Foreldre som tar sitt eget liv

[Geaa]

Det er så rart... Da jeg var 16 år gammel, tok faren min sitt eget liv. I dag er jeg 30 år gammel, og nå gjør det så fryktelig vondt! Det er så ille at jeg greier nesten ikke å puste hvis jeg forsøker å 'kjenne' på det.

Dette har preget meg så veldig, jeg har problemer med å kjenne kjærlighet til andre, for ikke å snakke om å binde meg til noen. Er i dag skilt, med en sønn i barneskolen. Det skremmende er at jeg i svarte øyeblikk har tenkt å gjøre som pappa, med den tanken at min elskede sønn vil få det bedre hos faren sin enn hos meg. Jeg vet at dette er egoistisk og forferdelig, men jeg er så utrolig deprimert...

Å, dette virker så fryktelig egosentrisk... Jeg lurer i grunn på om det er noen andre som har tilsvarende erfaringer?

Ønsker egentlig bare å være til glede for sønnen min, men føler at jeg ikke er alt jeg burde for ham. Er redd for at jeg ikke er dyktig nok som mor, og har begynt å lure på om dette har å gjøre med følelseskulde pga det far gjorde... Kan noen gi meg noen synspunkter? Jeg har ingen å snakke med om dette, og skulle så gjerne hatt noen innspill...

Tusen takk12

[Dahlia]

Jeg har ikke samme erfaring, men vil anbefale deg på det varmeste å melde deg inne i en sorggruppe for etterlatte etter mennesker som tar selvmord. Der er det flere som har erfaring i å takle sorg og depresjoner etter slike dødsfall.

Men sender deg en varm tanke... jeg mistet pappan min for 5 år siden og savner han like mye hver eneste dag.... 12

[Tusseline]

En venninne av meg har erfart akkurat det samme som deg. Hun var bare 9 år da moren hennes tok sitt eget liv

Der og da var hun for liten til å forstå hva som var hendt. Hun fikk ikke vite at hennes mor hadde tatt sitt eget liv, flere år etterpå.

I ettertid har hun lidd av bekymringer og angst som virkelig har gått inn på henne.

Selv har hun fortalt meg at hun ofte føler sorg og sinne innvendig.

Etter mange vanskelige år har hun meldt seg inn i en sorggruppe og mener hun gjør store fremskritt der.

Det må være veldig vanskelig å miste en man er glad i på en slik smertefull og vond måte.

Det er vanskelig for meg å sette seg inn i din stuasjon, det er heller ikke meningen. Men, mitt råd til deg er at du tar kontakt med enten en psykolog eller melder deg inn i en sorggruppe med mange andre som kan stille opp for deg og støtte deg

*klemmer deg masse og ønsker deg lykke til*

12

[Geaa]

Kjære dere,

tusen takk for vennlige ord...

Godt å få formulert noe av det triste i blant...

Massevis av klemmer til dere alle

[Gjest 10na]

I en alder av 9 år fant jeg min mor livløs i sengen - hun hadde valgt å avslutte sitt liv. Det var ingen som gav meg muligheten til å sørge eller å få ut mine inderste tanker - hvilket jeg den dag i dag sliter med i en alder av 34 år.

Min mor ble reddet i siste øyeblikk - heldigvis - MEN, til tross for at vårt mor/datter forhold på overflaten er bra - gnager ubesvarte spørsmål i meg den dag i dag.

Først og fremst bitterheten, bitterheten overfor min mor som valgte denne feige utveien, og atpåtil tok sjansen på at jeg - hennes hengivne datter skulle finne henne.

Sinnet overfor øvrige familiemedlemmer som bagatelliserte det hele, og på toppen av alt tvang meg til å gå på skolen samme dag med en uvisshet om min mor i det hele tatt skulle overleve det hele.

Til daglig så klarer jeg stort sett å holde disse tankene i sjakk - men til tider så velter alt over meg - og tilværelsen blir mørk og uoverkommelig.

Det å velge selvmord som løsning på sine problemer er etter min mening en utrolig feig handling. En har ingen som helst garantier for hvem som vil finne en, familien vil sitte igjen med stor skyldfølelse og mange ubesvarte spørsmål. Sist men ikke minst vil den som finner personen bli plaget med synet som møtte en reste av livet.

Perioder av livet mitt har jeg vært nede i de mørkeste daler - og tilværelsen har vært ufattelig slitsom, men ALDRI har jeg tenkt tanken på å at det å ta mitt liv skulle være løsningen - ALDRI. Jeg ville aldri tatt sjansen på å ødelegge andre menneskers liv - aller minst mine egne barns liv - grunnet at jeg var så feig, for feig til å oppsøke profesjonell hjelp.12

[viwi]

Kjære deg!

Jeg håper du kan få hjelp til å bearbide din sorg og dine tanker. Å gå å tenke på selvmord er fryktelig både for deg men også for de rundt- de merker at noe er på ferde.

Selv vokste jeg opp med en psykisk syk mor som truet med å ta livet sitt gang på gang. Jeg var livredd for å komme hjem fra skolen- for tenk om hun hadde tatt sitt liv?

Jeg gikk med konstant angst gjennom hele barn-og ungdommen.

De var fryktelig og ja det henger imeg enda.

Så vær så snill å oppsøk hjelp før sønnen din skjønner hva som foregår. Det kan ødelegge han!

God klem