Odas dagbok :)

[Gjest Gjest_Erica]

I denne dagboken vil jeg forsøke - om jeg husker det - å skrive jevnlig. Hvis dere finner samme blogg/dagbokinnlegg andre steder, er det fordi jeg er på flere fora.

Litt om meg selv?

Jeg ble født 12 uker for tidlig i desember 1982. Som følge av for mye surstoff i kuvøsen, fikk jeg netthinneskade (ROP) og grønn stær. Frem til jeg var 15 år, hadde jeg 5% syn på venstre øye med synsutfall. I 15-årsalderen fikk jeg grå stær, forhøyet trykk og netthinneavløsning, noe som førte til totalt blindhet i løpet av 5 år. Jeg pleier å si at det er ikke blindheten som er det største problemet i mitt liv, for den mestrer jeg svært godt. Jeg får gjort stort sett alt jeg vil.

Livet har fart hardt med meg. På ungdomsskolen mistrivdes jeg pga. mobbing og utviklet spiseforstyrrelse (anorexia) som jeg på egenhånd klarte å komme meg ut av etter tre-fire år. Jeg ble utsatt for gjentatte seksuelle overgrep i en alder av 5, 12 og 16 år. Jeg strever i dag med å håndtere følelser og tanker i forbindelse med dette. Jeg har vært innlagt på psykiatriske avdelinger mer enn 60 ganger på ti år. For ti år siden startet jeg med selvskading. I dag selvskader jeg sjelden, men når jeg først selvskader blir det såpass alvorlig at jeg må innlegges på somatisk sykehus for å bli operert, få antibiotika, hudtransplantasjoner, blodoverføring osv. I løpet av det siste året har jeg fått diagnosen epilepsi. I tillegg til epilepsimedisiner, går jeg på Risperdal og Zyprexa samt Rivotril som behovsmedisin. Jeg strever mye med bivirkninger, som at jeg har fått total urinretensjon og har derfor fått lagt inn suprapubiskateter (urinkateter gjennom bukveggen istedenfor urinrørsåpningen).

Jeg jobber på et kurssenter med mennesker som helt eller delvis har fått et synstap. Målet med at de gjennomgår en kursrekke på 4 kurs, av 2 ukers varighet, er at de skal se lyset i tunnellen og bli i stand til å ta kontrollen over sitt eget liv tilbake. De lærer å se alle mulighetene fremfor begrensningene. Jeg underviser i punktskrift og data samt tekniske hjelpemidler. Jobben betyr utrolig mye for meg, selv om det innebærer at jeg m¨å være mye på farten i flere uker av gangen.

[Gjest Gjest_Erica]

I min jobb kommer vi ofte nært inn på enkelte av kursdeltakerne. Når jeg og min deltaker satt med PC-en, ble det til at vi satt og småpratet litt også. Når samtalene blir private og omhandler vanskelige temaer, tror jeg at jeg har stort utbytte av at livet til dels har fart røft med meg. Jeg kan, selv om jeg ikke sier det til deltakeren, ofte kjenne meg igjen i deres situasjon. Jeg forsøker å forholde meg profesjonelt til deltakeren og er først og fremst en lyttende person som gir støtte, synspunkter og oppmuntring. Deltakeren denne gangen følte veldig på ensomhet.

Min deltaker var ensom og i 50-årene som mistet sin partner i kreft for 5 år siden. H*n brukte tiden sin til å lytte på lydbøker, Facebook og festing ute på byen. H*n hadde MS, men de hadde klart og funnet en medisin som hadde holdt den stille uten forverring siden 1992, men nå ville legene bytte medisin fordi det er 1% sjanse for at h*n kan dø av medisinen siden h*n tidligere hadde fått cellegift. Tror h*n følte det litt ubehagelig/skremmende å kanskje måtte gå over på en medisin h*n ikke vet hvordan fungerer mht. utviklingen av MS-en. H*n tenkte i blant at det kanskje var verdt å leve med den 1% sjansen det var å dø fremfor å begynne og eksprimentere med nye medisiner igjen som kanskje kan føre til at MS-en begynner å utvikle seg igjen. Jeg tror h*n synes det var morsomt å lære seg å søke på Google.com, for bl.a. å kunne fylle all sin tid til overs med å søke etter det som måtte være av interesse. Nå kan h*n gjøre litt mer enn å kun sitte på Facebook og lytte til lydbøker. H*n var bl.a. interessert i pyramidene i Egypt og hadde selv vært der nede og sett på de. H*s teori på hvordan de hadde klart å bygge pyramidene, var at de fylte opp med sand etter hvert som de jobbet seg høyere opp på pyramiden, og når pyramiden var ferdig, spadde de (alle slavene) sanden bort igjen.

Denne deltakeren var en av de jeg kom nærmere inn på enn andre, og det h*n delte av sitt liv med meg gjorde inntrykk. Det gjorde vondt inni meg at h*n var så ensom. Jeg kjenner meg til dels igjen i ensomhetsbeskrivelsen, men jeg har tross alt familie og samboer. H*n fortalte at h*n mistet tre av nær slekt på kort tid, noe som var svært tøft for denne deltakeren. H*n orket ikke mer og dro 3 mnd. til Fillipinene helt alene. Det understreker egentlig hvor ensom h*n er...

[Gjest Gjest_Erica]

I dag har det vært en til dels effektiv dag. Jeg våknet 7.30 og laget meg toast til frokost. Jeg tror jeg skal gå ned til 7,5 mg Zyprexa, for da er jeg mer opplagt på dagtid, noe jeg må i de to ukene som kommer når jeg er på kurs. Jeg laget sjokoladekake i rund form, hev den inn i ovnen og delte kakebunnen i tre. Min kjære, det var hans bursdagskake, fylte kaken med aprikossyltetøy og laget en glassur av bl.a. Stratos. Kaken heter opprinnelig «Sachertorte», som opprinnelig har en smak av mørk sjokolade og aprikos, men jeg baket den sjokoladekaken jeg synes er den beste jeg har smakt. Det blir spennende å smake. Jeg har også bakt svigermors gode grove brød. Jah, og jeg skvatt himmelhøyt. Deigen sto og knadde seg i kjøkkenmaskinen mens jeg var inne på kontoret et øyeblikk, og plutselig hører jeg det spetakkelet på kjøkkenet og kjøkkenmaskinen ble stille. Da hadde kjøkkenmaskinen falt/hoppetned på gulvet... Jeg og min kjære fikk ryddet opp i galskapen. Middag i dag var meksikansk gryte i maislefser gratinert i ovnen. Helt OK middag det. Ja, ser det ble mye kokkelering i dag.

Jeg har også pakke kofferten min på nytt. I morgen tidlig tar jeg flyet Østover på nytt kurs. Denne gangen er det grunnkurs i to uker for eldre hvor jeg skal undervise i punktskrift. Jeg må forberede deltakerlisten. Det skal bli godt når kurset er avsluttet. Da har jeg fri i to uker. Det er hardt å jobbe fire uker i strekk.

[Gjest Gjest_Erica]

Jeg våknet 8 minutter før alarmen gikk. Kledde på meg og spiste frokost. Selvfølgelig, i dag når jeg skal ut å fly, har jeg fått diaré, men jeg tror det verste «kjøret» er over. Jeg har sittet litt på forum. Pakket ned de siste tingene i kofferten, som salamipakke og toalettveske, og jeg fikk faktisk lukket den! Om en halv time bestiller jeg drosje og kjører til Flesland. Flyet mitt skal etter planen være oppe i lufta 10.20. Jeg har lagret telefonnummeret til en av mine medassistenter, i fall jeg ikke skulle finne de på Gardermoen. Det der er alltid et spenningsmoment. Vanskelig å finne hverandre når begge er synshemmet.

[Gjest Gjest_Erica]

I dag har min kjære bursdag. Han fyller 24 år. Han er 6 år yngre enn meg. Nå er han like gammel som jeg var da vi ble sammen lørdag 21. april 2007. Jeg er elendig til å finne på gave, så det ble et gavekort på kr. 800 på kjøpesenteret like i nærheten her, men til en spesifikk ting. Jeg synes det var på tide at han kjøpte seg en ny jakke. Den jakken han hadde som var utslitt, var så slitt at den var blitt lurvete på innsiden av armene. Når hans far, mor og søster var her for et par uker siden, hadde jeg avtalt at de skulle hjelpe ham med å finne jakke. Det virket som han ble fornøyd med resultatet.

Endret 22. oktober 2012 av Oda1982

[Gjest Gjest_Erica]

Jeg har kommet meg til Østlandet med et fly som var litt etter rute, men jeg rakk bussen som planlagt og har nå fått meg rom på kurssenteret. Vi spiste lunsj og gikk på personalmøtet hvor vi fikk litt opplysninger om hver enkelt deltakers helsetilstand og livssituasjon. Mange deltakere med diabetes og hørselshemning i tillegg til synsvanskene. En del med bevegelsesvansker også.

Jeg går med en redsel inni meg hele tiden. Dukker han opp? Nei, han skulle heldigvis ikke holde foredrag om velferdsrettigheter. Men kommer han som konsulent på introduksjonskurset? I så fall står jeg i fare for å måtte sitte ved siden av ham under måltidene, for pr. i dag sitter det ingen ved siden av meg. Faen, det tærer på å hele tiden gå med en frykt - bare pga. en voldtekt for 14 år siden...

[Gjest Gjest_Erica]

Jeg sendte en e-post og gjorde meg klar til å ta en runde med romveiledning, hvor de som lurer på noe med rommet kan sette døren på gløtt, så kommer vi assistenter rundt og viser. Egentlig føler jeg meg litt utilpass ved å ta romveiledningen. Jeg kan lysjusteringen med dimming i teorien og jeg kan varmekablene, men TV-en og varmeovnen forstår jeg meg ikke på. Når jeg ikke får noe til, henvender jeg meg i resepsjonen og ber om hjelp derifra. Det måtte jeg gjøre med denne romveiledningen, for jeg forsto meg ikke på kontakten til lampen som sto på skrivebordet. Deltakerne, spesielt de eldre damene, er jo så pratsomme. De har så mye å fortelle. Jeg gikk bare til to personer, men det tok sannelig 40 minutter.

Nå er det straks middag. Vet ikke hva vi får. Etter middag skal jeg ringe til min kjære og høre hvordan han har feiret dagen sin i dag.

[Gjest Gjest_Erica]

Jeg satt ved middagsbordet og det ble snakk om introduksjonskurset. Litt tilfeldig spurte jeg en kollega hvem som skulle jobbe på det kurset, og jo, det var som jeg fryktet. Min siste overgriper skal jobbe på det kurset. Jeg må holde ut fire dager med å høre stemmen hans til måltidene, og enda verre, kanskje jeg må sitte ved siden av ham. Det går ikke. Da er jeg ganske sikker på at det ender med selvskading, og det tillater jeg ikke når jeg jobber på kurs. Faen, burde hevet barberbladene mine som nå ligger lett tilgjengelig i toalettvesken. Kanskje spyle de ned i toalettet? Situasjonen blir helt uutholdelig. Tankene mine går litt i retning av at jeg kanskje kan snakke med MLS, som er kursleder, og høre om hun kan sette seg ved siden av meg, så blir det minst én person i mellom oss. Ikke for å snakke stygt om IK, men av MLS og IK er det MLS jeg føler meg mest komfortabel med å skulle dele min hemmelige og skamfulle verden med. Jeg trenger ikke si så mye, men jeg må tenke ut hvordan jeg skal si det, slik at jeg ikke får jernteppe. Jeg vil helst bare dra hjem eller låse meg inne på rommet og krype under dyna og bli der. Alt er så helvetes vanskelig når det kommer til stykke. Tårene presser på. Jeg vil ikke snakke med noen om det som hendte for 14 år siden og jeg vil ikke treffe på ham. Jeg vil ha i pose og sekk uten å betale noe for det.

[Gjest Gjest_Erica]

På tross av mange tanker i hodet, klarte jeg til slutt å sovne i går kveld takket være Zyprexa, men marerittene klarte jeg ikke å holde unna. Særlig sterk i drømmene mine er den redselen jeg husker under og etter overgrepet. Det er som å gjenoppleve det. Jeg sov helt til alarmen gikk, sov en time til og sto opp. Dusjet og spiste frokost. Jeg skrev over på punktskrift noen notater jeg trenger til undervisningen. Jeg synes det er godt å ha noen stikkord fremfor meg.

Jeg snakker først litt om kompenserende teknikker, som å bruke hørsel, lukt og følelse i føtter og hender istedenfor å streve og bruke den lille synsresten man har igjen. F.eks. har jeg selv hatt god nytte av luktesansen på kjøpesenter, for å lukte apoteket, dyrebutikken, bakeriet og MC Donalds osv. Bli oppmerksom på underlaget man går på og forsøke å bruke hendene mer aktivt.

Dernest snakker jeg litt om historien til punktskriften. At Louis Braille født 1809 i Frankrike ble blind i en ulykke på farens lærverksted og fikk en kniv inn i øyet. Øyet ble infisert og han ble blind på begge øynene. Han gikk på Europas første Blindeinstitutt i Paris hvor de lærte å lese opphøyede letinske bokstaver, men dette var tidkrevende, skriften kunne ikke skrives av den blinde selv og skriften tok stor plass. En marineoffiser presenterte det han kalte for nattskrift og dette var grunnlaget når Louis gjorde forbedringer på systemet allerede da han var 16 år. I løpet av 4 år hadde han laget alfabet, tall, spesialtegn, matematiske tegn, naturvitenskaplige tegn, noter etc. Særlig lærerne ved Blindeinstituttet gjorde motstand mot denne punktskriften, men elevene holdt den hemmelig i live seg i mellom selv om det ventet pryl om de ble oppdaget. Etter 8-10 år på 1870-tallet ble punktskriften anerkjent som et offentlig skriftspråk for blinde. Punktskriften er ikke annet enn en genistrek.

Deretter går jeg inn på punktskriftens oppbygning med punktcellen som består av 6 punkter formet som en 6-er på en terning. Hvert punkt har sitt nummer som man særlig har nytte av ved skriving på en Perkins punktmaskin. Deretter ser vi litt på alfabetet og vi leser en side i læreboken. Mot slutten tar jeg frem punktmaskinen og de får prøve seg på å skrive eksempelvis navnet og adressen sin.

Tankene, eller skal jeg si katastrofetankene om å møte på min siste overgriper, farer gjennom hodet gang på gang. Jeg forsøker å tenke ut en akseptabel løsning på det hele, men ingen løsninger er akseptable etter mitt syn. Jeg må snakke med MLS som er kursleder. Jeg tror jeg kan stole på henne. Hun er ei dame på snart 70 år som har jobbet som hjelpepleier, så hun har sikkert sett og hørt mye, men jeg gruer meg. Redd for at jeg begynner å grine...

Endret 23. oktober 2012 av Oda1982

[Gjest Gjest_Erica]

Jeg sovnet innen klokken var 20.30 i går kveld, men likevel var jeg trøtt da jeg våknet en time før alarmen gikk. Fikk ikke sove igjen. Blir bare stresset av å vente på lyden fra alarmen. I dag startet vi med lett morgentrim og deretter hadde vi fagøkt. Pause en halv time og deretter tur for å gjøre seg litt kjent på uteområdet. Jeg ble igjen for å sosialisere meg litt med deltakerne som ikke ønsket å bli med ut. Jeg snakket med en deltaker hvor jeg og h*n har en felles synshemmet bekjent. H*n har jobbet med en av mine synshemmede venninner når vi gikk på videregående. Etter lunsj, som besto av fiskekaker, kyllingvinger og kokte grønnsaker, ringte jeg til nevrologisk poliklinikk for å endre en time der. Fikk time 9. november kl. 13.30.

Jeg sendte en e-post til psykologen min i går vedr. hva jeg kan gjøre når min siste overgriper ankommer senteret og mitt mareritt begynner. Fikk et svar i dag tidlig 21 minutter over 8.00: «Så forferdelig du må ha det. Forstår sååå godt behovet ditt for å handle slik du pleier. MEN det er nå i slike situasjoner det vil være bra å gjøre noe annet denne gangen, stoppe vante handlemåter - finne nye spor å gå etter - ikke fortsette som offer, men som en som nå kan bestemme over eget liv og mestre. Jeg vet at det ikke er enkelt - men må bare si det likevel. Lykke til - allier deg med MLS - veldig god idé.»

Helvetes jævla byråkrati. Jeg var i kontakt med kommunen der jeg er folkeregistrert og sendte søknad om timer til mobilitet i Bergen. De har sendt vedtak, men ikke garanti for at de vil dekke mobilitetstimene. Voksenopplæringen i Bergen vil ikke gi opplæring så lenge jeg ikke er folkeregistrert i Bergen eller de får en garanti fra min kommune. Og den jævla kjerringa som har saken min jobber kun to dager i uken og kan tydeligvis komme og gå som hun selv lyster. Ganske oppgitt nå. De har jobbet med saken min i 8 uker, men vi har ikke kommet et skritt lenger.

[Gjest Gjest_Erica]

Jeg vil hjem. Jeg vil bare sove og aldri møte noen mennesker igjen. Hvorfor må møter med enkelte mennesker være så komplisert? Jeg vil ikke være her på jobb. Jeg orker ikke mer av den gnagende frykten som ligger i brystet og magen. Jeg begynner «å høre syner». Jeg synes jeg hører stemmen til min siste overgriper både her og der, men jeg tror ikke han er ankommet senteret enda... Tror... Hvis jeg ikke lenger kan stole på hørselen min, den jeg er helt avhengig av som blind, vet jeg ikke hva jeg kan eller må gjøre. Jeg bør snakke med rehabiliteringskonsulenten i administrasjonen som jobber med terminlisten for det kommende året i forsøk på å ikke komme på kurs hvor han også skal være, men lysten til det er svært liten, men ikke umulig etter at undervisningsleder sa fra seg ansvaret. Jeg stoler ikke på at undervisningsleder ville holde tett i en slik sak. Da stoler jeg mer på rehabiliteringskonsulenten som har sosionomutdannelsen i bunnen som både ville være en bedre samtalepartner og håndtere opplysningene jeg kom med på en mer profesjonell måte. Tror jeg da... Likevel, jeg gjør arbeidet med terminlisten veldig mye mer krevende om hun må se på det i tillegg... Men jeg kan ikke dra hjem. Og jeg kan ikke la være å stille til måltidene i løpet av fire dager. Jeg må sitte med samme bord. Jeg må.

[Gjest Gjest_Erica]

I ettermiddag snakket jeg med MLS. Jeg hadde forberedt meg på hvordan jeg skulle innlede det jeg hadde på hjertet og det ble omtrent slik: «Det er egentlig noe jeg ikke ønsker å ha fokus på mens jeg jobber som assistent her på senteret, men i blant blir det tvingende nødvendig. Da jeg var 16 år, ble jeg utsatt for en brutal voldtekt under en leir. Involvert i denne voldtekten var min siste overgriper. Jeg vet at han skal komme på introduksjonskurset som begynner i morgen etter middag, og jeg gruer meg voldsomt til å måtte sitte ved samme bord som han under måltidene. I verste fall risikerer jeg å måtte sitte ved siden av ham, og det er i den forbindelse at jeg ønsker å snakke med deg. Jeg lurte rett og slett på om du kunne hoppe over på andre siden av bordet, slik at jeg er helt sikker på at det minst blir én person mellom meg og ham.»

MLS tok det omtrent som jeg hadde regnet med. Hun tok det fattet, men hun ble sjokkert over å høre at han, som har så høy utdannelse, kunne gjøre noe slikt. Slik reagerer de fleste. Men hun trodde på meg. Det er egentlig den største frykten min, at noen ikke skal tro på meg i det jeg forteller. Kanskje det har sammenheng med at jeg i blant tviler på meg selv, selv om jeg vet at det har skjedd, for hvordan kan ellers kropp og hode reagere sånn i etterkant om det er inbildt? Jeg sa at jeg hadde håpet det jeg hadde fortalt ble mellom oss to, og det lovet hun. Hun sa at han kunne plasseres ved siden av IK, og da sitter han 5 plasser unna meg. Veldig lurt. «Det ordner seg, jeg skal finne på noe når han kommer» sa hun. Det var godt å få dele det jeg har gått og tenkt på dag og natt siden mandag. Jeg føler meg 25 kg lettere, selv om jeg har spist god middag.

[Gjest Gjest_Erica]

I går:

Kl. 13.30: I dag har vi hatt om psykiske reaksjoner med et synstap og påfølgende samtalegrupper. Jeg synes egentlig ikke at innleggsholder er noen flink innleggsholder. Det høres ut som om hun står og leser fra et papir mens hun er litt smånervøs. Det med å være smånervøs kan jeg kjenne meg igjen i selv, men jeg sørger for å kun ha stikkord fremfor meg, slik at setningene og tonefallet blir normalt. Jeg er bestandig litt ukomfortabel med disse samtalegruppene, for man vet aldri helt hvor det ender. Jeg starter alltid samtalegruppe med å si at hver enkelt selv bestemmer hvor mye han eller hun ønsker å dele og det som blir sagt under samtalegruppen forblir i gruppen. Det gikk veldig bra og løst og ledig for seg. Jeg hadde med meg fire hyggelige og relativt positive damer. Flere kunne kjenne seg igjen i det som ble sagt under innlegget før samtalegruppene.

Etter kaffepausen, fikk jeg med meg en gruppe på punktrommet for undervisning. Jeg forventer ikke at mennesker i 80-årene skal ivre for punktskriften, men som jeg sier, er det litt interessant å få litt innføring i historien og systemet. På denne gruppen var det en deltaker som slettes ikke var motivert og en deltaker som ivret noe voldsomt når h*n forsto systemet. "Dette skal jeg virkelig lære meg" sa h*n flere ganger, "for dette var gøy". Deltakeren som ikke var interessert ville ikke lese i leseboken og var ikke interessert i å komme til ny time i punktskrift. Det er tross alt voksne selvstendige mennesker vi jobber med her, og jeg tvinger ingen til å bli med på noe de ikke vil. I rapporten skriver jeg en kort setning som "var ikke motivert for faget". Men artig var det å ha en ivrig deltaker. H*n ville opp igjen på Hurdal på voksenopplæringskurs i punktskrift.

Til lunsj i dag spiste jeg fisk, kylling og grønnsaker samt litt eggesalat. Jeg kom før min siste overgriper denne gangen og han gikk på meg og stolen min. Jeg fikk frysninger når han kom nær overarmen min. Jeg var redd for at han ville oppdage at jeg har langt hår, men det tror jeg ikke han oppdaget. Jeg forsøker å være lavmælt og si minst mulig. Jeg kjenner på følelsen av skam. Jeg skammer meg ovenfor min siste overgriper som har sett meg naken, som har vært inni meg, som har vært så nær meg. Det var min skyld, min skam, min fornedrigelse. Jeg føler jeg har gjort noe galt til hver person som har fått vite om voldtekten. De har fått vite noe de ikke burde. De kan telles på to hender - om jeg ser bort i fra terapeuter og de som ikke vet hvem han er personlig -, men de er for mange. Når jeg er så nær han nå, kjenner jeg at jeg har gjort noe galt ovenfor ham, for jeg skulle holdt kjeft. Jeg holdt kjeft i fire år.

På introkurset jobber - i tillegg til min siste overgriper - OJ og TA.. TA har fått dårligere syn i det siste, og de må forsøke å holde trykket i øyet relativt lavt for at synsnerven ikke skal ryke. Jeg har selv hatt lavt trykk og det kan være vondt det også... Øyet blir bløtt og uformlig. Jeg synes, uten at jeg kjenner Torgeir godt, at han virker litt nedtrygt. Jeg hørte i forrige uke at TA hadde sluttet som assistent etter at han hadde fått ganske krass kritikk i etterkant av et kurs som gikk veldig inn på ham. Dette er et YA-kurs med mange unge mennesker og til og med et par barn.

Kl. 15.30: Da var siste økt med undervisning unnagjort før helgen. I helgen er det ikke annet program enn informasjon om Blindeforbundet, noe som vi kanskje velger å ta en kveld. Det er mange av deltakerne jeg har hatt i punkt som beundrer han min siste overgriper fordi han har klart å ta en så høy utdannelsen som blind. Det smerter å høre, men jeg undertrykker følelsene som dukker opp og smiler som om jeg er enig. Det er tryggest her på rommet. Her er jeg sikker på at jeg får være i fred. Om det skulle banke på døren min uventet, er jeg ikke sikker på om jeg ville lukke opp i frykt for at det kan være ham. Beklager at det blir mye prat om min siste overgriper, men det er det som opptar meg mest for tiden, dessverre...

Kl. 17.00: MLS ringte meg og spurte om jeg ville ta en tur ut sammen med henne. Vi gikk ut og to ganger rundt huset. Fikk et lite inntrykk, men langt i fra lokalkjent. Forsto minst av det nye inngangspartiet. Flott vær ute. Sol og kaldt, litt kald vind. Når det er kaldt ute, stivner øyelokkene mine på en rar måte. Det kom først etter at jeg ble blind, tror jeg, men hva det er vet jeg ikke. MLS sa i dag at når jeg kom til frokost og de hilste på meg, ble min siste overgriper litt stram i ansiktet og han ble stille en stund. "Jeg lurer på hva som foregikk oppi hodet på ham" sa hun. Og jeg fikk dårlig samvittighet ovenfor ham som kanskje har påført han dårlig samvittighet.

Dette med følelser og fornuft skiller ofte lag for den som har blitt utsatt for en voldtekt. Jeg vet godt, etter mange års terapi, hva det er riktig å føle, men hva jeg innerst inne føler selv, kan jeg ikke styre i samme grad. Jeg kjenner også på en redsel. Redsel mot hans ssinne. Redsel for at han helt sikkert mener at jeg lyver. Tenk om jeg lyver? Tenk om jeg bare har innbildt meg det hele. At jeg har inbildt meg noe så sterkt at jeg til slutt tror på det selv.

Kl. 18.15: Middagen er fortert. Rar kombinasjon av middagen i dag synes jeg. Vi fikk servert en liten kyllingbit, spaghetti og salat samt haugevis med fløtesaus. Synes det var dårlig valgt middag på et senter for nybegynnende blinde og svaksynte. Jeg synes selv at spaghetti kan være utfordrende å spise uten syn, og enda verre for de som nylig har mistet synet. MLS ringte meg nettopp. Hun sa hun hadde så vondt av meg. Min siste overgriper liker å snakke tysk med henne, og hun kan jo ikke annet enn å henge seg på for å ikke røpe at hun vet noe. Jeg fikk dårlig samvittighet igjen over at jeg skaper hodebry for henne. Uff, har veldig lyst til å la barberbladet synke ned i huden og kjøttet. Kjenne smerten, den herlige og forbannede smerten. Høre lyden av at vev brister og at hud flærres. Det er en skrapende eller rivende lyd. Men nei, jeg skal ikke selvskade meg. I kveld skal vi samlet til 20.00-kaffen i peisestua. Det er jeg glad for, at det er peisestua altså, for da slipper jeg resepsjonsområdet. Det må nesten bli slik i helgen, når senteret er så fult som det er, med i alt fire ulike grupper.

[Gjest Gjest_Erica]

I natt sov jeg i 13 timer med en del oppvåkninger. Jeg følte meg sliten når jeg endelig sto opp 10.40. Møtte opp til 11.00-kaffen, men der var det kun oss assistenter. Vi har slitt ut deltakerne våre. Vi ble sittende å strikke på hvert vårt strikketøy. Jeg strikker på et skjørt i mørkeblå og lysere blå. Har nå strikket 35-40 cm. Etter lunsj gikk jeg og MLS ut en liten tur og jeg orienterte meg på uteområdet. Jeg begynner å få det inn og vet hvor jeg skal gå. Ellers har jeg sittet med PC-en og snakket i telefonen med min kjære. Drømte i natt; drømte at jeg og min kjære drev og flyttet og min kjære hadde fått allergi mot husstøvmidd. Jeg hadde jo en førerhund med bl.a. den typen allergi. Jeg drømte også at min kjære ikke rakk forelesningen sin fordi alarmen på mobiltelefonen ikke ringte. Nå er det straks middag. Lammestek står på menyen i dag. Kveldskaffe kl. 20.00.

[Gjest Gjest_Erica]

«Ja, nå er det lenge siden vi møttes på Senteret i 1998» sa min siste overgriper til meg under middagen i dag. Jeg svarte bare et svakt «ja», og registrerte at han tydeligvis hadde glemt den leiren hvor voldtekten fant sted. Det var samme år, men litt senere på året. «Og du trives som assistent her?» fortsatte han. Joda, jeg gjorde nå det. På en måte ble det en liten befrielse at han snakket til meg, selv om det var særdeles ubehagelig der og da, for kanskje han ikke er sint på meg likevel...? Dét er nok et spørsmål jeg aldri vil få svar på fordi jeg ikke er modig nok til å spørre. Siden torsdag har jeg forsøkt å være tilnærmet usynlig når jeg har visst at han er i nærheten, men under middagen i dag ga jeg blaffen. Jeg pratet og lo som vanlig. Tenkte i et optimistisk øyeblikk at jeg sannelig skulle vise ham at jeg ikke lot meg knekke, men det er jo løgn. Om han ikke har klart å knekke meg, har han i hvert fall klart å bøye meg kraftig ned mot bakken. Eller er det jeg som har bøyet meg? «I kveld kommer jeg og banker på dørene til alle damer på senteret som er under 40 år» sa han i et tonefall som skulle være humoristisk. Jeg la merke til at min «medsammensvorende» assistent ikke lo.

Flashback: Min siste overgriper sa jeg ikke skulle gråte og at jeg skulle holde kjeft. Jeg sluttet å gråte. Han fortsatte. Smerte. Han laget lyd, pustet og stønnet. «Dette må vi gjøre flere ganger» og «jeg liker dette og synes det er godt». Smerten ga seg i sin intensitet og han var ikke lenger over meg. Jeg startet å gråte igjen og han ble sint. Han ville jeg skulle ta på ham. Jeg ville ikke. Strittet imot. Da slo han et hardt slag påhøyre side i nedre del av ribbeina. Jeg måtte gjøre som han sa hvis ikke fikk jeg flere slag. Måtte.

[Gjest Gjest_Erica]

Sovnet rundt 22.30-tiden i går kveld på 15 mg Zyprexa i blodet. Jeg begynner å få dilla på å strikke igjen. Synes det er gøy. Godt tidsfordriv. Jeg strikker et skjørt til meg selv. Må forsøke å få litt hjelp av noen her på huset, for jeg har mistet en maske, og de klarer jeg ikke å hente opp selv. Det er jo folk på Kunst og håndverk som ser normalt. Nå er det bare 5 dager til kursslutt. Jeg gleder meg til å komme hjem denne gangen. Det skal bligodt å komme hjem i et par uker før jeg drar tilbake på kurs 19. november. Det skal bli godt å ikke hva et fastlagt program. Godt å være alene. Godt å lage min og samboers mat og bestemme menyen selv. Godt å kunne, om jeg vil, bake.

Jeg hoppet i dusjen og møtte opp til 11.00-kaffen. Der var det kun én deltaker som møtte opp, men vi ble nå sittende å småprate med hvert vårt strikketøy i hendene.

Julen... Tradisjonelt skulle vi feire julen hos mine foreldre, men jeg har et dårlig forhold til mine foreldre, og hvis min søster med samboer og to barn på 2 og 4 år skulle bestemme seg for å feire jul der, orker jeg rett og slett ikke. Etter å ha besøkt min søster i fire dager i september, sov jeg i 12 timer når jeg kom hjem. Det blir så mye å skulle holde fokus på, mye som skjer, ting skjer raskt og høyt støynivå. Vi har derfor bestemt oss for å feire jul hjemme hos min samboers familie. Der er det rolig og stille kun med voksne mennesker til stede. Det blir som et lite fristed for meg, der jeg kan slappe av med PC eller strikketøy. Jeg aner ikke hva jeg skal gi til min samboer til julegave. Gavekort er brukt opp til gangs. Til min søster og samboer skal jeg gi skjærebrett for fisk, kjøtt, grønnsaker og løk hver for seg samt et pannekakejern. Min far skal få vannkoker til bil eller et nettbrett som jeg spleiser på sammen med min søster.

I ettermiddag gikk jeg og MLS en gang rundt huset og deretter fikk jeg omvisning på mobilitetsrommet og treningskjøkkenet. Ordentlig flotte lokaler har det blitt etter utbyggingen, men er det noe jeg reagerte på, er at de ikke laget de to treningskjøkkenene i to rom og ikke i ett rom. Jeg så også at de hadde disse ubrukelige komfyrtoppene som er av kjeramikk. Sikkert noe de har blitt sponset med og fått gratis.

Til middag i dag fikk vi svinenakke. Lammesteken vi fikk i går var bedre... Etter middag var det halvannen time fri og deretter kaffe med tørre smultringer fra fjorårets julebakst. I morgen må jeg stille opp til frokost kl. 8.00, deretter mandagsmøte 8.30 og samordningsmøte kl. 9.00. Dagen starter først med lett morgentrim og deretter undervisningsøkter ut dagen.

[Gjest Gjest_Erica]

I dag sto jeg opp 7.55 og var utrolig trøtt og sliten. Spiste frokost og droppet mandagsmøtet og samordningsmøtet og hvilte meg litt istedenfor. I dag har vi hatt tre økter med undervisning, hvor to av de gikk inn i siste runde. Nå har jeg kun igjen fire økter med undervisning på dette kurset. Tiden går fort. I dag har jeg hatt en svært ivrig «student» og han tok skriving på punktmaskin fort, men han ble nok mett av lærdom mot slutten, for det ble mer og mer feil... Den andre deltakeren satt og uffet seg over hvor vanskelig og håpløst dette faget var, at h*n aldri ville få bruk for det i livet sitt osv. Jeg fikk et øyeblikk lyst til å spørre henne hvorfor dette er tredje eller fjerde gang h*n da tar kursrekken, men jeg forseglet munnen min. I hennes rapport skrev jeg «lite motivert for faget». Jeg synes det er viktig at NAV får vite hva h*n velger å få ut av et kurs. På meg virker det som at h*n har kommet inn i et negativt spor h*n ikke kommer seg ut av. H*n ser bare alt som ikke går an og kun begrensninger. Men h*n synes det var litt artig å skrive punktskrift når jeg fant frem den elektriske MountButton-punktmaskinen til vedkommende. H*n har ikke så mye kraft i hendene og klarer ikke å trykke ned tastene på en manuell gammeldags punktmaskin.

Mens jeg satt og skrev rapporter, måtte jeg klø meg litt i det venstre øyet, og før jeg visste ordet av det, hadde øyeprotesen min hoppet ut og ned på gulvet. Jeg ned på gulvet og letet, men jeg måtte gå ut til resepsjonen og be om hjelp. Ikke rart jeg ikke fant den, for den hadde havnet under sengen min. Skulle for øvrig ikke tro det var blitt rengjort på rommet i dag, for på gulvet lå det mye støv og hundehår. Har hørt flere klage over rengjøringen her på huset. Føler meg alltid litt naken hvis jeg går uten protese. Jeg føler det nok mer enn det er synlig, men øyelokket synker litt inn når protesen er inni.

Etter middag satt jeg og gjorde litt organisasjonsarbeid og deretter hørte jeg på et kåseri holdt av en nattevat her på huset sammen med en liten kringlebit. Fint og godt fortalt innlegg.

[Gjest Gjest_Erica]

I går sovnet jeg rundt 22.30-tiden. Drømte at jeg var tvangsinnlagt på en psykiatrisk avdeling på Østlandet. Jeg ville ikke spise og ikke drikke, og de la meg i belteseng for å legge ned sonde gjennom nesa og veneflon i hånda/armen. Jeg var forvirret, for jeg forsto ikke hvorfor jeg var innlagt på et sykehus på Østlandet når jeg bodde i Bergen, men min kjære fortalte at det var fordi jeg hadde tatt en overdose mens jeg jobbet på kurssenteret. Drømmen kom trolig av dagen vi gikk inn i. Dagen 30. oktober har siden 2002 vært en vanskelig dag for meg. De ti siste årene har det vært en dag preget av selvskadende overdoser og «tradisjonell» selvskading. Dagen har vært preget av innleggelser, på rømmen fra politiet og kroppsvisitasjon under innkomst tvangsinnleggelser. Det er med andre ord ikke en dag jeg har sett frem til. Og hvorfor? Jeg har aldri hatt en dato eller dag for når overgrepet med min siste overgriper skjedde, og da har jeg valgt fødselsdagen hans istedenfor. Det mest alvorlige «stuntet» jeg gjorde, var nok i 2002 hvor jeg svelget ned 30 g antipsykotisk medisin. Da - på tross av magetømming – lå jeg i koma med svært høy puls. Mine foreldre ble ringt etter fordi legene ikke regnet med at jeg ville våkne igjen.

Jeg var trøtt i dag tidlig, men ikke så fysisk sliten som til morgenen i går. Likevel droppet jeg 9.00-møtet og slappet av på sengen frem til 9.30. Før lunsj var det to økter med undervisning. Den første deltakeren lærte å skrive på punktmaskin og klarte seg bra, men den andre deltakeren var ikke interessert i punktskrift og ba pent om å få slippe. Vi satt istedenfor og småpratet. Til lunsj spiste jeg pølse med ris og grønn salat som hadde altfor mye mais i seg. Etter lunsj var det en time til jeg skulle i et møte, og jeg hoppet i dusjen. Godt å dusje. Jeg, undervisningsleder, datainstruktør og kurskoordinator var der for å snakke om hvordan vi kan gjøre IKT-kursene bedre. Jeg fikk strikket halvannen omgang videre på skjørtet mitt. Jeg og undervisningsleder fikk noen minutter for oss selv før de andre kom, og hun synes det så ut til at jeg gjorde en god jobb, hadde det bra og hadde et godt humør. Det stemte jo, men hun skulle bare ha visst hva jeg har gjennomgått den siste uken.

Nå er det to timer til middag. Jeg har skrevet ferdig de rapportene fra undervisningen jeg kan og jeg har skkrevet de over på punktskrift. Jeg synes at de punktutskriftene de foretar her på huset ser så forferdelige ut mht. avsnitt og blanke linjer at jeg ikke vil ha mitt navn på slike utskrifter.

[Gjest Gjest_Erica]

Jeg sov til 7.55 i dag. Jeg drømte om noe bryllup. Mye kav og vas. Opp å spise frokost. Undervisning i to økter før lunsj. Etter lunsj var det også en undervisningsøkt. Jeg er litt usikker på hva jeg skal gjøre til kvelden. Jeg er fristet til å tøye mine grenser og være sosial med de andre til rundt 21.00-tiden, men jeg kjenner at kropp og hode trenger mer søvn. Jeg er redd jeg vil få epilepsianfall om jeg ikke gir det kropp og hode ber om. Jeg kjenner at jeg trenger mer enn 12 timers søvn for å bli godt opplagt, samtidig er ikke programmet så voldsomt sprekt i morgen. Først er det foredrag om «Øyet og øyesykdommer» og deretter kursevaluering med påfølgende møte med kurspersonell frem til lunsj. Etterpå er det rapportgjennomgang, og da er min jobb å sosialisere meg med deltakerne som ikke gjennomgår sin rapport. Kanskje jeg skal be om fri under foredraget fra morgenen av og sove litt lenger... Alternativene er flere...

[Gjest Gjest_Erica]

Nå har vi gått inn i det siste døgnet på kurs. I natt har jeg sovet godt, men har drømt en hel del jeg ikke klarer å sette ord på nå. Drømmer hver natt for tiden. Jeg avtalte med MLS at jeg hoppet over frokost og foredraget om øyet og øyesykdommer og prioriterte å sove i 12 timer. Jeg følte at kropp og hode trengte det. Nå er jeg godt uthvilt igjen.

Før lunsj var jeg på møte for kurspersonell i etterkant av deltakernes evaluering. Mye positivt. Gjenneomgang av deltakerne og hvilket tilbud de skal få fremover. Det er en deltaker som er her for endte gang, og jeg har ikke møtt et mer negativt menneske. Ingenting er bra nok og når vi skisserer forslag til løsning, er ikke det i orden heller.

Nå har jeg nettopp spist lunsj. Medisterpølse med kokte grønnsaker (som var kalde) og potetmos. Jeg har så smått begynt å tenke på pakking. Samlet sammen alt skittentøy i en pose, klar til å bli hevet i kofferten.

I kveld blir det avslutning med bløtekake. Det er en deltaker som skal spille litt for oss. I morgen går bussen fra senteret kl. 9.30. Jeg håper alle er presise. Flyet mitt til Bergen går ikke før 12.40. Det blir med andre ord litt venting på Gardermoen. Jeg får sitte og strikke litt... Litt godt å tenke på at om 24 timer er jeg hjemme for to ukers tid.

Nå kl. 14.15 er det rapportgjennomgang med deltakerne. Da er vi assistenters jobb å sosialisere oss med resten av gruppen.