Jævla drittangst!I

[AnonymBruker]

Lang historie kort. Jeg har hatt angst og panikk-angst siden jeg var 9. Nå er jeg 30. Dvs at jeg bruker beroligende medisiner i spesielle situasjoner. Feks da ved panikkangst. Disse tablettene bruker ca 1 time på å virke, og da er jeg "klar" for verden. (Ja det høres helt patetisk ut)

Idag skulle jeg være med å kjøre "svigermor" til flyplassen. Har truffet henne en gang før, så følte jeg trengte denne tiden, og jeg VILLE være med. Jeg skulle stå opp en time før sånn i tilfelle med tanke på medisiner osv osv. Kjæresten har jeg vært sammen med i 1 mnd....

Jeg forsov meg en halvtime, og da kom jo panikkangsten inn for fullt.... .Altså, jeg trengte medisin.

Endte opp med at jeg ikke kunne bli med, og jeg føler meg helt latterlig. Grått har jeg også gjort, etter kjæresten dro, av ren frustrasjon over situasjonen. Føler meg såpass patetisk at jeg ikke vet hva jeg skal tenke. Og hva i all verden må kjøresten tro.......

Kjæresten sa ingenting stort da, jeg forklarte situasjonen til ham, og fikk fortsatt hadet-kyss osv osv.

Jeg er ikke overrasket om han ikke snakker mer med meg idag hvertfall, jeg skjønner dette selv....

FAEN!!

Og dere som ikke har vært borti angst/panikk-angst, pris dere lykkelig, for dere vet ikke hvor heldige dere er.

Anonym poster: 9f6465175be7312dfd94d5127920a9aa

[AnonymBruker]

Og i tillegg går det ikke så veldig bra i forholdet fra før. Eller, JEG synes det har dalt litt ang oppmerksomhet og interresse fra hans side. Så da vet jo alle at dette idag hjalp veldig på

Og ikke det at det er lenge siden jeg skrev HI her, men når man ikke får svar fra noen på KG, da sier det seg selv at jeg burde leve som ensom resten av livet

Og nei, jeg vet ikke hva jeg skulle frem til i HI, men håpte på noen synspunkter likevel...

:ts

Anonym poster: 9f6465175be7312dfd94d5127920a9aa

[AnonymBruker]

Har du fortalt alt dette til kjæresten din? Og blitt møtt av forståelse, støtte og kjærlighet?

Vet han, og kan han forstå hvordan du føler deg når angsten kicker inn??

Jeg har selv vært i lignende situasjoner, flere ganger!

Har ikke prøvd noe angst-medisin, annet enn Johannesurt - som på en måte roer meg litt ned.. Slapper av i hele kroppen, orker ikke bruker energi eller stresse over noe som helst. Bare goes with the flow..

Men, har etter mye lesing på nett osv valgt å ta tak i problemet.

Det forsvinner ikke av seg selv, og jeg NEKTER å la angsten styre MITT liv!

Man må utfordre seg selv, stå i de tøffe situasjonene, og møte frykten og angsten eye to eye!!!

Har stor tro på at DET er veien å gå. Medisin etc (som du tydeligvis må ha for å fungere når angsten kicker inn) fikser ingenting. Du vil vel ikke for evig tid at det skal være som dette?

Neste 30 år?

Innlegget ditt her virker for meg som ett rop om hjelp.

Har du noengang pratet med noen om dette ? Hvordan du føler deg?

Har du vært i kontakt med psykolog eller gått til terapaut?

For å finne roten/kilden til angsten?

Det er ALLTID noe som ligger bak slike "problem".

Kroppen reagerer naturlig, og prøver skåne deg for situasjoner som du tyeligvis har blitt utsatt for noe vondt ved tidligere anledning. Kanskje så langt tilbake som da du var under 10år.

Som henger igjen, og vil opp og ut av systemet ditt.

Du må prøve å finne ut hva det er, annerkjenne, tilgi og godta. For så å move forward og face the fear..

(Det jeg skriver nå er like rettet til meg selv som deg, bare så det er sagt )

Håper du forstår litt av hva poenget mitt er, at du ikke føler deg angrepet, at du prøver å forstå. Og innser at det ikke er noe galt med deg, du må bare finne utav hva det er som trigger angsten.

For min del får jeg angst i sosiale settinger, hater være i fokus. Unngår familiemiddager etc - hvor det er flere til stedet. Jeg blir ukomfertabel og kvalm. Vil like raskt dra derfra som da jeg har annkommet anledningen. Tar utrolig lang tid før jeg blir trygg på en ny person. Og det er en like stor kamp hver gang jeg skal møte noen nye............... Er helt fælt og utrolig urettferdig at det skal være som dette men.

Vi får gjøre det beste utav det, og ta tak i rota på problemet og fikse det en gang for alle

Om ikke kjæresten din forstår deg, eller viser at han prøver å forstå/vil hjelpe, så har du det bedre uten han foreløbig. Til du selv har kommet deg på bena og kurrert angsten.

Ikke la han bli en trygg sone hvor du kan "gjemme" deg og angsten bort...........

Huff..det er ikke lett nei.

Skjønner så godt hva du følte da angsten kom og det ikke ble til at du ble med å kjørte svigermor til flyplassen. Kjenner meg så godt igjen.

Du ser vel litt selv at angsten styrer deg, hvor utrolig FEIL det er og at kroppen din stritter imot? Siden du ble lei deg, grein, skulle ønsket du var med?

Du må "bare" hoppe i det. Utfordre deg selv. Selv om du spyr av det! Du kommer ikke til å dø med angstinnfall..

Om du noengang har gått gjennom noe "skummelt", noe du egentlig ikke ville, en situasjon du følte deg ukomfertabel med etc - hvor du etter denne hendelsen følte deg helt fantastisk?

Som å ha fremføring/foredrag på barneskolen/ungdomskolen, noe en virkelig ikke ville gjennomføre, men MÅTTE - for så å føle seg såååå bra etterpå. En mestringsfølelse, stolt, selvsikkerhet..

Det er veien å gå, ikke unngå angsten, må face it! Gå gjennom angsten istedet for rundt eller imot.

Lykke til

Anonym poster: cfd7712e846609b00b44e3faef1d7127

[AnonymBruker]

Takker for svar og lykke til AB

Jo, roten til problemet er funnet ut av. Ble seksuelt misbrukt fra jeg var 2 til 5, og ble mobbet gjennom hele barneskolen. Også litt på ungdomsskolen.

Jeg har vært hos psykolog, men han mente jeg var ferdigbehandlet....

Går på AAP, foreløpig, kanskje det går mot uføre...........

Jeg har problemer med å stole på folk, og selv om kjæresten er god å ha, så hadde jeg aldri i verden brukt ham som min "klippe", det er noe jeg må gjøre selv. Selvsagt vil jeg ikke gå på medisin de neste 30 årene, og det er enkelte dager som er bedre enn andre. Og enkelte dager går uten medisin, og da kommer den deilige mestringsfølelsen inn.

Jeg følte meg ikke angrepet, bare veldig takknemlig for svar

Han kom tilbake nå, og virket helt vanlig. Moren hadde fått beskjed om at jeg var syk. Noe som jeg jo da strengt tatt er, bare ikke på den måten hun tror mest sannsynlig. Har snakket generelt lite om dette til kjæresten. Men skjønner at jeg kanskje burde ta det opp ja..... Og la ham vite hva som virkelig foregår.

:ts

Anonym poster: 9f6465175be7312dfd94d5127920a9aa