Uenighet/krangling om barneoppdragelse

[AnonymBruker]

Hei. Først vil jeg si at jeg er datteren i familien, og det som står her er derfor sett fra min synsvinkel. Det er et langt innlegg, og håper noen tar seg til til å lese det.

Mamma og pappa er så forskjellige at det er merkelig at de i det hele tatt fant tonen for mange år siden. Jeg flyttet hjemmefra for 5 år siden, og har etter det merket at jeg har blitt voksen, og ser på ting med "nye øyne".

Så lenge jeg kan huske er det alltid mamma som har satt grenser. Fornuftige grenser, men som jeg som en fjortiss tenkte var slemt og urimelig. I dag forstår jeg veldig godt at det var fornuftig og godt ment. Med grenser/regler mener jeg alt fra husarbeid, innetider, leggetider you name it. Pappa har alltid jattet med, og aldri tatt initiativ til å sette regler/grenser. Derfor var alltid pappa så populær, mens jeg innerst inne ikke kunne fordra "mammas strenge regime." Jeg har alltid vært veldig pliktoppfyllende og snill, og gjorde som jeg fikk beskjed om, selv om mitt hormonelle hode til tider klikket. Men som sagt, det er andre tider nå, og jeg har lært mye av det.

Problemet nå er lillebroren min på 15 år. Når har ikke er på skolen, ligger han i senga si og spiller play station, holder på med pc/mobil 24/7. Han lager aldri middag, gjør ikke noe husarbeid så fremst ikke mamma har kjeftet/kommandert han til det. Rommet hans ser ut som et vanlig tenårsing/gutterom ser ut. Han er snill og høflig, men for å si det mildt; en real latsabb uten like. Jeg ser det så godt selv når jeg er hjemme i ferier, og prøver å si det til han at han må parkere spill osv, dra seg opp av senga og hjelpe til mer hjemme. For han er virkelig bortskjemt. Mamma prøver så godt hun kan å gi han oppgaver, men da setter han opp sitt arrogante fjortissansikt, og da er spetakkelet løst. Pappa der i mot, han sier ingen ting. Så mamma føler seg veldig alene om oppdragelsen. Dette resulterer i at mamma og pappa krangler mye. Mamma prøver å forklare pappa at han må delta i oppdragelsen, og at det ikke alltid er hun som skal være "den slemme ulven." Pappa sier til mamma at hun må slutte og kjefte hele tiden. Jeg vet at mamma kan kjefte, men jeg vet også at når man har prøvd alt mulig, så er det lett å ty til kjefting.

Mamma har en kronisk sykdom som gjør at hun er hjemmeværende. Hun vil så inderlig ha et normalt liv som alle andre, med jobb etc. Men hun kan faktisk ikke. Hun er sliten fra før av, og når det da topper seg med at det kun er hun som tar i et tak i huset så forstår jeg frustrasjonen hennes. Jeg forstod det ikke selv da jeg var 16, men nå forstår jeg det så godt. Jeg ser hvor sliten og lei seg hun er, og jeg føler meg så hjelpesløs her på andre siden av landet.

Pappa er veldig konfliktsky, og hvis jeg prøver å ta det opp med han så snakker han det vekk og blir stressa. Jeg forstår det ikke. Jeg har foreslått for mamma at de skal prøve familieterapi, men da sier hun at "det er ikke så lett å gjøre det. Pappa kommer aldri til å ville bli med, og vi har jo ikke et problembarn vi må jobbe med heller." Jeg tror hun er redd for å innse at de har et problem som noen profesjonelle kanskje kan hjelpe til med. Jeg synes det er så synd at det skal være så tabu å søke hjelp. Det er vel ikke det?

Jeg har på en måte blitt den "profesjonelle" som forsøker å hjelpe, men jeg innser at det ikke nytter. Mamma sier selv at hun ikke vil blande meg inn, og at det ikke er bra av henne å snakke negativt om pappaen min. Det er jeg enig i, men på en måte så skjønner jeg at hun må få ut frustrasjonen. Jeg er så glad i både henne, pappa og lillebroren min, og vil så inderlig at de skal ha det bedre sammen hjemme.

For å ha det klart, så er vi en veldig god familie som finner på mye hyggelig, ler mye sammen osv. Det er bare denne lille filletingen som til syvende og sist ødelegger så mye.

Er det noen som har tips og råd?

Hilsen frustrert datter

Anonym poster: 8fbde5212202725924c7dfa414f3132c

[AnonymBruker]

Jeg tror i grunnen alle tenåringsbarn er som din bror. Du sier jo selv at du var sånn du og. De fleste skjønner det når de blir voksne, men når man er i den alderen, handler det kun om å slippe unna å gjøre det som er kjedelig. Jeg er enig i at din far burde stille opp mer i oppdragelsen, det ville sannsynligvis hjulpet, men hvis han ikke er villig, er det ikke mye dere får gjort.

Anonym poster: 148d0ced130ce86d28becee91fe81bc4

[AnonymBruker]

Dette har ikke du noe med. Det er mellom dine foreldre å bestemme hvordan og av hvem broren din skal håndteres.

Anonym poster: 11d0a0f853d4d0353c4767db1cd1c279

[Athene]

Dette er ikke din rolle eller ditt ansvar. Du skal ikke ta på deg bekymringer som er dine foreldres, eller din lillebror. Det er selvfølgelig flott at du ønsker å hjelpe lillebroren din og foreldrene dine, og du kan selvfølgelig vise lillebroren din at du alltid vil være der for han. Men det å prøve å løse opp i denne floken er ikke din jobb, og det er også minimalt du kan gjøre dersom det hadde vært det.

Tenåringer er vrange og vanskelige, foreldre er ofte uenige om barneoppdragelsen og har sine "diskusjoner". Sånn er det bare. De fleste tenåringer havner likevel på beina, det samme gjør de fleste ekteskap, i allefall når de har vart så lenge. Så dette løser seg nok helt av seg selv.

Du er ikke den profesjonelle, som du skriver. Det er bare en rolle du har laget deg i ditt hode, og som du må prøve å slippe taket på. Så her har din mor helt rett i det hun sier, og det er positivt at verken hun eller faren din dumper sine følelser på deg.

[agenda]

Kan du fortelle din far hvordan du selv i den alderen opplevde dem som ukonsekvente/uenige/ulike hva regler/oppdragelse angår? At du ser at det er på samme måte med din bror nå og at du nå, som mer voksen, ser hvor tungt det er for din mor og hans kone å måtte gjøre alt. Du trenger ikke å si at du og mor har snakket om han. Kanskje sammenligne far og sønn som latsabber? Dårlig forbilde...

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg ser jeg formulerte meg litt misvisende. Mamma "lemper" sine følelser over på meg, men hun sier at hun vet at hun ikke bør gjøre det. Så jeg blir dratt inn i det, og jeg vil gjerne hjelpe til. Jeg vil ikke sitte og se på at de krangler så mye. Men det er som dere sier, at jeg får ikke gjort noe, og det er veldig frustrerende.

Anonym poster: 8fbde5212202725924c7dfa414f3132c