Stadig flere med angst og depresjon,

[AnonymBruker]

Kan dette ha sammenheng med hvordan den forrige generasjonen oppdra barna sine? Bare litt tankespinn rundt dette... Jeg hadde strenge foreldre, som ikke pratet om følelser, som slo og kunne være ganske harde. Mange jeg kjenner har opplevd mye dritt i barndommen, og flere av disse sliter i dag med depresjoner. Meg og min søster også.

Vår generasjon oppdrar barna helt annerledes enn den forrige. Hva skyldes denne store endringen i forhold til oppdragelse? Vi er curlingforeldre, vi leser jesper juul, vi prater om følelser med barna våre, vi stiller høye krav til oss selv som foreldre. Mon tro hvordan neste generasjon blir?

Kan noe av problemene med angst og depresjon ha noe med måten vi har vokst opp på?

Anonym poster: 4225da7d5afd29263fd32ade3fded71c

[Løvetanten]

Ja, klart det kan, men jeg synes ikke det fins noe belegg for å generalisere.

Jeg personlig mener at noe av grunnen til "hoppet" i forekomst av angst og depresjon er at vanlige følelser problematiseres og behandles. Det var ikke vanlig før de nye antidepressivaene kom og ble allemannseie.

[Mafalda]

Dette blir bare synsing fra min side, jeg har ikke egentlig peiling.

Den "gamle" måten å oppdra barn på, hadde sine store feil og mangler. Det er veldig godt at det autoritære i stor grad har forsvunnet, og at ris på rumpa- barn skal ikke høres- følelser snakker vi ikke om er gammeldags og kun praktiseres av et mindretall. Mange hadde det nok ganske vondt før i tiden, men det var ikke plass eller tid til å bry seg for mye om egne sår og skrammer.

Men jeg vet ærlig talt ikke om curlinggenerasjonen kommer til å bli så mye lykkeligere, fordi overdreven foreldreoppmerksomhet og lite trening i å takle tøffe, vonde, slitsomme ting fører til at de ikke tåler noe som helst før depresjonen og apatien setter inn. Og så er jeg litt enig med Løvetanten i at ganske vanlige livsproblemer sykeliggjøres over en lav sko. Det har sine positive sider, men også sine negative. I tillegg har vi et velstandsoverskudd som gjør oss i stand til å være mye mer egosentriske enn noen sinne- og for mye fokus på våre egne behov og vår egen lykke tror jeg rett og slett kan være skadelig for vår psykiske helse.

Men dette er som sagt bare løst tankespinn

[Gjest Chin]

Jeg tror det har mer med at folk er mer var på følelser nå enn de var før. OG man kommer unna med det nå, noe man ikke gjorde før. Nå kan du jo bli sykemeldt, få medisiner.

Var du deprimert før i tiden...synd. Du måtte fortsatt på jobb, du måtte fortsatt skaffe mat til barn og ektefelle, huset måtte fortsatt rengjøres uten hjelp.

Det var rett og slett ikke noe vits i å klage, for det var ikke noe noen kom til å gjøre med det uansett.

[AnonymBruker]

Det er ikke nødvendigvis bare antallet med angst og depresjon som har, det er også det at vi kan være mer åpen om det som gjør problemet mye mer synlig. For 50 år siden var det stor skam å ha problemer med nervene, akkurat som det var skam å være homofil.

Anonym poster: 38f6230a30c3b4606d8a090a42a19988

[AnonymBruker]

Vel, jeg vokste opp med en mor som slo, lugget og sparket. Jeg kunne ikke prate med henne om noe som helst av følelser. Var jeg forelsket så var det noe jeg skammet meg over og i hvert fall ikke ville hun skulle vite. I tillegg ble jeg mobbet på skolen. Jeg har sosial angst i dag. Jeg har et selvmordsforsøk bak meg. Selvmordsforsøk fordi jeg følte at livet var et så enormt helvete å gå gjennom at om det så var et helvete på andre siden så kunne ikke det være verre enn det jeg opplevde i livet. Jeg har ikke hatt noen å prate med om mine følelser. De har jeg vært nødt til å bære på for meg selv. Så noe overføleri er det ikke fra min side i alle fall. Heller den andre veien, alt for mye følelser som har vært stengt inne.

Anonym poster: e77a6bad02c644b8a69da370cd4e6906

[estrella]

Dette er kun min teori, men jeg tror at ikke at det nødvendigvis er flere med psykiske problemer enn det var tidligere, men det begynner å bli lettere å si høyt at man har f.eks angst eller er deprimert. Det jeg merker på min familie og min samboers familie er at våre foreldre og deres søsken + besteforeldrene våre sier "det er kun slitte nerver" og så sier de ikke noe mer om det, mens vi som er barna deres/barnebarn kan prate mer åpent om ting. Dermed kan det virke som flere er psykisk syk, mens det egentlig bare er mer åpent om det.

[AnonymBruker]

Både-og...

Det er større åpenhet, så det kan virke som det er flere som sliter.

Men det er også "lov" i større grad å slite enn før. Min farfar ble mishandlet i oppveksten, og jobbet i 40 år på en arbeidsplass der han mistrivdes intenst. I dag hadde han antagelig vært både traumatisert og utbrent og hvem vet hvilke diagnoser. Men han levde i en tid da det var om å gjøre å legge ting bak seg, brette opp ermene, og stå på. Det er slett ikke alltid til det beste for alle, men noen positive sider hadde det også.

Kanskje det er sånn at livet innebærer omtrent like mye smerte uansett tidsepoke, men at vi får det servert på forskjellge måter...?

Anonym poster: 28ef081a5feba5bd166072e3b411b9de

[Gjest Månestøv]

At det er blitt mye åpnere er nok dessverre bare en liten del av det. Så i avisa at akutt innleggelser på SUS var doblet bare på noen få år, og tilfellene nå var langt mer alvorligere enn tidligere. Samfunnet har nok mye av skylden. Vi har større press på oss nå enn før til å lykkes i flere arenaer av livene våre. Vi har mindre kontakt med andre mennesker ettersom mer og mer kan gjøres digitalt. Vi blir bombardert med inntrykk, og hjernevasket med hvordan man skal være for å være suksessfull. (Se bare tråden om hun som skulle fortelle typen at hun bare hadde to nære venner.) Mobbing har nok også mye av skylden, da barneoppdragelse skal være så mye friere nå enn før. Mobberenne blir aldri tatt tak i, og situasjonene hvor mobbing kan oppstå er blitt mye flere. Jeg vil tro at andelen psykisk syke bare vil stige helt til politikerne får opp øynene å ser at samfunnet er nødt til å endres dramatisk.

[AnonymBruker]

Jeg tror også på det at det ble skjult mye mer før, kalt andre ting.

Min mormor hadde problemer med nervene, fikk "anfall" og måtte gå å legge seg, hun slet, men ingen snakket om det, for det var ett tegn på svakhet/sykelighet og noe man egentlig skulle skamme seg litt over.

Mine foreldre opplever jeg også at ser/så på angst/depresjon/psykiske problemer som noe man helst ikke skulle snakke om, og at det bare var å bite tenna sammen og ikke si det til noen. Det betyr ikke at de ikke har slitt med samme type psykiske problemer, de har bare ikke blitt opplært til at det er noe man snakker om, og det er noe man skulle skamme seg over og skjule. Kalle det noe annet, eller rett og slett bare ignorere det.

Jeg tror ikke nødvendigvis det bare er at det har økt i antall, men i stor grad også at det idag er tillatt å anse psykisk sykdom som en reell sykdom, uten skam og uten å måtte skjule det.

Idag får vi hjelp ja, på lik linje som om man fikk en fysisk sykdom.

Men at det å skulle prøve å skjule ting, prøve å være noe annet en man er, ikke akseptere "svakheter" og slikt, kan ha vært med på å skape flere problemer, det vil jeg ikke se bort ifra.

Jeg håper generasjonen etter oss, våre barn, ikke trenger å føle skam rundt det å slite med psykiske ting, og at de lærer at det er like ok å gå til legen for symptomer på psykisk sykdom, som det er å gå til legen for symptomer på fysisk sykdom.

Jeg mener, folk går til legen om de tror at det kan være noe fysisk galt, hvorfor skal man ikke gjøre det samme ang psykisk sykdom?

Anonym poster: f4322908db1eeb4ce41b40eb6ebf40a5

[AnonymBruker]

Jeg er nå sykmeldt for depresjon og angst uten at jeg har fortalt det til noen andre enn jobben. Depresjonen kom etter mye sorg som jeg ikke hadde noen å snakke med om og ettervirkninger av mobbing i barndommen. Jeg har ikke sagt det verken til familie eller venner fordi jeg er ikke orker reaksjoner, uansett om det er sympati eller latterliggjøring.

Anonym poster: 75696868f2049d59753fee90bc49702d

[AnonymBruker]

I mange tilfeller er det nok også fordi foreldrene er fraværende. Nå skal jo alle tjene full lønn, hvor blir barna av oppi det? På barnehagen, sfo, middag hos venner som har foreldre som slutter kl 4. Når de blir ungdom er det ikke lenger helt normalt å bli til middag, man er ute og finner seg kanskje lugubre venner eller stenger seg inne fordi man ikke har noe å gjøre.

Jeg velger å leve på fattigdomsgrensen med mine barn om det blir valget.

Anonym poster: 0b98b9af7036670f3d1ff19e71404670

[AnonymBruker]

Påstanden om at det blir stadig flere med angst og depresjon er feil. Studier viser at den psykiske helsen vår er like god/dårlig som den "alltid" har vært.

Artikkel i Morgenbladet:

http://morgenbladet.no/ideer/2012/en_diagnose_er_noe_man_oppsoker#.UJO_J4a7oo8

Anonym poster: 95bfe37cd892708a988635c217f44fc8

[LuthienTinuviel]

Dette blir bare synsing fra min side, jeg har ikke egentlig peiling.

Den "gamle" måten å oppdra barn på, hadde sine store feil og mangler. Det er veldig godt at det autoritære i stor grad har forsvunnet, og at ris på rumpa- barn skal ikke høres- følelser snakker vi ikke om er gammeldags og kun praktiseres av et mindretall. Mange hadde det nok ganske vondt før i tiden, men det var ikke plass eller tid til å bry seg for mye om egne sår og skrammer.

Men jeg vet ærlig talt ikke om curlinggenerasjonen kommer til å bli så mye lykkeligere, fordi overdreven foreldreoppmerksomhet og lite trening i å takle tøffe, vonde, slitsomme ting fører til at de ikke tåler noe som helst før depresjonen og apatien setter inn. Og så er jeg litt enig med Løvetanten i at ganske vanlige livsproblemer sykeliggjøres over en lav sko. Det har sine positive sider, men også sine negative. I tillegg har vi et velstandsoverskudd som gjør oss i stand til å være mye mer egosentriske enn noen sinne- og for mye fokus på våre egne behov og vår egen lykke tror jeg rett og slett kan være skadelig for vår psykiske helse.

Men dette er som sagt bare løst tankespinn

Kan ikke annet enn å signere denne jeg!

[AnonymBruker]

Psykologer skal ha sin lønn de og, satt på spissen. Men ja det er flere med depresjoner nå enn før, for flere tør stå frem Mange led i stillhet før, de turte ikke snakke om angst. Men jeg tror ikke det blir bedre for neste generasjon som blir fratatt tryggheten allerede før de er 1 år. Tilknytningsangst og angst for å bli forlatt pga de starter så tidlig i barnehagen. Dette sier jo forskere selv, at 1 åringer ikke burde starte i bhg før 2 års alder. Når de er 1 er de veldig sårbare og de vil helst være sammen med trygge foreldre. Jeg tror vi vil få en eksplosjon med flere lidelser, angst, nerver og sykemeldinger i årene som kommer.

Anonym poster: 36ddb2b6d56714e4c3e4222112c1b45b

[Capt. Obvious]

Ja, klart det kan, men jeg synes ikke det fins noe belegg for å generalisere.

Jeg personlig mener at noe av grunnen til "hoppet" i forekomst av angst og depresjon er at vanlige følelser problematiseres og behandles. Det var ikke vanlig før de nye antidepressivaene kom og ble allemannseie.

Tja, til en viss grad, men kan ikke være ubetinget enig i det. Som noen her påpeker, så er det mer åpenhet om problemet, men man har også bedre behandlingsmuligheter i form av psykofarma og behandling. Hva som er normale følelser kan diskuteres, men jeg syntes ikke det bør være aksept for at det å være "deppa" over lengere tid er noe som bør anses som normalt. Samfunnsmessig er det mye å tjene på at de med psykiske problemer får bedre forutsetninger for å være i arbeid i størst mulig grad. Det er forsatt mye arbeid som gjenstår på dette området, men vi klarer hvertfall ikke å bli mer konkurransedyktige hvis de med psykisk sykdom fortsetter å bli fremmedgjort og må gå på støtte livet ut.

Jeg sitter igjen med spørsmålet hvorfor det ikke er greit at man bruker ny kunnskap til å faktisk gjøre noe med psykisk sykdom? Økt kunnskap innen legevitenskapen har gjort at mange som tidligere falt helt ut av arbeidslivet i større grad kan delta i samfunnet. For eksmpel ble de med dysleksi ansett som lite intelligente og ubrukelige tidligere, helt til man fant ut av hva det skyldtes og kunne gjøre noe med det. I dag er det svært mange med dysleksi som fungerer helt fint i samfunnet. Med andre ord; økt kunnskap om et problemområde innen helse gjør at man kan få muligheten til å få disse ut i arbeid igjen. Jeg ser ikke hvorfor det skal være et problem.

[AnonymBruker]

Både-og...

Det er større åpenhet, så det kan virke som det er flere som sliter.

Men det er også "lov" i større grad å slite enn før. Min farfar ble mishandlet i oppveksten, og jobbet i 40 år på en arbeidsplass der han mistrivdes intenst. I dag hadde han antagelig vært både traumatisert og utbrent og hvem vet hvilke diagnoser. Men han levde i en tid da det var om å gjøre å legge ting bak seg, brette opp ermene, og stå på. Det er slett ikke alltid til det beste for alle, men noen positive sider hadde det også.

Kanskje det er sånn at livet innebærer omtrent like mye smerte uansett tidsepoke, men at vi får det servert på forskjellge måter...?

Anonym poster: 28ef081a5feba5bd166072e3b411b9de

Enig. Jeg tror også at terskelen for å få lov til å legge seg ned og slippe å jobbe har blitt lavere, fordi "alle" har en psykisk diagnose nå til dags. Denne utviklingen er jo ikke bra i det hele tatt, siden velferdssamfunnet kan komme til å kræsje på grunn av den. Samtidig er det jo bra at det er mer åpenhet rundt psykiske problemer, men man må passe seg for å ikke sykeliggjøre det å være menneske!

Anonym poster: c9bbc3a48ff1e4699eb02650e964f9d0

[AnonymBruker]

Påstanden om at det blir stadig flere med angst og depresjon er feil. Studier viser at den psykiske helsen vår er like god/dårlig som den "alltid" har vært.

Artikkel i Morgenbladet:

http://morgenbladet....er#.UJO_J4a7oo8

... men at vi tåler det dårligere enn før, og i mye større grad diagnostiserer ting som ikke ble sett på som så problematisk tidligere.

Anonym poster: 28ef081a5feba5bd166072e3b411b9de

[Katniss]

Personlig føler jeg også det at alle skal være så helsikes ykkelig har noe å si.

På 1970-tallet var det helt greit og ikke være lykkelig, det holdt å møte opp på jobben, gjennomføre og behandle mann og barn nogelunde greit.

Nå skal man være superduper positiv lykkelig hele tiden og stråle som sola fra man står opp til man slukner om kvelden.

Ofte kan man kan komme seg gjennom livet på "godt nok" måte. Men i dag så føler jeg det holder ikke å gjøre det godt nok, nå må vi være superhelter som det ikke er måte på hvor bra vi skal ha det. Det gjør at mange som hadde klart seg hvis de sosiale kravene var mindre, nå faller utenfor.

[auto]

Enig. Jeg tror også at terskelen for å få lov til å legge seg ned og slippe å jobbe har blitt lavere, fordi "alle" har en psykisk diagnose nå til dags. Denne utviklingen er jo ikke bra i det hele tatt, siden velferdssamfunnet kan komme til å kræsje på grunn av den. Samtidig er det jo bra at det er mer åpenhet rundt psykiske problemer, men man må passe seg for å ikke sykeliggjøre det å være menneske!

Anonym poster: c9bbc3a48ff1e4699eb02650e964f9d0

Det at det har "kommet" flere diagnoser har ingenting å gjøre med sykeligjøring av mennesker. Det handler mer om at man har kommet lenger i legevitenskapen og vet mer, og at man har blitt mer presise med diagnosering. "Sekkediagnoser" tilhører heldigvis fortiden.