Hjelp !?

[AnonymBruker]

De siste 6 årene i mitt liv har vært som en karusell for meg.

Det hele startet med en ulykke hvor jeg ble alvorlig skadet. Etter det har helsen min vært ganske dårlig, rygg smerter, nakke smerter, hodeverk, smerte i ben og smerter ellers i kroppen kan forekomme, dette er noe jeg merker til vær eneste dag, noen dager værre enn andre. Har også fått veldi mange stygge arr med keloide dannelse. Har vært ut å inn av sykehuser siden ulykken skjedde, men blir aldri trygg på legene, alle sier noe forskjellig. Slik det ser ut nå så må jeg bare lære meg å leve med det. Når det kommer til arrene som er store, stygge å VELDI smertefulle hele tiden, så fikk jeg kortison sprøyter i 14 måneder. Det var SVÆRT smertefult å til veldig lite nytte, rødheten, størrelsen, kløen og smertene er akkurat like.

Har det bedre nå enn til og beynne med å har lær meg litt delvis å takle alt dette, men periodevis blir jeg så gåen at jeg ikke kommer meg ut av hus.

Dette har også gått utover min psykiske helse, da jeg ofte bli så sliten å lei at jeg ikke klarer å se positivt på noe som helst.

Ca, 3 år etter ulykken så bynte den verste perioden i livet mitt, på omtrentlig 2år måtte jeg igjennom syv begravelser, til både familie og svært unge nære venner.

Følte livet mitt bare raste sammen, det ga meg ingen mening og selvtilliten min forsvant.

Hver eneste dag følte jeg at jeg levde i helvette, og ettervært begynte jeg å gi litt faen, følte ikke det kom noe godt ut av noe som helst.

En dag i "fylla" klarte jeg og gjøre noe dumt, dvs, at jeg tok en veldig stor dose diverse tabeletter. Ønsket bare å slutte å tenke, ønsket ikke å ta mitt eget liv ! Det var ikke første gang, men det var første gang det gikk så galt.

Var heldig som overlevde å fikk meg en lærepenge!!!

Begynte å gå til psykolog etter dette.. Det er noe jeg har følt har gitt meg litt av livsgnisten tilbake. Kom meg tilbake på skole å har planer om å gjøre ferdig utdanningen min.

MEN i perioder raser værden i haue på meg igjen.. Dette ødelegger mye for meg å er redd det skal ødelegge for utdanningen min.

Følte meg veldig bra en stund å ble derfor "utskrevet" av psykologen min, men ikke lenge etter ble det ille, å har ikke klart å åpne meg opp for noen eller utrykke hvordan jeg har det. Merket folk rundt meg ble så glade å lettet når jeg hadde det bedre så har bare fortsatte å si til dem at det går greit, at livet er lettere, men det er det virkelig ikke. Føler meg helt utslitt. Er 20 år og alt jeg ser er en veldig mørk framtid foran meg. Har fått skrevet udt tolvon som er en antidepresiva , men blir så trøtt av dem i en veldi lang periode så er så skjeldent jeg tar dem. Fastlegen min sier jeg lider av depresjon, men føler selv det ikke er riktig.

Har prøvd å holde på med aktiviteter som får meg til å tenke på andre ting, men med helsa mi i tillegg er det grenser for hva jeg kan gjøre.

Alt i alt med både psykiske og pysiske lidelser så lurer jeg på om noen har noen råd til meg som kan hjelpe meg igjennom dette ? Gjøre ting litt lettere!?

Har mistet helt troen på leger, får følelsen av at får dem er alt bare bagateller.

Setter stor pris på om noen har noen råd eller tips som bare kan være det minste til hjelp. Har veldig mange gode venner, å ikke minst en hærlig familie, men er så vondt å vanskelig å fortelle dem alt som det er. Føler meg enda værre når jeg ser at de blir lei seg for at jeg har det sån, å syntes synd på meg. Det siste jeg vil et at folk skal syntes synd på meg. Eneste jeg vil er å få det lettere, at disse periodene jeg har det helt ille kan bli kortere å mindre smertefulle..

Igjen, setter pris på alle svar, om det er strenge, snille svar eller va enn det måtte være..

Anonym poster: 6c527369eaffb05921a21a5cbc57315b

Anonym poster: 6c527369eaffb05921a21a5cbc57315b

[AnonymBruker]

Jeg føler meg svar fattig i denne problemstillingen, og er egentlig veldig usikker om jeg skal poste denne kommentaren i det hele tatt, mtp at jeg ikke har noen råd å komme med...

Men føler bare for å gi deg en god, lang og varm !! Unner deg virkelig å få det bedre.

Har selv ''gått igjennom livets skole på den harde måten'', og har enda mye igjen.

Er glad for at du har venner og familie som stiller opp, hadde ikke det selv, men kan forestille meg at det er gull verdt!!

Så er det vel ofte sånn at den som har det vondt ikke ønsker sympati, men forståelse. For utenforstående så kan det være lett å havne i den ''synes-synd-på'' båsen.

Og det blir til slutt enklere å si ''jeg har det bra'' selvom det ikke er tilfelle, for å slippe for mange spm o.l

Ser at du er blitt ''utskrevet'' av psykologen, som du kaller det, men at du har blitt verre igjen.

Hadde det vært en idé å kontakte psykologen igjen, hvis du føler at du hadde noe nytte av å gå der?

Det er lov å ta pauser, for så å komme tilbake igjen. Ikke se på det som noe nederlag, både kropp og psyke trenger tid til å bearbeide ting. Og det er bare du selv som vet når du er klar for å evnt ta imot hjelp.

Kanskje du også kunne hatt nytte av å prate med noen i en lignende situasjon?

Håper du fant noe fornuftig i kommentaren min i allefall.... masse lykke til!

Anonym poster: 1624f37e9714f703816fd57c1d293199

[Lille myy]

Sender den tilbake å takker får fint svar.

Gått å lese dette, at noen har forståelse. Klarte kansje nå å sette litt mer ord på va jeg kansje tenker om det å snakke med folk. For er akkurat det at jeg er redd for at folk ikke skal forstå meg å bare sitte å tenke "stakkars jente" .

Vennene mine å familien er mer enn gull verd. Er kjeme glad i dem.

Trist å høre du ikke hadde det, vær å en fortjener noen å støtte seg til.

Har vurdert å gå tilbake til psykologen min igjen, men så føler jeg liksom det at å gå til psykologen min igjen er som å ta et kjempe stort skritt tilbake, men jeg ser jo at du har et poeng i det at både kropp og psyke trenger tid til og bearbeide ting. Så jeg tror jeg skal ta meg sammen og komme igang med terapi igjen å se om det kan være til hjelp.

Kunne nok hatt gåt av å prate med noen andre som går igjenom det samme ja, er nok mye forståelse å hente i det. Men blir fort stille når jeg prater med andre folk som har det vondt, for er redd for å si feil ting på feil tidspunkt å gjøre vondt værre, men er vel kansje bare det å komme igang å klare å åpne seg opp så blir det lettere.

Ut i fra det du har skrevet kan det virke som du ikke har det så lett selv. Så vil ønske deg alt godt å håper livet får en positiv vending for deg også. Igjen tusen takk får svar!

[AnonymBruker]

Sender den tilbake å takker får fint svar.

Gått å lese dette, at noen har forståelse. Klarte kansje nå å sette litt mer ord på va jeg kansje tenker om det å snakke med folk. For er akkurat det at jeg er redd for at folk ikke skal forstå meg å bare sitte å tenke "stakkars jente" .

Vennene mine å familien er mer enn gull verd. Er kjeme glad i dem.

Trist å høre du ikke hadde det, vær å en fortjener noen å støtte seg til.

Har vurdert å gå tilbake til psykologen min igjen, men så føler jeg liksom det at å gå til psykologen min igjen er som å ta et kjempe stort skritt tilbake, men jeg ser jo at du har et poeng i det at både kropp og psyke trenger tid til og bearbeide ting. Så jeg tror jeg skal ta meg sammen og komme igang med terapi igjen å se om det kan være til hjelp.

Kunne nok hatt gåt av å prate med noen andre som går igjenom det samme ja, er nok mye forståelse å hente i det. Men blir fort stille når jeg prater med andre folk som har det vondt, for er redd for å si feil ting på feil tidspunkt å gjøre vondt værre, men er vel kansje bare det å komme igang å klare å åpne seg opp så blir det lettere.

Ut i fra det du har skrevet kan det virke som du ikke har det så lett selv. Så vil ønske deg alt godt å håper livet får en positiv vending for deg også. Igjen tusen takk får svar!

Anonym poster: 1624f37e9714f703816fd57c1d293199

Hei igjen!

Først og fremst; tusen takk for klem

Godt å høre at du fikk noe positivt ut av innlegget mitt! ( Jeg får ikke slått av denne ''kursiv-effekten'' av en eller annen merkelig grunn )

Synes absolutt ikke at du skal se på det som et nederlag å gå tilbake til psykologen. Jeg er ferdig med å gå til psykolog, i denne omgangen, men tror nok at jeg må tilbake for å få bearbeidet ting skikkelig en gang i fremtiden. For meg har det hele tiden vært en naturlig prossess, der ting har falt på plass etterhvert. Og det tok mange år før jeg faktisk oppsøkte hjelp, var klar for å få hjelp.

Så må du huske at det er stor styrke i å kunne be om hjelp, det er ikke alle som greier det. Fant også mye hjelp i få stilt en diagnose ( har PTSD ), få en forklaring på ting. Dette har ført til at jeg kjenner igjen symptomene mine mye tidligere enn før, og skjønner mye bedre hva som ''feiler'' meg. Og det har blitt enklere å takle nedturer, for de kan man, dessverre, regne med å ha med seg i lang tid fremover.

Jeg gikk i gruppeterapi sammen med andre som hadde lignende historier som min. Selvom vi alle hadde veldig ulike historier i bunn og grunn, så fant jeg mye hjelp i å høre om hvordan andre taklet ting. Og jeg fikk veldig mange svar på hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Fant også ut at jeg ikke var så alene, som jeg faktisk følte meg.

Gruppeterapien endte også med at jeg tok skrittet til å stå opp mot den som påførte meg denne lidelsen, og jeg fikk satt et punktum ( for mitt vedkommende var det en rettsak ). Og jobbet med å starte et nytt liv.

Du kan jo undersøke litt om det finnes noe slikt tilbud i ditt tillfelle, hvis du tror det kunne vært noe? Hvis du ikke orker det selv, så kan sikkert fastlegen/psykologen hjelpe deg med dette. Husker at jeg syntes at det var veldig skummelt i starten. Har aldri vært flink til å sette ord på ting og å åpne meg. Men det hjalp bare det å møte opp og lytte til andre, praten kom etterhvert.

Livet mitt har fortsatt sine svarte dager, men de er kanskje litt mere sjelden enn før, og mye lettere å takle. Takk!

Så vil jeg avslutte med å si noe en veldig betydningsfull person sa til meg en gang, noe som i allefall hjalp meg, siden det stemte så godt; Du må begynne å leve, og slutte med å bare eksistere...

Anonym poster: 1624f37e9714f703816fd57c1d293199

[AnonymBruker]

De siste 6 årene i mitt liv har vært som en karusell for meg.

Det hele startet med en ulykke hvor jeg ble alvorlig skadet. Etter det har helsen min vært ganske dårlig, rygg smerter, nakke smerter, hodeverk, smerte i ben og smerter ellers i kroppen kan forekomme, dette er noe jeg merker til vær eneste dag, noen dager værre enn andre. Har også fått veldi mange stygge arr med keloide dannelse. Har vært ut å inn av sykehuser siden ulykken skjedde, men blir aldri trygg på legene, alle sier noe forskjellig. Slik det ser ut nå så må jeg bare lære meg å leve med det. Når det kommer til arrene som er store, stygge å VELDI smertefulle hele tiden, så fikk jeg kortison sprøyter i 14 måneder. Det var SVÆRT smertefult å til veldig lite nytte, rødheten, størrelsen, kløen og smertene er akkurat like.

Har det bedre nå enn til og beynne med å har lær meg litt delvis å takle alt dette, men periodevis blir jeg så gåen at jeg ikke kommer meg ut av hus.

Dette har også gått utover min psykiske helse, da jeg ofte bli så sliten å lei at jeg ikke klarer å se positivt på noe som helst.

Ca, 3 år etter ulykken så bynte den verste perioden i livet mitt, på omtrentlig 2år måtte jeg igjennom syv begravelser, til både familie og svært unge nære venner.

Følte livet mitt bare raste sammen, det ga meg ingen mening og selvtilliten min forsvant.

Hver eneste dag følte jeg at jeg levde i helvette, og ettervært begynte jeg å gi litt faen, følte ikke det kom noe godt ut av noe som helst.

En dag i "fylla" klarte jeg og gjøre noe dumt, dvs, at jeg tok en veldig stor dose diverse tabeletter. Ønsket bare å slutte å tenke, ønsket ikke å ta mitt eget liv ! Det var ikke første gang, men det var første gang det gikk så galt.

Var heldig som overlevde å fikk meg en lærepenge!!!

Begynte å gå til psykolog etter dette.. Det er noe jeg har følt har gitt meg litt av livsgnisten tilbake. Kom meg tilbake på skole å har planer om å gjøre ferdig utdanningen min.

MEN i perioder raser værden i haue på meg igjen.. Dette ødelegger mye for meg å er redd det skal ødelegge for utdanningen min.

Følte meg veldig bra en stund å ble derfor "utskrevet" av psykologen min, men ikke lenge etter ble det ille, å har ikke klart å åpne meg opp for noen eller utrykke hvordan jeg har det. Merket folk rundt meg ble så glade å lettet når jeg hadde det bedre så har bare fortsatte å si til dem at det går greit, at livet er lettere, men det er det virkelig ikke. Føler meg helt utslitt. Er 20 år og alt jeg ser er en veldig mørk framtid foran meg. Har fått skrevet udt tolvon som er en antidepresiva , men blir så trøtt av dem i en veldi lang periode så er så skjeldent jeg tar dem. Fastlegen min sier jeg lider av depresjon, men føler selv det ikke er riktig.

Har prøvd å holde på med aktiviteter som får meg til å tenke på andre ting, men med helsa mi i tillegg er det grenser for hva jeg kan gjøre.

Alt i alt med både psykiske og pysiske lidelser så lurer jeg på om noen har noen råd til meg som kan hjelpe meg igjennom dette ? Gjøre ting litt lettere!?

Har mistet helt troen på leger, får følelsen av at får dem er alt bare bagateller.

Setter stor pris på om noen har noen råd eller tips som bare kan være det minste til hjelp. Har veldig mange gode venner, å ikke minst en hærlig familie, men er så vondt å vanskelig å fortelle dem alt som det er. Føler meg enda værre når jeg ser at de blir lei seg for at jeg har det sån, å syntes synd på meg. Det siste jeg vil et at folk skal syntes synd på meg. Eneste jeg vil er å få det lettere, at disse periodene jeg har det helt ille kan bli kortere å mindre smertefulle..

Igjen, setter pris på alle svar, om det er strenge, snille svar eller va enn det måtte være..

Anonym poster: 6c527369eaffb05921a21a5cbc57315b

Anonym poster: 6c527369eaffb05921a21a5cbc57315b

Jeg har heller ingen gode råd og gi deg, men vil bare si at jeg føler med deg og kjenner meg igjen.. Jeg vet så godt hvordan det er å slite, særlig psykisk. Har en veldig vond periode selv for øyeblikket og alt virker håpløst og uendelig trist. Utad gjør jeg som deg, later som ting er mye bedre enn det de er og bagatelliserer problemene mine. Dels fordi jeg ikke er så flink til å dele og være til bry (men bryr meg veldig mye om andre) og tildels fordi jeg ikke har så mange gode venner og familie jeg tror det går ann å snakke med og som vil lytte, uten å komme med "løsninger".

Jeg er redd for å ikke bli trodd, eller tatt seriøst særlig av leger og fagpersonell. Jeg klarer ikke helt å åpne meg og ha det så kjipt (som jeg egentlig har det) når en lege eller psykolog spør meg ansikt til ansikt.(for jeg blir automatisk "friskere i en sånn situasjon enn sånn jeg egentlig har det).

En ting jeg derimot syns er enklere er å skrive ned tanker og følelser. Dette gjør jeg til legen min og sender et brev i forkant sånn at hun får det før jeg skal inn til en time. Jeg syns det da er lettere å holde tråden og få ut det som ofte er vanskelig å si med ord. Går også til psykolog og vurdert å slutte, fordi jeg i perioder føler meg friskere og at det er ett nederlag å "gå tilbake". og at jeg ikke oppnår resultater fort nok.( prestasjonsangt)

Alikevel tenker jeg kanskje i ditt tilfelle at det kan være lurt å prøve igjen. (?)Høre om psykologen din kan anbefale noen form for samtalegrupper og lignende.. det finnes en haug med støttegrupper og tilbud som sikkert kunne vært ok for deg å gått i..?

Jeg håper virkelig du klarer å vinne tilbake noe av livskvaliteten din.

lykke lykke til!

Anonym poster: 0b7c2364a1904ccd900a394b813f0086

[AnonymBruker]

Lurer veldig på hvordan det går med deg TS...

Anonym poster: 1624f37e9714f703816fd57c1d293199