Føler meg så alene

[AnonymBruker]

Fant ikke ut hvilken kategori dette passet best i men..

Jeg er en 18 år gammel jente. Sett utenfra vil jeg vell virke som en ganske vellykket jente.

Fra jeg var liten av har familieproblemer vært en stor del av hverdagen min. Foreldre som sloss, dører som smalt og blåmerker var en del av hverdagen. Jeg husker godt den gangen jeg så min far slå min bror på rommet, hvor gammel jeg var eller hvor gammel min bor var husker jeg ikke..

Relasjoner, mennesker.. Det har alltid vært en vanskelig ting for meg. På barneskolen hadde jeg alltid venner. Men på ungdomskolen ble jeg ut fryst eller så fryste jeg meg selv ut på en måte. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle ta kontakt med mennesker. Men jeg fikk noen få venner som jeg var med hver eneste dag på skolen. Var min bestevenninne syk, kom jeg ikke på skolen. Jeg var avhengig av enkelte for å klare meg.

Etter som årene har gått har jeg mistet alle mine nærmeste, enten har vi sluttet å snakke eller så bare forsvant dem på en måte. Jeg går 2 året på VGS, og jeg har en jente i klassen min som jeg snakker mye med og er mye med.

Som sagt, utenfra så vil vell folk tro at jeg er en vellykket, selvsikker og livsglad jente. Jeg vil ikke si at jeg er pen, men gutter er generelt ''interessert'' i meg, og jeg har noen ganger brukt dem for å føle meg bedre..

Jeg snakker sjeldent om problemene mine, og når jeg er trist tror andre at jeg bare er trøtt eller sur. Det er litt av min personlighet å være trist og innesluttet, men istedet for å vise det hever jeg hodet og det ser ut som jeg stråler av selvtillit.

Jeg holder også inne alt, helt til det plutselig bobler over, sånn som idag.

I flere måneder har jeg ikke grått, ikke være deprimert, og latet som det er slik livet skal være. Er det sånn livet mitt skal være?

Jeg er alene hver eneste dag, sitter i min egen boble hvor skole og jobb, se på serier er min hverdag.. Går jeg ut på byn, er det med ''kompiser'' som nokså sikkert drar meg ut fordi de vil ha sex med meg.

Jeg vil ha venner, venniner. Folk som er glad i meg. Men det virker ikke som noen ser noe i meg, det virker ikke som noen vil være venner med meg.

Anonym poster: 1c08943e606138824a9247aa04d1945f

[AnonymBruker]

Om du bor med voldelige foreldre ville jeg prioritert det først, tror også jeg heller ville pratet om problemene med helsesøster/fastlegen enn noen nye venner.

Anonym poster: 9f330f35d1ba413bec35dcd822a60c55

[AnonymBruker]

Ganske vanskelig og flytte fra dem når jeg går på skole og jeg såvidt har inntekt..

Anonym poster: 1c08943e606138824a9247aa04d1945f

[Gjest]

Kanskje du kan ta kontakt med familiekontoret i bydelen din? Der kan du få noen å prate med, noe som jeg tror hadde vært godt for deg. Viktig å få utløp for ting og ikke sitte å holde på alt. Kan gjøre så du en dag går på en skikkelig smell, og møter den berømte veggen.. Da vil du kanskje føle deg bedre, og da vil det gå mye lettere å søke kontakt med nye mennesker og være deg selv. Skjønner det kan være vanskelig å være ærlig med mennesker om hvordan du har det, men om du har en venninne i klassen din som du er mye med, så er jeg sikker på at det bare hadde ført dere nærmere om du fortalte hvordan du egentlig har det.