Redd for å gå ut døra

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er ei jente i tidlig 20 årene som begynte på en høyere utdanning i fjor. Nå har det seg slik at familien min ble rammet av en krise for noen måneder siden og jeg måtte slippe alt jeg hadde i hendene for å hjelpe min mor og mine brødere. Idag gruer jeg meg til å dra på skolen igjen, jeg har vært borte en stund og helt ærlig så vet jeg ikke om jeg vil tilbake..selv om jeg har betalt semesteravgiften på 40.000 kr.

Jeg vet det høres latterlig ut, men jeg blir helt ærlig fysisk dårlig av tanken på å komme tilbake og begynne igjen når alle andre mest sannsynelig har kommet mye lenger på oppgavene den tiden jeg har vært fraværende. Det har blitt så ille at det føles som om jeg har utviklet en angst for å bevege meg ut av huset.

I tillegg så føler jeg meg så ensom, jeg har få venner og de få vennene jeg føler jeg en gang hadde tar aldri kontakt lenger. Det er ingen som svarer når jeg ringer eller sender melding. Ingen invitasjoner til noe som helst og ingen som vil komme på besøk når jeg ymter om noe koselig (kaffe, middag, vin og lignende).

Dette er et problem for meg som har utviklet seg og blitt verre med årene. Oppveksten min har vært tragisk med en psyskisk syk mor og en voldelig, alkoholisert og fraværende far. Jeg merker jeg har blitt mer fraværende og trist.

Jeg klarer ikke å spise, jeg ligger ofte lenge før kroppen klarer å slappe av slik at jeg kan få litt søvn, jeg kvier meg for alt mulig av kontakt med andre..

Jeg ønsker å motta hjelp. Jeg vil så gjerne komme tilbake til livet. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal begynne. Kan jeg ta kontakt med legen for en samtale der? Jeg er redd for det også..redd for at mine følelser og problemer ikke er reelle.

Redd for å bli sett på som en tafatt taper uten ambisjoner.

Egentlig så vet jeg ikke hvorfor jeg poster det her..det får meg til å føle meg enda mer som en taper, men ut ifra andre tråder her så er KG brukere flittige med råd og innspill.

Anonym poster: 9ff3b25d5252b587633e3ad56864cb9f

[Gjest FraSofan]

Hei,

Jeg er ei jente i tidlig 20 årene som begynte på en høyere utdanning i fjor. Nå har det seg slik at familien min ble rammet av en krise for noen måneder siden og jeg måtte slippe alt jeg hadde i hendene for å hjelpe min mor og mine brødere. Idag gruer jeg meg til å dra på skolen igjen, jeg har vært borte en stund og helt ærlig så vet jeg ikke om jeg vil tilbake..selv om jeg har betalt semesteravgiften på 40.000 kr.

Jeg vet det høres latterlig ut, men jeg blir helt ærlig fysisk dårlig av tanken på å komme tilbake og begynne igjen når alle andre mest sannsynelig har kommet mye lenger på oppgavene den tiden jeg har vært fraværende. Det har blitt så ille at det føles som om jeg har utviklet en angst for å bevege meg ut av huset.

I tillegg så føler jeg meg så ensom, jeg har få venner og de få vennene jeg føler jeg en gang hadde tar aldri kontakt lenger. Det er ingen som svarer når jeg ringer eller sender melding. Ingen invitasjoner til noe som helst og ingen som vil komme på besøk når jeg ymter om noe koselig (kaffe, middag, vin og lignende).

Dette er et problem for meg som har utviklet seg og blitt verre med årene. Oppveksten min har vært tragisk med en psyskisk syk mor og en voldelig, alkoholisert og fraværende far. Jeg merker jeg har blitt mer fraværende og trist.

Jeg klarer ikke å spise, jeg ligger ofte lenge før kroppen klarer å slappe av slik at jeg kan få litt søvn, jeg kvier meg for alt mulig av kontakt med andre..

Jeg ønsker å motta hjelp. Jeg vil så gjerne komme tilbake til livet. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal begynne. Kan jeg ta kontakt med legen for en samtale der? Jeg er redd for det også..redd for at mine følelser og problemer ikke er reelle.

Redd for å bli sett på som en tafatt taper uten ambisjoner.

Egentlig så vet jeg ikke hvorfor jeg poster det her..det får meg til å føle meg enda mer som en taper, men ut ifra andre tråder her så er KG brukere flittige med råd og innspill.

Anonym poster: 9ff3b25d5252b587633e3ad56864cb9f

Kontakt legen din og be om en samtale der du forteller det du har fortalt her. Jeg er helt sikker på at du vil bli tatt på alvor. Legen din kan henvise deg videre, f.eks til psykolog, der du kan få tilbud om samtaleterapi.

Utdanningsstedet har muligens også psykolog ansatt som kan hjelpe deg. Ta kontakt med rådgiver der du studerer og spør om dette.

Håper du får det bedre snart!

[Gjest Betty]

Det er akkurat som om jeg skulle skrevet det selv.. Jeg er ei jente på 20, som har/har hatt mye av samme problemer som deg. Og jeg fikk hjelp av psykolog, igjennom legen min :-) Og det har hjulpet meg veldig mye, selv om jeg fortsatt sliter en del enda med angst. Men syns du skal kontakte legen, og fortelle det som er, så er jeg sikker på at du får den hjelpen du trenger :-)

[AnonymBruker]

Kontakt legen din og be om en samtale der du forteller det du har fortalt her. Jeg er helt sikker på at du vil bli tatt på alvor. Legen din kan henvise deg videre, f.eks til psykolog, der du kan få tilbud om samtaleterapi.

Utdanningsstedet har muligens også psykolog ansatt som kan hjelpe deg. Ta kontakt med rådgiver der du studerer og spør om dette.

Håper du får det bedre snart!

Jeg vet ikke om de har psykolog på skolen, tingen er at jeg er redd for alt som har med skolen å gjøre nå..føler at jeg taper som meg ikke har noe der å gjøre nå.

Men takk for svar.

Anonym poster: 9ff3b25d5252b587633e3ad56864cb9f

[AnonymBruker]

Det er akkurat som om jeg skulle skrevet det selv.. Jeg er ei jente på 20, som har/har hatt mye av samme problemer som deg. Og jeg fikk hjelp av psykolog, igjennom legen min :-) Og det har hjulpet meg veldig mye, selv om jeg fortsatt sliter en del enda med angst. Men syns du skal kontakte legen, og fortelle det som er, så er jeg sikker på at du får den hjelpen du trenger :-)

Det er leit å høre at du også har det slik..det er forferdelig å føle at en er "overflødig". Hvordan gikk det? Begynte du igjen på skolen? Går du fortsatt i terapi? Akkurat nå vil jeg egentlig bare legge meg ned for alltid..

Anonym poster: 9ff3b25d5252b587633e3ad56864cb9f

[Gjest FraSofan]

Jeg vet ikke om de har psykolog på skolen, tingen er at jeg er redd for alt som har med skolen å gjøre nå..føler at jeg taper som meg ikke har noe der å gjøre nå.

Men takk for svar.

Anonym poster: 9ff3b25d5252b587633e3ad56864cb9f

Det høres ut som du har kommet inn i et litt uheldig spor ift skolen. Psykologer på utdanningssteder er vant til å hjelpe studenter med akkurat slike problemer som du beskriver. Ingen andre på skolen din trenger å vite at du snakker med psykologen.

Det enkleste for deg er kanskje å gå via fastlegen din. Du bør legge vekk tanken på at du er en taper. Nettopp det at du tar tak i problemene dine viser at du ikke er det. Prøv å være litt snill mot deg selv, snakk litt pent til deg selv - og vær din egen venn. Tenk over hvilke råd du ville gitt ei god venninne som har det slik du har det. Hva ville du sagt til henne? Hvilke råd ville du gitt henne? Så gjør du akkurat dette for deg selv.

Lykke til!

Endret 26. september 2012 av FraSofan

[Gjest FraSofan]

Kanskje du har noen rundt deg - noen du stoler på - som kan ringe fastlegen for deg og bli med deg dit?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om de har psykolog på skolen, tingen er at jeg er redd for alt som har med skolen å gjøre nå..føler at jeg taper som meg ikke har noe der å gjøre nå.

Men takk for svar.

Anonym poster: 9ff3b25d5252b587633e3ad56864cb9f

Det har du ingen grunn til. Du satt livet ditt på vent for å hjelpe andre mennesker, det er utrolig godt gjort av deg! Så får folk tenke hva de vil.

Få time med fastlegen og be om henvisning videre til psykriatrien. Ta tak i det så fort som mulig, jo lengre du venter jo vanskeligere blir det å komme tilbake til livet. Behandler kan også hjelpe deg med det praktiske rundt skolen.

Anonym poster: f1f3fb38a4bfa128b7a2e9e51a10a1f2

[Gjest Betty]

Jeg klarte dessverre ikke å fullføre skolen.. Men har fått meg en jobb jeg trives i, Så skal ikke klage :-) Men jeg går fortsatt til en psykolog, og det hjelper veldig masse å får snakket om problemene mine. Bare få det ut, liksom.. Har det akkurat på samme måte som deg, noen dager er helt greie, mens andre helt jævelig.. :-/ Men ikke gi opp.. Vet det er vanskelig! Men det fins heldigvis hjelp :-)

[AnonymBruker]

Kanskje du har noen rundt deg - noen du stoler på - som kan ringe fastlegen for deg og bli med deg dit?

Takk for alle dine innspill, det er veldig hyggelig at du tar deg tid til meg. Jeg drar nok alene da jeg ikke er komfortabel med å la andre få innsyn i denne saken før jeg vet noe mer selv..

Anonym poster: 9ff3b25d5252b587633e3ad56864cb9f

[AnonymBruker]

Det har du ingen grunn til. Du satt livet ditt på vent for å hjelpe andre mennesker, det er utrolig godt gjort av deg! Så får folk tenke hva de vil.

Få time med fastlegen og be om henvisning videre til psykriatrien. Ta tak i det så fort som mulig, jo lengre du venter jo vanskeligere blir det å komme tilbake til livet. Behandler kan også hjelpe deg med det praktiske rundt skolen.

Anonym poster: f1f3fb38a4bfa128b7a2e9e51a10a1f2

Tusen takk!!

Ingen har faktisk takket meg i den perioden jeg har prøvd å hjelpe til, men de har jo nok med å tenke på seg selv oppi krisen.

Jeg skal prøve å ringe legen i løpet av denne uken her. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal legge det frem. Kan legen evt. legge dette frem til skolen? Beklager om det var et dumt spørsmål, men jeg vet ikke om jeg makter å snakke med noen på skolen om dette..

Anonym poster: 9ff3b25d5252b587633e3ad56864cb9f

[AnonymBruker]

Jeg klarte dessverre ikke å fullføre skolen.. Men har fått meg en jobb jeg trives i, Så skal ikke klage :-) Men jeg går fortsatt til en psykolog, og det hjelper veldig masse å får snakket om problemene mine. Bare få det ut, liksom.. Har det akkurat på samme måte som deg, noen dager er helt greie, mens andre helt jævelig.. :-/ Men ikke gi opp.. Vet det er vanskelig! Men det fins heldigvis hjelp :-)

Takk for at du er ærlig. Jeg har også vurdert å se etter en "vanlig" jobb.

Anonym poster: 9ff3b25d5252b587633e3ad56864cb9f

[Gjest Betty]

Ikke noe å takke for :-) Det er ikke ille med en vanlig jobb, så lenge du liker den og trives i den :-) Håper du får hjelp med det du trenger, og at det ordner seg for deg!