Er det bare jeg som har det sånn i forhold?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om dette er unormalt å være preget av tvil om forholdet i ny og ne? Å være i et forhold selv om man ikke vet hvor det bærer hen? Av alt jeg leser her på KG virker det som folk enten er i helt håpløse forhold hvor mannen bør dumpes eller skikkelig rosenrøde forhold hvor det aldri hersker rom for tvil...

Selv er jeg sammen med en mann som av og til er verdens beste, andre ganger ikke. Vi har vært sammen i to år og vet ikke hvor vi er om fem år. Vi snakker om barn, men legger ingen konkrete planer. Vi vet begge hva den andre tenker om å stifte familie og har like tanker om det, likevel vet vi ikke om det faktisk blir oss. Vi håper selvfølgelig begge to på at vi fungerer på lang sikt, men vi kan ikke garantere det. Vi arbeider for å bedre forholdet når vi opplever kjipe perioder, og vi jobber for å akseptere ulikhetene våre. Vi gir hverandre bekreftelse, men det hender at vi blir usikre på hverandre. Vi er glade i hverandre og viser daglig, dog på ulike måter. Han viser det gjennom ord og kjærtegn, jeg viser det ved handlinger og ord.

Jeg lurer på om dette er unormalt? Vi er rundt 30, og han har et barn fra før. Begge har vært i langvarige forhold tidligere. Vi er realister av natur, og selv om vi håper at det blir oss, så kan vi jo ikke vite. Men ønske det gjør vi, og strekker oss langt for å få det til.

Anonym poster: 0419912839c675e5066dc1eda94220ea

[Amens]

Alle tviler vel til tider. Jeg holdt på å dumpe han er jeg gift med nå etter vi hadde datet i ett par måneder. Tvilen kom og krypende i store doser etter vi ble forlovet.

Tvilen kommer vel for alle med jevne mellomrom, men om jeg "stiller tvilen til veggs" og faktisk tenker på hvordan ville være å gå fra hverandre så forsvinner tvilen veldig fort.

Vi hadde forresten ett utrolig fint øyeblikk når vi ble gift. Han var 15 minutter for sent ute (men likevel 15 minutter før vielsen) så jeg var ganske sint på han. Men når vi satt ved siden av hverandre inne hos sorenskriveren så hadde han hånda rundt livet mitt og så på meg med verdens største og fineste smil og jeg tenkte bare: "Jeg skal gifte meg med denne flotte mannen" også var jeg ikke sint mer^_^

[la Flaca]

Jeg lurer på om dette er unormalt? Vi er rundt 30, og han har et barn fra før. Begge har vært i langvarige forhold tidligere. Vi er realister av natur, og selv om vi håper at det blir oss, så kan vi jo ikke vite. Men ønske det gjør vi, og strekker oss langt for å få det til.

Anonym poster: 0419912839c675e5066dc1eda94220ea

Håper? Nei, man kan ikke vite. Man må jo bestemme seg på et eller annet tidspunkt, om man vil satse på full pakke eller gå videre til noe annet. Hvis man ønsker barn vel og merke.

Hadde jeg vært 30, barnløs og i et to år gammelt forhold hadde det vært fordi jeg så for meg fremtida med den mannen. Men all ære til deg for at du har et såpass laid back syn på forhold og fremtida.

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Nå er jeg ikke akkurat 30, snarere 26 (men føler at 30 nærmer seg med stormskritt, og har kanskje en vid definisjon av begrepet "rundt 30"). Og jeg har egentlig ikke et laid back syn på verken forhold eller framtid, jeg kjenner jeg blir stressa bare av å tenke på det. Samtidig har jeg angst for evt. fremtidig skilsmisse, og vil rett og slett at alt skal være perfekt før man forplikter seg for alltid. Jeg prøver faktisk å stresse litt ned, for alt kan ikke være perfekt, og jeg kan ikke ha kontroll på hva som skjer i fremtiden. Derfor prøver jeg å slå meg til ro med at man får ta en dag av gangen, det viktige for meg er at vi har et felles mål; nemlig at det skal bli oss.

Nå har ikke vi bodd sammen enda, men flytter sammen i kommende uke. Det er jo klart at vi ikke hadde flyttet sammen hvis vi ikke hadde hatt noen tro på forholdet, dette gjør vi fordi vi vil bo sammen, men også fordi vi vil se om det fungerer å bo sammen. (Min eks og jeg var f.eks. sammen i fire år, flyttet sammen etter tre, og da ble det ganske klart at vi ikke passet sammen uten å bo hver for oss.)

Generelt så føler jeg at det å forplikte seg til noen for resten av livet (det er det jeg gjør den dagen jeg blir gravid eller gifter meg) er et uendelig stort valg, og det er naturlig for meg at det ikke skjer over natten. Målet mitt er ikke først og fremst å bli gift eller få barn, målet mitt er å trives i livet. Jeg ønsker barn og giftemål, men da må mannen være skikkelig rett. I og med at jeg ikke vet det sånn helt sikkert etter to år lurer jeg på om det er noe galt med forholdet. Noen øyeblikk vet jeg, andre ganger er jeg litt usikker, stort sett tenker jeg ikke så mye på det.

TS

Anonym poster: 135f691c3d4ce18cd48468095d7da101

[Petalouda]

spiller ingen rolle om du er 26 eller 36 - følelser og tvil og innsatsvilje er fortsatt det samme

og det er innsatsviljen det står på. I runaway bride sier Richard gere det så treffende når han frir til Julia roberts - "jeg garanterer at det blir vanskelig og jeg garanterer at på et eller annet tidspunkt vil enten en av oss eller begge ønske seg ut av dette - men jeg garanterer også at jeg legger all min vilje og all min innsats i å få dette til å funke" (elns)

Og det er det det handler om. innsatsviljen.