Gamle folk og døden

[AnonymBruker]

Hvordan er det egentlig å være 80 år, eller kanskje 90? De kan jo død når som helst. Ok, alle kan jo det, men er du 90 så er det vel litt større sansynlighet enn om du er 20.

Tenker de på døden? Jeg er 17 og tenker ikke noe over det, jeg "vet" jo at jeg er her i morgen, i neste uke, om et år, ja om 20 år også. Men er du 90 så er det vel heller lite sansynlig at du er her om 5 år. Er ikke det litt skummelt for dem? Eller ser de seg som ferdig med livet og bryr ikke seg?

Anonym poster: 2dafcc6e89a55939a05e9f1df15dfa70

[Berentsens]

Selv om du bare er 17 år så kan du aldri vite om du er her i morgen eller om 20 år. Plutselig er det en bil som kjører på deg, plutselig hjertestans eller annet som kan skje. Du kan sette en nøtt i halsen, og poff, du er død.

Noen ser seg ferdig med livet, men det gjelder ikke bare de gamle. For noen er døden skummel, for andre er det ikke så farlig. Noen ønsker døden velkommen, f.eks. dem som har sykdommer og plager som gjør livet deres til et helvete. Andre gamle er fulle av liv og har ingen planer om å legge inn årene.

[AnonymBruker]

Jeg jobber med eldre og min erfaring er at de fleste ikke snakker om døden, så jeg tipper at de ikke tenker så mye på det så lenge de ikke har fått en dødelig diagnose som feks kreft. Når man er 80 år, bor hjemme og klarer seg fint så er man vant med å leve, man er ikke vant med at man skal dø en gang, som du og jeg. Og samtidig så er de kanskje klar over at livet "snart" er over, og har godtatt det. Jeg trur ikke at det er mange eldre som bekymrer seg for fremtiden, men jeg kan jo ta feil.

Anonym poster: c5189df4569749ec7fabb70db097c806

[Cata]

Nå er det enda en stund til jeg fyller 90 , men jeg har diskutert dette litt med min mor på drøyt 70. For henne tror jeg det er sånn at hun avfinner seg med at en dag tar livet slutt, men i mellomtiden vil hun glede seg over livet så lenge hun er frisk og rørig nok til å gjøre ting hun setter pris på. Den samme holdningen har vært gjeldende for andre eldre familiemedlemmer jeg har kjent. Man vil gjerne henge med så lenge man har moro av det, men kjenner også at det kan være greit at det tar slutt en gang i fremtiden.

Jeg tror altså døden kjennes mindre skummel dess eldre man blir og man forsoner seg på en helt annen måte med at det er også en del av livet.

Selv er jeg i 40-årene og kjenner at døden sannsynligvis kan være helt grei når jeg kommer dit, men det har ingen bråhast. Jeg har opplevd mye, på godt og vondt (mest det siste føles det dessverre som) og når den tiden kommer så tror jeg det vil være greit å "få fred". Samtidig så kjenner jeg pr. nå at jeg er nysgjerrig på om ikke jeg også en gang kan få et tilnærmet "helt greit" liv. Jeg tror denne nysgjerrigheten minker med årene, dels for man er forhåpentlig mer tilfreds med det man har/greier i forhold til alderen, og dels fordi man vet man har færre år igjen å være nysgjerrig på. Jeg er i allfall sikker på at for 20 år siden så føltes tanken på døden mer som "Hey, det er juks hvis jeg dør nå, jeg vil oppleve litt mer først". Hadde jeg dødd nå, ville jeg følt meg 20 år mindre lurt opp i stry for å si det slik .

[Perelandra]

Jeg tror min mor på 82 tenker en del på døden selv om hun er frisk nå. Hun sier inni mellom "Når jeg er borte...". eller "det kan jo fort skje noe i min alder". Vi har mistet flere nære slektninger de siste to årene, og de gjenlevende onklene og tantene mine er gamle. Den eldste fyller snart 90 år. Pappa døde for litt under to år siden etter lang tids sykdom. Selv om han var dement, og evnen til å formidle tankene sine var redusert, tror jeg han var klar for å dø. De fleste i slekta mi har vært engasjert i kirka. Jeg tror det er med på å gjøre dem mindre redd for å dø.

Selv har jeg også hatt tanker om døden fra jeg var ganske liten. Det er store generasjonssprang i familien så jeg opplevde tidlig å miste slektninger. Blant annet var min mormor hele 83 år da jeg ble født. Hun levde likevel til hun var 92. Jeg har vært en grublende og innadvent person fra jeg var ganske liten, noe som igjen har gitt meg tanker om døden tidlig i livet. Det har ikke vært slik at jeg har ønsket å dø, men jeg har likevel tenkt at jeg kan dø selv om jeg er ung.

[jabx]

Det er jo en god del som rett og slett blir lei av livet, og er helt klare til å dø. Eller det er helt likegyldig for dem.

[AnonymBruker]

Det varierer sikkert hvor mye en tenker på døden eller føler seg klar for å dø, men jeg vil da tro en 80-åring tenker oftere på døden enn en 30-åring.

Min bestefar døde av kreft for noen år siden, han var da 72 år så ikke av de aller eldste. Han var bare syk i 4 mnd og sa selv at han ikke følte seg klar for å dø.. han ville være her videre med kona si, barn, barnebarn og oldebarn. Han var nylig blitt oldefar for første gang og syntes det var så trist at han ikke fikk se oldebarnet vokse opp. Han var en veldig familiekjær mann som var glad i barn..

Anonym poster: 4867f61807fce1bea4f571c8fe84389f

[waco]

I noen land er det lov med aktiv dødshjelp, og da kan man gjerne bestemme datoen for døden på forhånd. Da kan man invitere slekt og venner på en liten seremoni og neste morgen er det "forsent å klage på maten" for å si det sånn.

[bebisss]

Jeg selv er litt redd døden, jeg er usikker på hva som venter, eller ikke venter, men jeg er jo enda ung og vil oppleve ting her i livet, men for meg så hjelper det å tenke at det finnes mer etter livet, jeg suger inn all slik informasjon jeg får angående livet etterpå, ikke det at jeg tror bestemt på det, men det er godt å tenke at det kanskje kan være noe i det..

Min bestefar døde for noen år siden, han var syk da, en annen slektning pratet med han angående døden da livet gikk mot slutten, jeg tror han var klar for å dø, han var veldig religiøs av seg også og tror det hjalp han, enda han nok tenkte på familien så ble igjen uten han.han visste han ville komme til et bedre sted.

Kjenner en annen som hadde en syk far, han var gammel og var uvisst hvor lenge han hadde igjen, han var livredd for å dø, han tviholdt på den gnisten som var igjen, og familien måtte prøve å forklare han om døden og gjøre ham tryggere, men sist jeg snakket min bekjente var han fortsatt redd, det syns jeg er ganske trist når en er redd og selv vet at enden er nær.

Jeg har alltid tenkt på alle gudstjenestene og at det for det meste eller bare er eldre mennesker der, fra jeg var liten han jeg alltid trodd at de kom der for å gjøre opp for syndene sine i livet, for å bli akseptert og få en plass i himmelen siden det sannsynligvis snart var tid for å stå ved perleporten.

Men hva med alle de som har vært døden nær? de som har sett lyset og følt varmen og kjærligheten rundt seg... det hjelper å høre slike historier..

[AnonymBruker]

Det som er ment å skje, det skjer. Om du dør når du er 20 eller 80, sånn er det bare. De som har troen på gud finner en trygghet i å tenke slik. De andre vet jeg ikke, men innbiller meg at det ikke føles like trygt, det med døden....

Anonym poster: c2ecaa6e0dacedc70d497667059a9bd0