Sorg etter abort

[AnonymBruker]

I sommer tok jeg abort. Er i et forhold med en fantastisk samboer, han eier hus og har fast jobb, men vi følte ikke det var godt nok. Huset er for lite, 2 små soverom og et knøttlite bad, men for å kjøpe større hus må vi ha større lån, og da må jeg ha jobb. Pluss at vi bare hadde vært sammen i 1 år og jeg var 19 år.

Jeg var i jobb når vi fant ut jeg var gravid,men jeg jobbet på kontrakt, og den gikk ut bare et par uker etterpå. I et yrke hvor det er vanskelig å få jobb visste jeg det ville bety jeg kom til å bli arbeidsledig. (Og det ble jeg og..) Hvis jeg ikke fikk jobb betyr det at jeg må gå mer på skole, 4 år, hvor 3 av de er i en by 3 timer borte.

Avgjørelsen var lett der og da, det passet bare ikke inn med en baby i livet vårt. Selv om jeg elsket å stryke meg over magen og forestille meg hvem som var der inne, likte den lille bulen på magen. Kvalmen og svimmelheten var ikke like gøy, heller ikke oppblåstheten og manglende sexlyst. Vi diskuterte navn, hvordan den kom til å se ut, om det ville blitt gutt eller jente om vi valgte å beholde.

Men hele tiden var vi enige om abort, han tjener ikke nok til at jeg kunne bli hjemmeværende, og det ville blitt vanskelig om jeg skulle gå videre på skole i en annen by. Skulle jeg flyttet alene, og besøkt dem i helgene? Skulle han sluttet i jobben han har hatt i 12 år, som han er meget dyktig i, for å bli med meg? Skulle jeg bare funnet en helt annen jobb, som er dårligere betalt og jeg ikke ville trives med?

Det ble for mye usikkerhet, så vi valgte abort, som gikk overraskende greit. Jeg gråt mye dagen før, men når vi kom på sykehuset og ventet var jeg over den verste sorgen. Jeg hadde en smertefri abort, alt kom plutselig ut når jeg skulle tisse, så var det over. Ikke noe liv i magen min lenger. Ikke noe gutt eller jente, med blondt eller brunt hår, blå, grå eller grønne øyne.

Det er nå 2 måneder siden aborten, og jeg har ikke vært særlig trist før nå, jeg klarte å glemme det.

Når jeg var i jobb jobbet jeg nemlig sammen med samboeren min, så vi hadde felles kollegaer. Nå skal plutselig 3 av dem bli fedre. Dette er kjekke folk, som det hadde vært koselig og hatt jevnaldrende barn med. Nå får de barn i den perioden jeg skulle hatt termin, og deres barn vil alltid være like gamle som det vårt barn ville blitt, som en evig påminnelse om aborten.

Når deres barn blir 1 år, skulle vi også hatt en liten 1 åring gående/kravlende i huset.

Når deres barn begynner på skolen skulle også våres barn begynt på skolen.

Jeg som trodde jeg hadde taklet det så bra, så får jeg denne reaksjonen 2 måneder etterpå.. Jeg har begynt å kikke på babybilder, følger med i graviddagbøker, og gråter når jeg tenker på hvor stor mage jeg kunne hatt nå. Uten aborten ville jeg vært 18+1, jeg ville kanskje visst hvilket kjønn det var, sett ultralyd.. Jeg hadde kanskje kjøpt inn babyutstyr allerede.

Samtidig så vet jeg at det var det rette valget, nå sitter jeg hjemme arbeidsløs, og finner jeg meg ikke jobb til sommeren må jeg på skolen igjen. Og da bli det 3 år avstandsforhold mellom meg og min kjære.

Men jeg blir ikke kvitt den vonde følelsen selv om jeg vet det var rett valg vi gjorde, gruer meg slikt til disse barna blir født, og jeg får se hva vi kunne hatt....

Noen som har noen lignende opplevelser, tips for å prøve å glemme? Jeg hadde jo klart å lagt det bak meg, til det plutselig var 3 unger til som skal bli født når min baby skulle blitt født....

Anonym poster: c949d144f18a010ec172112e2ddb4754

[AnonymBruker]

Nå kom jeg også til å tenke på julebordet vi skal på i desember med disse 3 parene som skal ha barn. Med store mager, og jeg kunne vært en av dem.. Huff, liker ikke å tenke slikt, det var jo så lett valg i sommer!

Anonym poster: c949d144f18a010ec172112e2ddb4754

[Gjest Tekola]

Minnerom at "Vi som sørger" er et sted for sorg og at vi dermed ikke tillater diskusjoner her. Ber om at brukere respekterer dette. Ett innlegg er derfor fjernet.

Tekola, mod.

[Niennas]

Først må jeg si at jeg synes det er kvalmt at man faktisk må moderere denne tråden, folk burde faktisk tenke litt før de poster noe som helst, spesielt når personen som startet tråden tydelig er i en sårbar situasjon!!

___

Kjære TS. Om aborten du gjorde var rett eller ikke har ingen andre enn dere noe med. Dere tok et valg, og jeg synes det er voksent av deg å faktisk vurdere plusser og minuser ved svangerskapet.

Jeg har aldri tatt en provosert abort, men opplevd flere spontanaborter. Og ja. Jeg kjenner meg igjen i den "så gammelt ville barnet mitt ha vært"-tanker. Det er vondt. Og desverre kommer det nok ikke til å gi seg med det første. Men en dag slutter det å være så ... sårt?.

Og jeg skulle ønske jeg kunne gi deg noen tips Det som hjalp meg (som ikke er en aktuell problemstilling for deg) er at jeg til slutt ble gravid igjen, og fikk mitt eget barn. Jeg håper du får noen gode svar her.

[AnonymBruker]

Jeg tok en provosert abort for 3 år siden, ikke samme grunner som deg- men vi har samme utgangspunkt i det å skulle ta et valg.

Dette barnet var ønsket, men jeg var veldig syk i den perioden.

Det var sårt at ei i familien ble gravid samtidig som meg, som jeg fikk vite om rett før aborten.

Samme uken aborten fant sted, ville jeg være med familien. Jeg hadde ikke fortalt noen ennå. Mannen til den gravide fortalte om kvalme og mat som ikke var bra, i en familiemiddag. Jeg satt der og hadde bare lyst å gråte. Gleden ble delt i familien om et kommende barn, men jeg satt der og visste at det kunne vært 2 som skulle bli født den måneden. Månedene gikk, og jeg ble bare tristere og tristere når jeg traff på henne, jeg så på magen hennes og visste at dette kunne vi ha delt.

Da hun fikk en velskapt datter raste alt, og jeg gikk i en depresjon. Det tok nesten 2 år før jeg taklet hverdagen som før, etter mye hjelp fra familien og en psykolog som var dyktig.

Idag stikker det litt ennå når jeg treffer den fine jenta, men jeg har det mye bedre.

------

Grunnen til at jeg delte min historie er ikke for å få trøst, det er for å fortelle at det du går igjennom er normalt. Jeg håper du søker hjelp hos noen som kan være der for deg, at du finner en person i helsevesenet som kan hjelpe deg videre. Det kan bli tøffere fremover, og da er det veldig lurt å forebygge en depresjon eller andre tunge bivirkninger allerede nå. Selv om du ikke tror du faller så langt ned som til en depresjon eller andre lignende problemer, så vil jeg anbefale deg VELDIG å snakke om dette med en person.

Da får du satt ord på følelser, som er veldig viktig selv om du sitter der noen ganger og tenker at dette går bra- du trenger ikke psykolog/andre. Så kan det være så mye mer viktig enn man føler der og da.

Sender deg en

Anonym poster: f8785360ec74698a8fe304d00cab99f3