Har dere mye problemer i forholdet?

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 30 år som er gift med mannen min 5. året og vi har to nydelige barn sammen. Som i alle forhold, regner jeg med, har vi begge våre dårlige sider og krangler innimellom om større eller mindre ting, men på et generelt plan har vi det veldig godt sammen. Og for å være helt ærlig er det egentlig ganske sjelden vi krangler, men det hender vi har diskusjoner som går på viktige verdivalg i forholdet og livet ellers. Som prioriteringer jobb/familie, antall barn, osv. Men vi blir jo alltid enige og snakker oss gjennom det uten store konflikter.

Så altså, på et generelt plan har vi det kjempefint sammen og jeg føler vi lever et harmonisk og godt familieliv. Vi har også et godt sex-liv og tar godt vare på hverandre.

Jeg har noen nære venninner som også er i lange/stabile forhold og som nylig har fått eller venter barn nå. Jeg må innrømme at jeg innimellom er litt skeptisk på vegne av forholdene deres.... 2 av parene har så og si aldri sex, vi snakker 1-2 ganger i året.. Men det virker ikke som om dette er noe problem for mine venninner, så da skal jo ikke jeg si at det er et problem. Men det som verre er, er at de stadig krangler og kjekler med mennene sine. De krangler om alt og ingenting. Hele tiden virker det som. Jeg fikk helt sjokk da min ene venninne fortalte at de prøvde å bli gravid, for jeg trodde ærlig talt hun var i ferd med å forlate samboeren sin. De har hatt store og heftige diskusjoner som angår meget viktige områder i livet og jeg har forstått det som at de ikke har kommet til enighet, men blitt enige om å være uenige. For å være helt ærlig synes jeg han har vært ganske stygg med henne, men det er jo ikke jeg som lever i det, og det er mulig hun smører tykt på for å få min sympati. Jeg måtte spørre forsiktig om dette virkelig var det hun ville, og hun gav meg en troverdig og gjennomtenkt forklaring på hvorfor hun valgte som hun gjorde, og jeg ble vel litt beroliget. Det må jo bare bety at det er sider i forholdet som overskygger det negative og at de i bunn og grunn har det bra sammen.

En annen venninne forteller at hun og samboeren krangler mye og at de har vært på familievernkontoret 2 ganger det siste året. Jeg vet ikke helt hva de krangler om, men det virker som det er mest sånn småting i hverdagen, men i rimelig store mengder. De gangene jeg overhører det er de begge like ille og snakker på en måte som hverken jeg eller mannen hadde akseptert å bli snakket til. De har ett barn sammen og venter nr 2.

Jeg må innrømme at jeg blir litt skeptisk på vegne av forholdene deres, og selv ville jeg aldri ha hatt det sånn. De har hatt det sånn i mange år, også før det kom barn inn i bildet. Det synes jeg er så trist, spesielt siden det nå er barn i bildet. Ingen av mine venninner virker til å revurdere forholdene, da de mener alle har dårlige perioder og snakker om at de har skjønt at forhold er hardt arbeid og at ingen er så lykkelig som på film, osv. Jeg er jo enig i det, og selv har jo jeg og mannen også diskusjoner, men jeg føler likevel at vi er laaangt unna å ha det sånn som de.

Jeg får jo stort sett bare mine venninners versjoner, og det er mulig de smører tykt på når de snakker med meg, men likevel er det jo noen ting jeg vet og som i seg selv får flere varsellamper til å lyse hos meg. Som at de så og si aldri har sex, allerede i en alder av 30. At de føler at de krangler så mye at de har vært hos familievernkontoret, at de snakker til hverandre på en stygg måte, at de krangler mye. Jeg er redd disse tingene bare vil bli verre når det kommer (flere) barn inn i bildet, da jeg selv jo vet at det vil bli slitsomt for dem i en periode fremover når de nye babyene kommer.

Det har blitt sånn at jeg føler det nesten blir litt pinlig å snakke om mitt forhold, da jeg føler det blir å smøre min "lykke" utover. Men jeg kjenner meg virkelig ikke igjen i deres beskrivelser at "alle" har det sånn og at ingen forhold er perfekte. De mener selv at flere venninner har betrodd seg om at de har relativt normale problemer og diskusjoner. Så da blir jeg litt i stuss. Er det virkelig sånn folk lever i forholdene sine?

Jeg tenker på at 50% av alle ekteskap ender i brudd, og innimellom tenker jeg at mine venners forhold kommer til å bli en del av den statistikken på sikt. Men man vet jo aldri. Jeg håper jo inderlig ikke at de blir det nå som det er barn i bildet, men må innrømme at jeg tenker innimellom at det kanskje var dumt at de fikk (skal få ) barn sammen.

Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men kanskje dere har noen tanker om hvor normalt dette er og om slike forhold kan fungere på sikt..? Som sagt, jeg er skeptisk...

Anonym poster: edcfe8ed8e36a67b0636efce3ce89271

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et sånt forhold med mye krangling, og trodd at det var sånn det skulle være. Det var slitsomt. Vi fikk barn, og da ble det enda verre. Til slutt endte det med skillsmisse.

Nå er jeg i et nytt forhold, der ingen kjefter, skriker eller er sinte. Vi hører på hverandre, respekterer hverandre og ser aldri på den andre som en fiende.

Anonym poster: 137e73829b90958e59c18af2c54b3933

[AnonymBruker]

Jeg er i et forhold der det har vært en del problemer. Vi har opplevd utroskap, og løgner, men oppi alt dette har vi hatt mange gode minner og år sammen.

Likevel vil jeg ikke ha barn med ham slik tingene er nå, pga konflikter som enda ikke er løst og at vi krangler ganske mye til tider- Jeg føler det hadde vært ødeleggende for et barn å vokse opp i et slikt miljø og jeg har ikke samvittighet til å la det skje. Tror jeg ønsker barn en gang i fremtiden, men kun dersom han også gjør noe med seg selv og endrer sine reaksjonsmønstre og blir mer samarbeidsvillig. Hvis ikke blir det ikke barn, isåfall med en annen person.

Jeg tror det er mye som foregår bak lukkede dører og dessverre har mange forhold problemer før eller siden. Ideelt sett skulle alle ha vært i givende, respektfulle og hengivne forhold, men slik er det dessverre ikke.

Anonym poster: 44e187a412e28a759ab1c8f46202c30c

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at ikke lever i hengivne og respektfulle forhold, men likevel synes jeg det er trist på vegne av mine venninner som tror at dette er normalt. Eller er det mer normalt enn jeg tror?

Jeg blir litt usikker på hva jeg skal si når de snakker om at sånn er det i alle forhold. Jeg har det ikke sånn i mitt forhold, men vil jo ikke gni det inn. Det blir til at jeg jatter litt med.. Jeg skal ikke være dommer i forholdene deres, og det er ikke jeg som lever i det. Ikke er det snakk om vold eller noe sånt heller. Og dessuten bidrar antagelig mine venninner minst like mye til situasjonen som mennene. Jeg kjenner mennene også, og det er hyggelige og snille menn, akkurat som mine venninner er utrolig greie. Men de har en uhyggelig dynamikk i forholdet etter min mening. For begge to har jeg foreslått at de kanskje burde gå til parterapi for å få ryddet opp i noen av de tingene de sliter med, men det er det lite gehør for (bortsett fra hun som faktisk bestilte time hos fvk, men synes det var lite nyttig).

Jeg har høy terskel for å "akseptere" samlivsbrudd når det er barn i bildet, og ønsker ikke at det skal bli slutt i forholdene. Jeg bare lurer på om det er en uunngåelig konsekvens dersom ting ikke endrer seg.

Æsj, føler litt at jeg sitter her på min høye hest og mener ditten og datten, det er ikke meningen. Jeg bare føler at det er vanskelig å gi råd til mine venninner når de betror seg til meg, fordi jeg syes det er så mye å ta tak i, men som de ikke ser selv, at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Jeg tør å si ganske direkte til venninnene mine dersom jeg synes de oppfører seg urimelig, men jeg vil jo ikke sitte å dømme forholdene deres nord og ned, når de selv ikke tenker i de baner. Selv om jeg i mitt stille sinn tenker at dette kommer aldri til å fungere i lengden, spesielt når det kommer (flere) barn inn i bildet...

TS

Anonym poster: edcfe8ed8e36a67b0636efce3ce89271

[AnonymBruker]

Nei, jeg syns ikke heller det høres ut som en bra måte å ha det på i et forhold, spesielt ikke for barna som blir involvert. Likevel tror jeg det er ganske vanlig at folk har det slik. Og fordi det er forholdsvis vanlig tror jeg også at mange har en oppfatning av at det "skal være sånn", og dermed lar det gå.

Jeg er selv i et ganske nytt forhold (ca. et halvt år, og altså fortsatt en smule nyforelska), og vi bor ikke sammen enda. Vi har foreløpig ikke hatt antydning til en eneste krangel eller heftig diskusjon, og jeg håper og tror at vårt forhold kan (for)bli slik som du bekriver ditt forhold. Jeg var i et lengre forhold da jeg var yngre (2,5 år), og heller ikke i det forholdet var det en eneste alvorlig krangel eller diskusjon. Både jeg, min nåværende kjæreste og min eks er personer som lytter og prater om ting, og som ikke ønsker å krangle, men heller finne en løsning sammen. Jeg vet at jeg kunne aldri vært i et forhold med mye krangling, for jeg hadde ikke følt meg trygg eller lykkelig i et sånt forhold.

Når det er sagt har jeg ei venninne som er i et forhold der det er en del krangling, men de sier begge at de føler de "trenger det". De krangler ikke om alvorlige saker, da setter de seg ned og tar det på en seriøs måte, men om småting som ikke betyr noe. De påstår selv at det gir dem den spenningen de søker i hverdagen, og at det at de får ut smågrums hele tiden medfører at de ikke har store krangler. For meg høres dette helt merkelig ut, men jeg ser jo selv at de er veldig lykkelige sammen. Spørsmålet er jo hvordan det blir den dagen de får barn - barna må jo fortsatt høre på foreldrenes småkrangling (dersom de ikke gir seg innen den tid), og selv om foreldrene mener det ikke er alvorlig, vet man jo ikke hvordan barna vil oppleve det. I dine venninners tilfelle, er det jo tydeligvis ikke snakk om å ha det slik som min venninne og hennes samboer, siden de mener de trenger hjelp, men jeg ville bare vise at det finnes mennesker som liker krangling også.

Anonym poster: 5ed286b1b4f6769ec87fe314b75d8afb

[Patronus]

Har noen små diskusjoner til tider, og det har hendt 1 gang at vi har hevet stemmen til hverandre. Jeg er egentlig ganske konflikt sky, og han er rolig og balansert. Og om det skulle hende vi har kranglet, lite eller mye, så ordner vi alltid opp før vi legger oss og sier unnskyld til hverandre.

Vi har begge vært i forhold tidligere hvor man bare kranglet og var sint på hverandre sånn ca hele tiden. Kanskje det er derfor vi er flinke til å ta vare på hverandre?

[Maestro]

I mitt forrige forhold så krangla vi HVER dag, å vi bodde ikke sammen engang. Og leve med daglig krangling, dårlig energi, må gå på tå og hæl i fare for krangling, er ikke sunt for noen.

I mitt nåværende forhold, så har vi hatt perioder med småkrangling, men vi er et stabilt par som krangler sjeldent og snakker sammen istedenfor og krangle.

[AnonymBruker]

Hmmm.. Blir jo ikke akkurat beroliget av at (nesten) alle som har vært i kranglete forhold har endt forholdene. Det levner ikke mye håp for mine venninner på sikt... På den annen side så ønsker jeg jo at de skal være i lykkelige forhold uten disse gnisningene hele tiden. Bare synd det er barn i bildet..

Vel, akkurat nå er det ingenting som tyder på at det blir slutt på forholdene, så det er vel bare tiden som vil vise hva som kommer... Jeg får håpe det roer seg litt..

Når det gjelder å "like" å krangle så tror jeg det ene paret "liker" det i større grad enn f eks meg og min mann. Men etter mitt syn (og sannsynligvis deres eget syn også) har det tatt helt overhånd. De går bevisst inn for å såre hverandre virker det som og trykker hverandres knapper hele tiden. Mannen i forholdet har begynt å få litt pondus, og dette kommenterer min venninne hele tiden, også når jeg er tilstede. Kommenterer hvor mye han spiser, hvor mye han veier, at klærne har blitt rtange, osv. Jeg har sagt til henne 100 ganger at det direkte stygge kommentarer hun kommer med, men hun avfeier det med "at det er jo sant". Og da er det ikke stygt i hennes ører.. Han har sine ting som han kommenterer om henne. I gode stunder flirer de av det begge to, for det ER jo sant.

Nei, jeg må bare slutte å tenke på hvordan de har det. Det er deres liv, og de får leve det som de vil. Hehe, jeg skjønner ikke hvorfor JEG er så opprørt på vegne av dem. Jeg ønsker mine venner bare godt, og klarer vel ikke helt å se hvordan de kan ha det særlig bra sammen.

Anonym poster: edcfe8ed8e36a67b0636efce3ce89271

[Gjest anonym]

Hmmm.. Blir jo ikke akkurat beroliget av at (nesten) alle som har vært i kranglete forhold har endt forholdene. Det levner ikke mye håp for mine venninner på sikt... På den annen side så ønsker jeg jo at de skal være i lykkelige forhold uten disse gnisningene hele tiden. Bare synd det er barn i bildet..

Vel, akkurat nå er det ingenting som tyder på at det blir slutt på forholdene, så det er vel bare tiden som vil vise hva som kommer... Jeg får håpe det roer seg litt..

Når det gjelder å "like" å krangle så tror jeg det ene paret "liker" det i større grad enn f eks meg og min mann. Men etter mitt syn (og sannsynligvis deres eget syn også) har det tatt helt overhånd. De går bevisst inn for å såre hverandre virker det som og trykker hverandres knapper hele tiden. Mannen i forholdet har begynt å få litt pondus, og dette kommenterer min venninne hele tiden, også når jeg er tilstede. Kommenterer hvor mye han spiser, hvor mye han veier, at klærne har blitt rtange, osv. Jeg har sagt til henne 100 ganger at det direkte stygge kommentarer hun kommer med, men hun avfeier det med "at det er jo sant". Og da er det ikke stygt i hennes ører.. Han har sine ting som han kommenterer om henne. I gode stunder flirer de av det begge to, for det ER jo sant.

Nei, jeg må bare slutte å tenke på hvordan de har det. Det er deres liv, og de får leve det som de vil. Hehe, jeg skjønner ikke hvorfor JEG er så opprørt på vegne av dem. Jeg ønsker mine venner bare godt, og klarer vel ikke helt å se hvordan de kan ha det særlig bra sammen.

Anonym poster: edcfe8ed8e36a67b0636efce3ce89271

Hei ts og andre her!

Ser poenget ditt, men jeg tror og at litt krangling kan være sundt i et forhold. Det ligger temperament i krangling, som kan gjøre forholdet lidenskapelig. Jeg synes iKKE der er akseptabelt å rakke ned på hverandre sånn som du fortalte at venninnen din gjorde med typen sin, å kritisrere han foran andre, det er virkelig ikke bra! Men når jeg sier at krangling kan være sundt, er at det viser og at det fortsatt er følelser i et forhold, at man ikke bare jatter med den andre, men at man sier ifra til hverandre. Jeg er faktisk mer skeptisk til konfliktskye mennesker , enn folk som tør å stå i en krangel. jeg kunne ALDRI vært sammen med en konfliktsky mann...eller et forhold forøvrig som alltid bare var som en strek...Jeg trenger en og bryne meg litt på, trenger en som gir meg litt motstand, men er viktig at man har respekt i bunnen for hverandre uansett.

For ta et eksepmel: ei av mine venninner er sammen med en type. Der hever de stemmen ALDRI, skal være så på bølgelengde absolutt HELE tida, men vet du hva : hun betrodde seg til meg og sa at de har det egentlig ikke så bra, det er ikke så sterke følelser der...hun sier at hun ofte mangler reaksjoner ifra han, at han kan vise engasjement. Så vi er alle forskjellige! Men jeg er enig i at den kranglingen du ts nevnte , høres ikke sunn ut i lengden. Jeg ville bare kommentere alle som er så redd for krangling, å krangle kan faktisk være sundt! Da får man ut ting. Vet og om andre som er i forhold der partneren er mer eller mindre taus...dreper kjærlighetengjør det. Temperament er og strke følelser, ligger ofte f.ek mye aggresjon i sex. Jeg synes det kan være godt å krangle med kjæresten min. Det betyr og at man ser hverandre, at man bryr seg, at man ikke bare feiger ut fordi det er mest lettvint...