Jeg er så drita lei av alt

[AnonymBruker]

Jeg er 14 år. Er drittlei av alt. Orker ikke mer av dette. Jeg sliter med tung depresjon, får behandling og medisin for det. Jeg må ha medisin for å komme meg gjennom hverdagen, og ikke engang medisin er nok! Blir så frustrert. Familien min er drittlei av meg og vil bare ha meg vekk. Jeg har ingen venner. Jeg stoler ikke på noen, og det er ingen som stoler på meg heller. Jeg får alltid skylda for ting, alt er tydeligvis min feil. Alle er i mot meg og misliker meg. Hva faen har jeg gjort for å fortjene dette? Stefaren min er voldelig - både psykisk og fysisk, og ikke bare mot meg. Han har alvorlige sinneproblemer. Med en gang jeg begynner å stole på folk eller blir glad i dem, så svikter de meg eller forlater meg. Livet mitt har vært surt og råttent siden den dag jeg ble født, og ting forverer seg bare - dag for dag. Har ikke èn eneste ting å være glad for eller fornøyd med. Hva faen skal jeg gjøre?! Selvmord ser ut som den eneste løsningen. Vet at de fleste kommer til å svare med at selvmord er feigt og egoistisk. Men det er ikke egoistisk når ingen liker deg. Og hva er vitsen med å leve når alt er bare fælt og poengløst?

Anonym poster: e99a0ec319afa66cc2f1c087cb7a394a

[Støvkornet]

Hei.

Det høres ut som du har det veldig vanskelig. Jeg har selv slitt med depresjon, men ikke så alvorlig som du beskriver det. Jeg ville anbefalt deg å leve videre, du har så utrolig mye mer å oppleve. Når du blir gammel nok kan du dra vekk fra det landet her, flytte til et land der kultur osv passer deg bedre. Norge er vanskelig å leve i når man er deprimert. Jeg ville anbefalt Brasil.

I hvertfall syntes jeg ikke du skal ta ditt egent liv, du har så mye å oppleve. Tenårene er de vanskligste årene å gå gjennom, hvertfall når man har depresjon å bære rundt på.

Jeg håper du finner noen å snakke med, og husk at det er utrolig mange her inne på kvinneguiden's forum som er her for å prate.

Alle gode tanker til deg

[AnonymBruker]

TS: Jeg får så lyst til å invitere deg hjem til meg, langt ut på landet, så du kan få komme bort fra alt og få pratet om alt, ingenting og samlet litt tanker. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne gjort noe for deg.

*strekker ut en hjelpende hånd*

Du er verdifull! Det finnes mennesker som bryr seg om deg. Selv om det ikke føles slik nå så kommer du til å møte de senere i livet. Livet kan være tøft innimellom, men du må leve videre om så bare for å se hvor livet fører deg hen fremover.

Og du? Ikke gjør noe dumt. Lov det! For du er verdifull. Det er viktig med mennesker som du, som forstår og vet hva det vil si å ha det vondt. Du kommer til å kunne hjelpe så mange senere så mye bedre enn noen annen kan fordi du vet... du vet hva de går gjennom.

Anonym poster: f1e7b0683ade3d2a1d82d6e4010a18df

[AnonymBruker]

Tenk hvor mye du har å gi til verden med erfaringene dine.

Du er bare 14 og hvis du takler dette vil du se tilbake på denne tiden og tenke "jeg overlevde".

Jeg vet veldig godt hvordan det er å føle seg sånn, men jeg vet også hvordan det er å komme seg ut av det og få et bedre liv etterpå.

Det fins mange i verden som vet hvordan du har det og som vil elske deg og være glad i deg.

Ikke gi opp.

Anonym poster: d72b09762b6155a84ffc9584a290ea21

[AnonymBruker]

Hvordan kan dere si jeg er verdifull når dere ikke kjenner meg?

Anonym poster: e99a0ec319afa66cc2f1c087cb7a394a

[Strixvaria]

Alle mennesker er verdifulle - du er intet unntak!

[AnonymBruker]

Over: Bullshit.

Anonym poster: e99a0ec319afa66cc2f1c087cb7a394a

[AnonymBruker]

Har forresten tenkt til å gå til barnevernet med den saken om stefaren min, men har ingen bevis! Annet enn "venninna mi" som var vitne, men hun ignorerer meg? Vet ikke hvorfor.

-TS

Anonym poster: e99a0ec319afa66cc2f1c087cb7a394a

[Gjest Wanderlust]

Vitsen med å leve for deg er håpet om at du kan få det bedre - mye bedre! Det er SÅ mye å leve for, så mye du tilsynelatende ikke har oppdaget ennå. Om du tar ditt eget liv gir du jo ikke deg selv en sjanse til å kunne se alt det fine livet har å by på.

[AnonymBruker]

Men livet har jo ingenting å by på. Jeg gjør det utrolig dårlig på skolen så kommer til å ende opp arbeidsløs. Og jeg er helt alene. Hva er da vitsen?

-TS

Anonym poster: e99a0ec319afa66cc2f1c087cb7a394a

[AnonymBruker]

.

Anonym poster: e99a0ec319afa66cc2f1c087cb7a394a

[AnonymBruker]

Aldri gi opp. Aldri.

Anonym poster: e99a0ec319afa66cc2f1c087cb7a394a

[AnonymBruker]

Takk for hjelp...

-TS

Anonym poster: e99a0ec319afa66cc2f1c087cb7a394a

[Minttu]

Aldri gi opp, bare keep on going og jeg vet det kan være ufattelig tungt..

Men! Etter hvert, på et eller annet vis, løser det meste seg

Prøv å finn nye ting, ting du kanskje vil prøve på, nye hobbyer, noe å finne på!

Prøv å finn ting som inspirerer deg, gir deg litt glede. Hør på masse musikk, det er utrolig hvordan musikk kan hjelpe en, og her snakker jeg av egen erfaring, finn ny musikk f.eks! Liker du rock/metal anbefaler jeg å sjekke ut finske band! hihi

Bare.. prøv å se fremover, gjør noe med ting, gjør det beste ut av ting og finn positive ting å holde fast i!

Det er lettere sagt enn gjort, det er jeg fullstendig klar over! Men, det hjelper faktisk

Du er ung, veldig ung, du har mange år å leve, og du har mange år på deg å endre ting! Og mange år på å nyte livet, utforske livet, utforske nye steder, nye kulturer, nye folk osv osv!

Jeg har selv vært der, ikke like ille men lell, gått til psykolog, selvskading osv.

Slitt veldig siden jeg var 13-14, og jeg er nå litt over 22 og sliter fortsatt med ting. Har angst-for store folkemengder, for å gå i butikken alene, være ute blant folk alene, reise, nye ting osv. Jeg gråt som 16 åring fordi jeg måtte begynne å ta buss til skolen, for jeg var redd folka på bussen.. Det kan virke som latterlige ting for andre, men det er jævlig for den det gjelder!

Nå er jeg mye mye bedre! Og det er takket være at jeg dro på ferie uten foreldre osv, bare med eksen min, til Helsinki da jeg var 20. Jeg var livredd for å være på Gardermoen, livredd for hvordan ting der var og fungerte, redd alt!

Men nå! I fjor dro jeg til Helsinki alene, og i sommer var jeg der nesten 2 uker alene!! Angsten kom selvsagt litt nå og da, men den er ikke i nærheten av så ille nå.

Så.. Vel, det er det jeg tror jeg kan komme med. Det er tung å gå i gjennom, det er tungt å stå midt oppi det! Men man må bare la de tunge dagene gå, prøve å ha noe å se frem til, den minste ting!

Og ang.venner, du er 14 og skal da på flere skoler regner jeg med, man møter alltids noen der

Det kan selvsagt være vanskelig, men man må jo prøve selv og

Lykke til

[Gjest Gjest]

Du har to år igjen, etter du er 16 står du mye sterkere om du har mulighet til å søke deg bort på skole. Finn et studie som er langt borte fra hvor du er, og begynne å forbered deg.

Tell dager. Finn et syltetøyglass, og der legger du like mange steiner som det er dager igjen til du skal på videregående. Dag for dag.

Klarer du legge til side penger er det ideelt, men om ikke, så er det støtteordninger som du kan benytte deg av.

[AnonymBruker]

Men jeg føler meg så alene og patetisk, jeg har gitt opp for lengst. Jeg orker virkelig ikke mer.

-TS

Anonym poster: e99a0ec319afa66cc2f1c087cb7a394a

[AnonymBruker]

Og du er ikke alene om det! Men det ordner seg det!

Jeg kan være i et rom fullt av venner,men uansett føle meg helt alene..

Du klarer det du

Anonym poster: f5b0fab930d8672b44b66e49a80895cd

[AnonymBruker]

Til Ts!

Leit å høre at du har det sånn. Jeg synes at du er veldig flink til å formidle det du går igjennom - og har gått igjennom. Det er ikke alle som har en god formidlingsevne når de er på din alder, så det må du ta til deg.

Kanskje du kan begynne å skrive ned følelsene og tankene dine? Skrive historier og dikt? Det høres kanskje teit ut, men det hjelpte på meg når jeg var langt nede. Det hjelper utrolig mye å skrive ned følelsene sine. Du føler deg sikkert veldig alene med tankene dine, og det kan være godt å få de ut og ned på papiret. En ting til; ikke ta selvmord. Jeg tenkte mye på det jeg også, når jeg hadde det vondt. Jeg er så glad for at jeg ikke gjorde det. Ettersom årene går, så vil du bli sterkere og sterkere, og du vil oppleve mange ting som du kan glede deg over.

Ikke gi opp. Du er en fighter! Om noen år kommer du til å se tilbake på tiden der du hadde det som værst og se at du virkelig var kjempesterk som kom deg igjennom det. Du er kun 14 år nå, alt kommer til å ordne seg. Ikke tenk bekymringsfullt på fremtiden. Ta en dag av gangen. Gjør ditt beste og du vil lykkes. Håper at det ordner seg for deg. Stooor klem fra meg! Du ER verdt noe.

Anonym poster: d011fca75050648761443644f3b518f1

[ninuska_]

Kjære trådstarter.

Selvmordstanker tillates ikke på Kvinneguiden. Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/. Her treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Lykke til. Tråden stenges.

ninuska_, mod