Dere som har mistet dyr..

[Lillah]

Når babyen kommer så kommer du nok til å være i lykkerus, så da kommer du nok over det verste av sorgen vil jeg tro.

Håper det

[Gjest BlueBee]

Kaninen min døde når jeg var hos bestemor i 2008 , og jeg gråt konstant når jeg var der i flere uker. Spesielt at jeg ikke var hjemme og fikk gravlagt hun sammen med de andre i familien min. Hun ble 7 år med det vakreste navnet Lilje. Du betydde alt for meg og du kan ikke erstattes. Jeg gråter fortsatt, nå og 😥❤❤

[Gjest Uanonymbruker]

Har har hatt gnagere før, som har dødd og det har jeg kommet rimelig fort over, har ikke følt jeg får det samme emosjonelle båndet til et hamster som jeg gjør til en katt eller en hund. Det tok en måneds tid med katten min, men når hunden min dør så tror jeg aldri jeg kommer til å komme helt over det. Den er bare tre år nå så forhåpentligvis er det mange mange år igjen.

[AnonymBruker]

Det er så trist når dyrene dør:(

Da jeg var liten hadde jeg to fisker i en bolle. Da de døde gråt jeg sammenhengende i mange dager. Mest pga dårlig samvttighet, for mamma og pappa hadde sagt at jeg måtte vaske bollen og bytte ut vannet. Jeg hadde alltid gjort det tidligere, men en gang utsatte jeg det, og fiskene døde:(

Hadde en kanin da jeg var 11-13 år. Jeg elsket han over alt på jord. Vi var ute sammen hver dag, lekte på gulvet inne, jeg plukket løvetannblader på vei hjem fra skolen, han var med på alle hytteturer, skogstyrer, ja alt. Han var så kosete og bet aldri. Verdens bedte kanin Etter to år fikk han problemer med tarmen og måtte avlives. Det er det verste jeg har opplevd, var så utrolig lei meg. Har egentlig ikke kommet over det enda, og jeg er nå 25 år.

Nå har vi en katt som er 12 år. Herlighet for en fantastisk skapning, jeg er så utrolig glad i han. Den dagen han dør kommer jeg til å slite. Gruer meg skikkelig til jeg får telefonen fra mamma om at han har dødd, og mamma gruer seg like mye til åmåtte ringe meg om nyheten.

Anonym poster: 618169fa54ca05d929a02c971f52338f

[Gjest Trappetroll]

Hadde et marsvin som ble 12 år gammelt. Altså usedvanlig gammelt. Det døde for 2 år siden. Så det har vært med meg størsteparten av livet. Det var med på turer, vi lekte ute sammen. Han så barne tv med meg hver kveld og ble kjørt rundt på i dukkevogn.

Når han døde var det helt forferdelig og det gjør vondt ennå. Tok ca 1-1.5 år før alt ble normalt. men savner han jo enda..

[Almera]

Jeg har hatt mange dyr opp igjennom barndommen -og mange er døde nå. Jeg takler dødsfall i "dyrefamilien" min veldig dårlig. Kanskje dårligere enn ved andre dødsfall. Det syns kanskje ikke på meg,men jeg har det helt grusomt. Nå har vi avlivet alle dyrene vi har hatt som har dødd, og den følelsen man sitter igjen med etter å ha tatt et slikt valg er grusom. Men,alle avlivningene har blitt gjort fordi det har vært for dyrets beste(sykdom,alder).

Vi avlivet hunden vår i sommer, og de timene fra vi ringte dyrlegen til hun kom å ga han den siste sprøyta var utrolig rare. Det var kjempefint vær,solen skinte og gromgutten ruslet fredfullt ute på plenen imens jeg tok bilder av han. Disse bildene klarer jeg ennå ikke å se på uten å få klump i halsen. Innimellom så "hører" jeg han fortsatt da jeg kommer hjem til mine foreldre(det var hunden deres) og må fortelle meg selv at han er død. Jeg kjenner at jeg savner han noe fryktelig ennå,rett og slett.

Det samme gjelder hesten vår,som ble avlivet i 2010. Han gav meg så mange gleder,og plutselig så var han borte. Ubeskrivelig...

http://www.youtube.com/watch?v=ZcQvYh_3Atw

[LittleJ]

Jeg avliva hunden min i august, litt samme som for deg egentlig. Han var frisk og rask helt til han plutselig ble lam i bakparten... Fikk han til konfirmasjonen min og hadde han i 11 år. Og selv om det er over 4 mnd. siden nå hender det fortsatt ofte jeg gråter meg i søvn om natta for å si det sånn =(

[fitness_]

Kondolerer så mye Sorgen blir lettere å takle etterhvert, men jeg skal innrømme at jeg kunne gråte 2 år etter at jeg måtte avlive hetterotten min. Har og har hatt hund og det føles uendelig trist og meningsløst når de blir borte. Ta tiden til hjelp, og hva med en allergivennlig hund? Et nytt kjæledyr kan for mange være veldig positivt. Klem

[Snurrebart]

Jeg har hatt mange dyr som har gått fra meg/oss.

Jeg sørger veldig lite, men savner de aller fleste av de hver dag.

Men jeg vet at dyrene mine vil dø i fra meg, de lever jo ikke lenger enn mennesker. Og det er vel det som gjør at jeg ikke tar døden så tungt, enda. Men det kommer sikkert til å bli noe verre når hunden jeg har nå går i fra meg, av en eller annen grunn så tror jeg det.

[AnonymBruker]

Min bror fikk en nydelig labrador når jeg var to år og siden han lot henne bli hos foreldrene våre så vokste jeg opp med henne. Når jeg var 6, fikk jeg en pus. Fantes ikke den ting jeg ikke fortalte de eller tok de med på, hunden reddet livet mitt ved å dra meg ut i grøften en gang når en bil kom kjørende altfor fort rundt en sving, hun passet på meg når vi var å gikk turer i skogen/fjellet ved å jage elg som kom for nærme. Begge fulgte etter meg hvor enn jeg gikk og de var min største støtte og trøst når jeg hadde det vondt.

Labradroren fikk pluttselig epelepsi,tok under ett døgn fra å være en frisk hund til å ligge og ha kramper hele tiden. Mistet hunden når jeg var 13 år, tok meg 2 år før hverdagen ble mer "normal", men gråter fortsatt og savner henne når noe minner meg om henne.

Pusen fikk jeg beholde til jeg var 21, glemmer aldri den smerten jeg følte når jeg kjørte henne til dyrlegen for siste gang. Føles fortsatt som jeg avlivet en bit av meg selv den dagen. Og på en måte gjorde jeg kansje det, mine lykkeliste barndomsminner var knyttet til disse to fantastiske skapningene.

Er nå 28 og sitter f.eks nå med tårer i øynene og sorg når jeg skriver om dette, så det blir aldri borte. Bare lettere å bære.

Ta tiden til hjelp, hverdagen blir lettere.

På en måte lever de fortsatt videre gjennom minnene vi har og historiene vi forteller andre om de..

Anonym poster: bc645d974fc415597650a4b57f263d3f

[Patronus]

Kondolerer så mye <3 Er ufattelig tungt å miste kjæledyret sitt, det blir jo en del av familien.

Katten vi hadde hatt siden jeg var 4-5 år, døde 2009, da jeg var 16 år. Sørget lenge og den dag idag kjenner jeg det stikker litt. Det hjalp å tenke på at det var alderdom som tok han og ikke har det vondt lenger.

Mange klemmer <3

[Longgone]

Jeg mistet hesten min for snart 4 år siden. Jeg vet ikke når jeg kom over det, men det tok lang tid før jeg klarte å tenke på henne uten at tårene trillet. Jeg tenker på henne hver dag og savner henne fremdeles, det kommer jeg nok alltid til å gjøre!

[stripen]

Hunden min døde for rett over ett år siden. Jeg følte på meg at det nermet seg slutten, så jeg fikk heldigvis tilbrakt en del tid med henne selv om jeg bodde et annet sted. Hun døde 1 påskedag i fjor, og ble 11. Vi fikk henne som valp, og hun var med på alt opp gjennom årene. Har ikke kommet helt over det ennå, og kommer sikkert ikke til å gjør det på en god stund. Blir veldig knyttet til dyrene mine. En periode hadde vi 9-10 dyr, og nå har vi kun én katt igjen som skal gis bort pga. flytting. Jeg hadde gjort mye for å gå tilbake noen år og oppleve en av disse idylliske dagene igjen.

[redbird86]

Min aller beste 4-beinte venn gjennom 6 år fikk magekreft for 4 år siden. Valgte etter råd fra dyrlege å avlive han. Enda kan jeg gråte og bli veldig trist når jeg tenker på han.

Har ikke hatt hund etter han, men nå vurdere jeg det. Ikke for å erstatte, men fordi jeg savner kosen med en hund i hus.

[Kaizerr]

Hunden vår døde for 6 år siden, og jeg tenker på ham fremdeles. Kan ofte felle en tåre nå og da enda. Vi fikk ham da jeg var veldig liten så jeg vokste opp med ham. Jeg husker godt hvor i sorg jeg var da han forlot oss. Han kommer alltid til å ha en spesiell plass i hjertet mitt!

[Equinox]

Jeg synes alltid det er trist når jeg har mistet kjæledyr men jeg har aldri grått eller sørget noe videre over dem, ikke fordi de ikke har betydd noe for meg, tvert imot, men de har alle levd lenge og de har alltid blitt tatt veldig godt vare på, masse kos og klemmer både gitt og fått i retur.

Så for meg så minnes jeg alltid med smil og glede over dyrene som ikke er her lenger, jeg har bidratt med mitt beste til at alltid skulle ha det bra det vet jeg meg uovertruffen sikkerhet og da er det mye lettere å akseptere at de ikke er her lenger.

[Gjest heihallo1998]

Uff, utrolig trist!

Jeg tror det varrierer veldig fra person til person hvor lang tid de bruker på å komme over det. Jeg ser f.eks. du skriver at du ikke følte noen sorg da hamstret ditt døde, da mitt hamster døde ble jeg helt knust.

[Bixity]

Kondolerer

Jeg mistet min kjære hund i 2008, og først nå føler jeg meg klar for en ny hund. Savner henne enda...

Katten min ble også veldig lei seg, han satt bare i vinduet i flere dager og så etter henne. Hvis jeg prøvde å kose med han klorte han etter meg. Virket som at han var sint på meg fordi hun var borte. Han elsket den hunden.. Tok han nesten et år før han begynte å bli normal igjen. Blir litt rørt når jeg tenker på hvor lei seg seg pusen ble. Trodde ikke at han ville reagere så sterkt, men nå sov de sammen hver natt og lekte sammen hver dag..

[AnonymBruker]

Jeg tenker fortsatt på katten min som døde i 2000, og at vi burde gjort mer for å forsøke å hjelpe ham da han ble syk. Veldig trist. Likevel, det er klart at den type sorg som merkes i dagliglivet og kanskje hemmer livskvaliteten din, går over langt raskere enn som så! Det er veldig individuelt selvsagt, men for min del avtok nok sorgen gradvis gjennom et par måneder.

Anonymous poster hash: fd2cd...b7e

[bruker_K]

Uff, kondolerer så mye! smerten av å miste et dyr, er forferdelig...

Selv kan jeg fremdeles år etter at de har gått vekk, felle noen tårer. Har funnet mye trøst i bilder.
Eldste hunden vårs er 13år, og begynner å bli syk. Forferdelig.

sender deg en klem!