble gravid på de.

Mai 12 fant jeg ut at jeg er gravid igjen, og det eneste jeg tenke var, "du barnet mitt i magen min, deg skal jeg beholde" jeg var så gla så jeg aldri har vært før. Jeg følte meg så vel, så bra.

Jeg løp rett i armene på kjæresten min, med ikke bare en graviditetstest, men to. Jeg tok to, for jeg ville se resultatet to ganger. jeg var så gla. jeg gråt av lykke, ENDELI var det min tur.

Jeg løp i armene på han, han sporte hva det var, og jeg bare viste han testene, og smilte og lo og gråt på samme tid, jeg var så gla. Da ser han bare på meg og sier "nei" så kastet han begge testene på meg og gikk, han bare gikk. Sa ingenting annet enn Nei.

Jeg gikk å lagde meg en kopp med te, satt meg i godstolen, og bare var veldig gla.

Helt til han kommer inn, og sa først, "meg eller ungen" Svaret mitt var veldi lett "Ungen"

Og han bare sa at jeg måtte ta abort, for han kunne ikke bli far enda. Og jeg begynte å diskutere med han, for forje gang var han like gla som meg.

Jeg forsto ingenting. Var fast bestemt på at jeg ville beholde. Diskusjonen forgikk i dagesvis, helt til han klarte å få meg til å bli så sinna at jeg bare sa rett ut: ja jeg skal ta den J*** aborten, så bare vær fornøyd du.

Jeg tenkte meg aldri om når jeg sa det.

6.6.12 tok jeg abort.

Det var utroli smertefult, jeg var kommet til uke 8+5 og tok aborten medisinsk. ALDRI MER !!!

Nå er vi kommet til 13.11.12, jeg gråter enda, jeg angrer enda, jeg sørger over barnet mitt som aldri fikk en sjanse.Noen dager etter aborten gikk kjæresten min fra meg.

Nå sitter jeg igjen med en enorm kjærlighetssorg, og ett hav av tårer jeg har grått over det jeg har gjort. Jeg angrer mer enn noen gang.

Hvorfor er det sånn at gutter bare sier de ikke er klar for å bli pappa, og forventer at jenten skal adlyde og ta abort, tror dere virkeli at vi jenter er så mye mer klar for å bli mor første gang? Dere tenker faktisk ikke mye på hva vi egentli gjennomgår når vi tar abort, hvor stor påkjenning det er. (Nå skal jeg ikke dra alle gutter og jenter under samme kam her)

Så det jeg lurer på nå, noen som vet hvordan jeg kan komme meg videre? Jeg får verken barnet eller eksen ut av hode mitt.

Jeg hater meg selv virkeli mye for det jeg har gjort !

To mennesker som planlegger å få barn - etter å ha kjent hverandre i under én måned.

YEAH

Det er jo kjemperasjonelt og bare må bli en historie om Romeo og Juliet vol. II

Du kjenner ikke fyren - Å få barn med ham - Nei. Det er / var / vil aldri være en god idé.

[AnonymBruker]

Tror det var bra du tok abort TS, du er for ung, for umoden, og i et forhold som knapt hadde begynt.

Det er overhode ingenting som taler positivt for å bringe et lite barn i en så ustabil hverdag.

Anonym poster: b050eaed5657a15a2c20b090026dc370

[AnonymBruker]

Prevensjon er ikke 100% sikkert, det er da velkjent.

Prøv å gå videre ts, prøv å se fremover. Du har hele livet ditt forran deg.

Anonym poster: 9ef73ea098b341c6c847519aa4ce4be1

[Gjest Badebuksa]

Nei, så støttende vi er!

Føler med deg, TS! Og jeg tror på historien din.

Forferdelig trist at du ble presset til å ta en abort og at du lot deg presse, dette kommer nok dessverre til å være noe du tenker på resten av livet, enten periodevis, skjelden eller ofte. Håper du klarer å komme deg gjennom det greit, men nå vet du i allefall kanskje litt mer om hva du ønsker her i livet og hva du ikke ønsker her i livet.

Ønsker deg lykke til videre på ferden, du virker som et godt menneske.

[miaw]

Situasjonen er selvsagt lei... Men du hadde endt opp som alenemor i ung alder. Tenk at en dag så får du en mann som ønsker å ha barn med deg, og da kommer du til å gi barnet et bedre og mer stabilt hjem enn hva du kunne gitt det nå.

[AnonymBruker]

Stakkars deg, og jeg synes synd på deg. Jeg skjønner du sørger og gi deg tid til å sørge. Du valgte mannen du trodde på, han sviktet deg. Men jenter bør lære at når en mann ikke vil ha barn, så er det også damen han egentlig ikke vil ha. Han var sammen med deg bare for å se om dere hadde en fremtid, og det fant han ut at dere ikke hadde. Du kunne ha valgt barnet, men nå er det for sent. Du får gråte, skrive brev, tenne lys og sørge. Gjerne snakke med noen om dette, dine foreldre, søsken, venner eller andre du stoler på. Ikke gjem sorgen, men den blir lettere etter hvert. Menn bør begynne å tenke litt også, er det krise om det blir barn ut av moroa, så bruk KONDOM. Ikke stol på p-piller eller annet, de kan faktisk svikte. Så her har menn noe stort å gjøre, nemlig beskytte seg selv mot uønsket farskap.

Håper du treffer en mann som elsker hele deg og som vil bli like glad for barn som deg. Men snakk sammen om dette først før dere prøver å bli gravide. Masse lykke til videre i livet

Anonym poster: b87d641948d2a8476fcfc7162b1c5b1d

[lillemeg2]

Hormonene virker lokalt, men om du vil kverulere på det er den også det. Trodde du mente kobber.

Poenget er, alle disse historiene om folk som blir gravide på p-piller skyldes nesten utelukkende en ting - de ble brukt feil. At TS skulle ha opplevd to graviditeter med så kort mellomrom og begge gangene ha benyttet p-pillene korrekt - er ganske så umulig.

Du ser jo også på måten hun skriver på at graviditet nok var målet. Ingen vits i å late som om hun brukte prevensjon når alt hun var ute etter var å bli gravid.

Anonym poster: b678353f498b829a908dcdc60a9e0226

Når målet mitt var å bli gravid? Jeg gikk faktisk til legen og byttet p-pille for å UNNGÅ det, selv om vi snakket sammen om å prøve igjen. men jeg ville ikke utsette meg selv for å miste en gang til. Jeg tok pillen til samme klokkeslett hver eneste dag. Tok de med vann om du ville vite det også. Så nå kjære deg, nå lurer jeg på hvordan jeg kan da ha brukt de feil ?

Selvom jeg var kjempe gla for å bli gravid så vil det faktisk ikke si at det var målet mitt..

Nå skrev jeg dette innlegget for å høre om det var noen der ute som kunne gi meg noen råd til å komme over dette, ikke trykke med ned i dritten med å påstå at det jeg skriver er løyn. Ingen har levd mitt liv, og ingen vet hvordan dette føles for meg.

[AnonymBruker]

Nå får dere gi dere. Jeg har tatt p-pillen min som anbefalt, ingen feil, til riktig tid, brukt kondom når jeg har hatt løs mage(noe som VELDIG sjeldent oppstår siden jeg sliter med hard mage) osv osv osv. Men jeg ble likevel gravid på pillen. Det er FULLT mulig.

Anonym poster: bf603e562896c3ba5d817518f3fae31b

[lillemeg2]

Du prøvde å lure han til å gi deg barn. Null sympati. En kompis av meg havna borti samme type kvinnfolk og har i dag en snart 3 år gammel datter han knapt har overskudd til å se fordi han må jobbe så hardt for å betale ned bidragene. Moren driver og dater og koser seg mens han slaver rundt for dattera han ikke får sett og ikke kan være i toppform til å se fordi han er utslitt, nedbrutt, oversett, overkjørt og inslaved for den dama.

Du har ingenting å angre på. Du sparte både mannen og barnet for et middelmådig liv. Du gjorde det rette, men det var også det rette av han å forlate deg etter noe sånt da han så på det du gjorde som bevist uansvarlig for å få en baby.

Anonym poster: 561f60659a25aed657b89145395e4be4

Hvordan har jeg lurt han? Jeg byttet pille for å UNNGÅ dette.

[AnonymBruker]

Blir så INNMARI oppgitt og lei av å høre på alle som mener at det bør være like mye mannens som kvinnens valg å ta abort/bære frem barnet.

Det MÅ og SKAL være slik at det er kvinnen som bestemmer over egen kropp. Ingen skal kunne bestemme hva som skal skje med kroppen hennes.

Hadde det vært menn som gikk gravide og fødte, skulle mannen bestemt. Men frem til barnet er født, er det en del av kvinnens kropp. Og dermed noe hun og bare hun skal bestemme over og eie.

Anonym poster: 1d69b9d6df87bf5d222386e75cc26fd6

[Gjest navnelapp]

Kor gamal er du, lillemeg2?

[lillemeg2]

Kor gamal er du, lillemeg2?

Det kan være det samme. Hvordan det ?

[Gjest navnelapp]

Eg lurer på "omsorgssituasjonen" din. Har du familie rundt deg? Har du vennar som støttar deg? Går du på skule eller jobbar du? Har du tilgang til nokon som kan hjelpe deg gjennom dette? Går du på skule kan du til dømes snakke med sosionomtenesta viss det er ein høgare lærestad, eller du kan finne ei helsesøster å snakke med. For meg virkar det som om du treng støtte til å kome gjennom dette, meir støtte enn KG kan gi deg.