Depresjon gjør livet hardt

[Gjest Hei]

Hei,

Jeg er en jente/kvinne mot sine 30 år. Jeg har lidd av depresjon siden 2009. Siden da har ting bare gått verre og verre.

Jeg ble alene med 2 barn i 2006, men har jobbet hardt for å stå på egne bein. For meg ville dette si, skole. Jeg har ikke hatt mulighet til å fullføre verken grunnskole eller videregående da jeg er "flyktning" fra et krigsherjet land. På 3 år har jeg klart å ta både grunnskole og videgående utdanning og kommet ut med ganske gode karakterer. Jeg et studium jeg trodde/tror jeg liker, meg så kom depresjonen etter bare noen måneder. Siden har jeg verken klart å studere eller gjøre noe annet. Jeg tenkte at det studiet for tøft å fortsette med under mine omstendigheter og startet et annet, men det samme skjedde. Mangel på fokus, lyst eller vilje. Men siden jeg følte at det å fullføre utdanning var noe som mine barns og min framtid avhengig av, presset jeg hvert og startet, men det endte hver gang det samme, søke om permisjon før første semester var over!

Jeg vet ikke om det er depresjonen sin skyld, men jeg tar ganske plutselige avgjørelser og går videre med dem. F. eks.; jeg bestemte meg for å dra til utlandet for å møte min nettkjæreste over flere år, med noen pauser, for å så forlove meg med ham. Og så et år senere gifte meg. Så bestemte jeg meg til å flytte til en storby i Europa, hvor jeg har flere familie medlemmer, inkuldert min nye ektemann som jeg da ble gjenforent med der. Så blir jeg gravid! Mannen har lite forståelse for sykdommen min, og jeg måtte forlate han SÅ, ombestemmer eksmannen min seg om det faktum at ungene skal flytte med meg. Så jeg blir nødt til å flytte tilbake til Norge. Ingen intekt eller formue, ingen bolig, ingenting til å starte på nytt i Norge! På toppen av det har jeg mye gjeld på grunn av flytting og bosetting i nytt sted.

Nå har jeg i hvertfall et sted å bo. Men det er så og si umøblert. Jeg har ikke nok intekt til å dekke alle faste utgifter og betale ned gjeld.

Jeg har gjort en dårlig situasjon verre. Pga alt dette er depresjoen enda verre.

Jeg prøver selvfølgelig å gjøre noe med det. Går til psykolog, selv om det hjelper ikke SÅ mye, har fått medisiner.

Angående gjeld, har snakket med kreditorer og kom til en viss enighet med dem, men vet ikke om jeg kan overholde avtalen i lengden. Jeg går på AAP og har vedtak ut året. Jeg vet ikke om jeg kan søke på nytt, men det er noe jeg kan høre med NAV om. Jeg har termin til våren og da er lite sannsynlig jeg begynner med studier til høsten igjen, vet ikke om det hadde vært lurt i det hele tatt, da det bare har gått galt hvert år.

Jeg gruer meg til det å ha baby, to skole barn og selv begynne på skole snart! Jeg gruer meg til økonomien. Hvordan skal jeg forsørge tre barn? Spesielt når jeg har så tung depresjon?

Huff, dette ble langt. Nå vet jeg hvertfall hva jeg skal snakke om på neste sesjon hos psykologen Men håper allikevel at noen kan komme med noen trøstende ord. Kanksje råd? Noen som har erfaring med depresjon som har blitt bedre eller lært seg å leve med den og hvordan de klarte det? Tusen takk for at du leser og kanskje svarer

[ninuska_]

Kjære Gjest.

Hvis du trenger å snakke med noen nå eller senere ved en anledning, så vil jeg gi deg et tips om at du kan du ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Denne telefonen er døgnåpen. Du kan også gå inn på deres nettsider http://www.sidetmedord.no/. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av hvis du trenger noen å snakke med mens du venter på time hos psykolog.

Lykke til.

Mvh ninuska_, mod