Sosial angst

[AnonymBruker]

Er så trøtt og lei nå, trenger å vite at jeg ikke er alene om dette. Er 19 år og sliter med sosial angst. Har tatt et "friår nå etter videregående og klarer ikke gjøre stort. Jeg vil så gjerne gjøre så mye, jeg vil så gjerne skaffe meg en jobb og tjene litt penger - og selvtillit. Men jeg klarer ikke det når jeg har problemer med å gå ut døren. Har en kjæreste som er så snill og utrolig støttende, men han bor langt borte og det er grenser for hvor mye han skal måtte tåle av deprimerte meg. Har vært hos legen og blitt satt opp på venteliste til psykolog, men nå viser det seg at det ikke vil være en realitet før i tidligst januar. Jeg sitter her hver dag med en helt forferdelig følelse av å ikke være til nytte eller gjøre noen ting. Går ut når jeg må, men helst sammen med familie eller venner.Jeg ser venner som begynner på studier og jobb, og det gjør så vondt, for jeg vil jo, jeg er ikke lat eller noe, jeg klarer det bare ikke. Jeg vil jo. Er så langt nede nå, trenger noen som kan kjenne seg igjen.

Anonym poster: 3db3b23d4329a6c529f4dabc6f783a8a

[AnonymBruker]

Been there, done that.

Du er fremdeles ung, du har gjort masse nyttig til nå ved å fullføre VGS/skolegang, du har kjæreste, familie og venner, og nå har du et helt år som du kan velge å bruke slik du selv ønsker! Ting er egentlig ganske okey, men depresjonen og angsten din hindrer deg i å se dette.

Forsøk å gjøre det beste ut av situasjonen. Ting er kanskje kjipt nå, men situasjonen er langt fra håpløst. Ikke fornekt de negative følelsene dine for de er en reell del av deg akkurat nå, men ikke gi de næring ved å dyrke dem mer enn nødvendig.

Gjør noe du synes er hyggelig så ofte som mulig, fokuser på de små tingene i hverdagen som er positive, skriv opp en liste med fornuftige positive sitater/egenskaper ved deg selv, og les igjennom denne hver dag.

Det handler om å vri tankesettet over i en positiv bane, som vil gå mer og mer automatisk jo mer du øver på det.

I tillegg vil jeg anbefale meditasjon, trening, turer ut i sol og frisk luft, og et sunt, næringsrikt kosthold. Det høres kanskje irrelevant og banalt ut, men disse tingene påvirker deg alle psykisk så vel som fysisk.

Hold ut, det er ikke lenge til januar, du får sikkert snart time hos psykolog! Det er mange som føler seg som deg, så hva enn du gjør, ikke føl deg abnormal, ubrukelig eller noe annet teit.

Anonym poster: 594e1829c50b9f204bb79e80f5c55bd2

[kareen]

Du kan jo få antidepressiva av legen, i hvertfall i en periode. Ingen fortjener å leve sånn, jeg vet hvor kjipt det er. Men det blir bedre!

[Rosie9323]

Tusen takk for svar! Jeg forstår hva du sier, og er så takknemlig for kjæreste, venner og familie, men det blir vanskelig når jeg føler jeg skuffer dem ved å ikke være med på ting, arbeide, studere etc.Men jeg vet jo at de bare vil at jeg skal ha det bra.... Jeg skal prøve å ta til meg rådene du kommer med, for jeg vil jo bli bedre, jeg vil jo gjøre ting. Det hjelper å vite at man ikke er alene. Høres ut som du har kommet deg videre og det er veldig fint å se. Tusen takk

[Rosie9323]

Du kan jo få antidepressiva av legen, i hvertfall i en periode. Ingen fortjener å leve sånn, jeg vet hvor kjipt det er. Men det blir bedre!

Hei, har tenkt på å be legen om noe ja, for jeg er ganske frustrert nå. Har hørt at det har hjulpet andre. Takk for svar

[Ragnarokr]

Følte at jeg leste om meg selv når jeg leste dette, jeg er også 19 år, støttende kjæreste og har det på helt samme måte. Går ikke ut av leiligheten lenger. Det jeg prøver å gjøre er som noen andre skrev over her, å tenke fremover og tenke at det antagelig ikke alltid vil være slik når man etterhvert får skaffet hjelp. Er nok ikke så altfor mye råd jeg kan kommer med her, men du er ikke alene eller veldig unormal, og bruk det støtteapparatet du har rundt deg, kjæreste og familie! Så lenge du har lyst til å forandre hvordan det er nå, så kommer det til å skje, før eller siden

[Rosie9323]

Det hjelper bare å vite at jeg ikke er alene. Jeg prøver også å tenke fremover, på ting jeg har lyst til å gjøre, for som sagt er det jo det at man ikke vil. Tusen takk for svar, håper du kommer ut av det også!

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg kan ikke by deg på noen egne erfaringer innenfor det du sliter med, men jeg kan gi deg noen tanker jeg fikk da jeg leste innlegget ditt.

Det med regelmessighet og sunnhet innenfor mat og å sørge for nok søvn, samt å ikke snu døgnet tror jeg er en viktig investering i helsa di. Så tenker jeg på det du skriver om å ville gå videre med både studier og jobb. Hvis du VET hva du egentlig vil studere senere, hva med å skaffe deg noen av bøkene og begynne å lese litt i dem for deg selv? Er det noen nettbaserte studier du kan begynne på, så du holder deg selv litt i gang og kan vise for deg selv (og evt senere arbeidsgiver) at du har utrettet noe dette året?

Så tror jeg det er gode råd du har fått når det gjelder å lete etter og fokusere på ting som tross alt ER veldig positivt i livet ditt nå. Og fint at du er åpen med familie og venner om hva du sliter med, så forstår de nok lettere om du må avlyse en avtale fordi du føler deg dårlig. Kanskje andre med erfaring innenfor angst kan si om jeg har rett i min innbilning om at du bør presse deg litt selv om det føles ubehagelig å gå ut døra. Jeg ser nemlig for meg at det blir vanskeligere hvis du stadig unngår det, og dermed isolerer deg mer og mer.

Du har vært frisk og du kan bli det igjen. Du er ung og har fullført vgs, noe som gir deg et flott utgangspunkt for videre studier. Ikke tenk på at dette er noe du kommer til å slite med for alltid, Jeg tror at både kroppen og psyken kan bli frisk etter de aller fleste sykdommer som rammer.

Gir deg en klem og ønsker deg lykke til.

[Rosie9323]

Hei!

Jeg kan ikke by deg på noen egne erfaringer innenfor det du sliter med, men jeg kan gi deg noen tanker jeg fikk da jeg leste innlegget ditt.

Det med regelmessighet og sunnhet innenfor mat og å sørge for nok søvn, samt å ikke snu døgnet tror jeg er en viktig investering i helsa di. Så tenker jeg på det du skriver om å ville gå videre med både studier og jobb. Hvis du VET hva du egentlig vil studere senere, hva med å skaffe deg noen av bøkene og begynne å lese litt i dem for deg selv? Er det noen nettbaserte studier du kan begynne på, så du holder deg selv litt i gang og kan vise for deg selv (og evt senere arbeidsgiver) at du har utrettet noe dette året?

Så tror jeg det er gode råd du har fått når det gjelder å lete etter og fokusere på ting som tross alt ER veldig positivt i livet ditt nå. Og fint at du er åpen med familie og venner om hva du sliter med, så forstår de nok lettere om du må avlyse en avtale fordi du føler deg dårlig. Kanskje andre med erfaring innenfor angst kan si om jeg har rett i min innbilning om at du bør presse deg litt selv om det føles ubehagelig å gå ut døra. Jeg ser nemlig for meg at det blir vanskeligere hvis du stadig unngår det, og dermed isolerer deg mer og mer.

Du har vært frisk og du kan bli det igjen. Du er ung og har fullført vgs, noe som gir deg et flott utgangspunkt for videre studier. Ikke tenk på at dette er noe du kommer til å slite med for alltid, Jeg tror at både kroppen og psyken kan bli frisk etter de aller fleste sykdommer som rammer.

Gir deg en klem og ønsker deg lykke til.

Har en jobb å gjøre med å snu døgnet etc. Jeg vet at jeg bør presse meg selv, selv om det er lettere sagt enn gjort. Jeg må jo presse meg til en viss grad hele tider, feks til å gå ned å hente posten. Når det gjelder vgs, mangler jeg en siste eksamen som jeg ikke føler meg i stand til å ta før jeg har fått hjelp. Dette henger også over meg desverre. Tusen takk for svar, det føles godt å få litt støtte her inne også

[AnonymBruker]

Du må dytte grensene dine. Begynn med å gå ut døren alene, en liten gåtur f.eks. Ikke ha mer enn en dag i uken der du ikke er ute av døren på noe vis. Når du føler at det å gå en liten tur ikke er like ille som før må du finne den neste tingen som du kan prøve deg på, f.eks stikke innom butikken. Og slik fortsetter du.

Oppretthold en døgnrytme med vekkerklokke og leggetid.

Psykolog kan hjelpe mye, men i bunn og grunn er det du som må utfordre deg selv. Det sies at mer enn 6 uker sykemelding fra jobb dobler sjangsen for å aldri komme tilbake. Så for hver dag du utsetter, jo verre gjør du det for deg selv.

Anonym poster: 7940d54a04becc4f573f1737f069c9fc