Trass-skriking på natta hos 5-åring

[Gjest Anonymous]

Jeg vet at alle barn er forskjellig, og har sin personlighet. Derfor er det ikke så lett å sammenlikne dem, -men jeg lurer bare på om det er noen som har erfaring/ råd når det gjelder følgende:

Jente på 5 1/2 lager et forferdelig bråk på natta (ofte flere ganger i uka), med skikkelig trass-skriking og vræææling - pga f eks en sånn liten bagatell at hun er litt tett i nesa, at det står vann på bordet istd. saft eller at dyna har falt ned. Det er vanskelig å prate til henne på natta,- hun kan komme på stua hvor vi sitter fredelig og fordragelig og slapper av, slenge seg dramatisk på gulvet og kreve å få saft, enda vi tidligere på kvelden har sagt at "i kveld får du vann, og du vet at det er ingen vits å mase om saft; kanskje du får det på frdag kveld hvis du er snill og ikke lager styr på natta". Og sier vi "nei, gå i seng nå, du vet du ikke får saft", så kan hun bli sur og nekter å gå å legge seg, holder seg fast i bordbeinet, og det ender med irriterte foreldre som må bære henne i seng akkompagnert av skrik og hyl. På natta kan hun være skikkelig sytete, trassig og tror visst hun kan bestemme. Prøver å snakke rolig med henne, og spørre om hun trenger hjelp til noe, og at hun kan si fra hvis hun er lei seg eller har drømt noe fælt. Noen ganger vræler hun bare høyere da, det virker bare som om hun rett og slett er sur, og dytter oss vekk. Og da sier jeg at jeg ikke orker å sitte der for jeg får vondt i ørene, og at hun kan komme på stua og si fra hvis hun trenger hjelp til noe, og at hun kan spørre fint, og ikke skrike så høyt. Det kan være helt umulig å prate med henne. Noen ganger overhører vi henne bare, hvis vi har vært og spurt om hva hun vil og hun bare trass-skriker høyere. Da kommer hun kanskje tuslende på stua etter en stund, og skal ha kos, og skjønner visst at hun ikke gjorde noe lurt da hun hylte og skrek, og at hun ikke oppnådde noe.

Faren er litt "dullete" med henne,noe jeg tror har skapt flere situasjoner som kunne vært unngått, mens jeg er litt mer konsekvent. Han har blitt litt mer konsekvent i det siste, og det er vel fordi jeg har sagt at jeg er lei av hun skulle få viljen sin når hun skrek og oppførte seg dårlig, og at jeg syntes det var bedre at vi var litt konsekvent og lærte henne at det var god oppførsel som lønte seg. Det har hjulpet en del synes jeg.Hun var verre før; sto mye opp og maste.Før kunne han gi henne saft hver kveld, noe jeg syntes var unødvendig, (jeg synes saft kan være unntaket,og ikke regelen,og det samme med f eks brusdrikking og godtespising på hverdagene,- for jeg synes hun bør lære seg at hun ikke kan få alt hun vil, må lære seg å tåle et "nei", og pga at det jo ikke er sunt!) og hvis jeg hadde gitt henne vann, og hun sto opp og lagde en "scene" på natta og krevde saft kunne han gi henne saft. Eller han kunne la henne få gå å legge seg i vår seng hvis hun sto opp på kvelden og krevde det,- selv om hun sa det på en sur og sytete måte. Han lot henne få viljen "så vi skulle slippe mer styr". Jeg syntes det var å gå den letteste veien, og mente at det er bedre å si "nei", og prøve å få henne til å forstå at det ikke er lov til å stå opp og mase om kvelden og natta, og at hun ikke får viljen sin når hun står opp og maser om ting. Selv om det tar en stund før hun lærer det, så vil det nok bli bedre i lengden. Jeg pleier å si det til henne før hun legger seg; at hvis hun trenger hjelp til noe kan hun rope 3 ganger på oss, og hvis vi ikke hører henne kan hun komme og spørre fint. Og at det ikke er noe hyggelig hvis hun skriker og hyler, og at hun ikke oppnår noe med det. Men at vi vil komme og trøste og hjelpe henne hvis hun spør på en skikkelig måte, og ikke bare er sur og tverr og trassig.

Jeg prater med henne om dagen også, fokuserer mye på å rose henne hvis hun har vært snill på natta, og kommet og spurt rolig om f eks vi kunne hjelpe henne å ta opp dyna fra gulvet. "Ser du, hvis du spør rolig så kommer vi og hjelper deg, og koser litt med deg, og er bare glad, - men hvis du skriker og hyler så blir vi sliten i hodet og irritert til slutt. Det er mye lurere å gjøre snille ting." Ja, hun er enig i det. Og stolt når hun har gjort snille ting.

Men likevel så gjentar det seg, og gjentar seg... Blir så sliten og lei i blant!

Har du noen råd?

Det er vel ganske normalt at unger ikke alltid er lett å hanskes med, men det er likevel ikke noe jeg klarer å venne meg til.

Er det vanlig at barn lager styr og er umulig å snakke til om natta når de er nesten 6 år?

Jeg bare lurer på om dette noen gang vil ta slutt! Håper ikke det fortsetter så altfor lenge!

Det ødelegger jo både nattesøvn og kos!

Klem fra Gråpus!

[Gjest Sissi]

Dattera di er i trassalderen! Det er slik at "alle" barn gjennomgår en ny trassalder i 6 års alderen, og siden hun er 5 1/2 er det nok det som er saken.

Og da er det jo bare å være konsekvent - selv om det er fryktelig slitsomt til tider. Men man oppdager jo fort hvor mye "værre" det blir dersom man gir seg for lett, for da har jo ungen sett at "hyler jeg lenge nok, får jeg viljen min".

Så dette må du nok bare leve med en stund, jeg kan love deg at det går over, men slitsomt mens det står på JA!!!

Lykke til, vær konsekvent, unger skal ha grenser for oppførselen sin!

[Gjest Minnie Emmerdale]

Nå ble jeg ekstra glad for at jeg ikke har noen barn for jeg tror jeg hadde drept den lille drittungen...helt ærlig.

Milla12

[Gjest Janna]

Milla- med den innstillingen håper jeg også at du aldri får barn- helt ærlig 12

[Dahlia]

Hva med å lage et opplegg med gullstjerner som premiering? Er hun flink får hun gullstjerner på et ark.. og når hun har oppnådd en viss mengde kan dere "premiere" henne i form av ett eller annet dere har avtalt på forhånd? Dette kan du minne henne på når hun trasser om natten.

Hun er stor nok til å forstå mye, selv har jeg en sønn på 5 1/2 som er fullstendig inneforstått om at jeg overhode ikke gidder å være "kul" mamma (les: ta med på teater, kino osv) om ikke han oppfører seg ordentlig. Det du må få til er å få henne til å forstå at slik oppførsel er uakseptabelt og får konsekvenser (får ikke se yndlingsfilmen eller ha på seg yndlingsgenseren den dagen). Jeg vet mange mener at man ikke skal straffe barna, men et sted må grensen gå i forhold til å forstå seg ihjel på barna. De elsker å se hvor langt de kan strekke strikken, og møter de ikke motstand.. så strekker de litt lenger.

Man skal selvfølgelig ikke avvise barnet, men forklare hvorfor de mister privilegier og at de får privilegiet igjen når de oppfører seg ordentlig.

Jr. trodde han kunne skrike seg til det meste, men interessen for slik oppførsel dabbet fort av når jeg glatt skrittet over den skrikende ungen og tok oppvasken istedenfor. Etterpå forklarte jeg at han oppnådde ingenting positivt med slik oppførsel og dette har fungert glimrende

Men først bør du undersøke om det kan være episoder som har skjedd i f.eks barnehagen som gjør at hun oppfører seg slik, om hun er i konflikt med andre barn osv.

Lykke til 12

[Gjest Anonymous]

Sett i lys av Millas utsagn så er det ordtak som sier:

"Egne barn, andres unger"

K.

[Gjest Anonymous]

Hei, og takk for svar!

Ang. det med stjerner; det har vi faktisk prøvd, og holder på med enda. Det er bare det at hun sjelden får en stjerne, fordi hun ikke klarer å oppfylle kriteriene, som er å ikke lage unødvendig "styr" og mas på kvelden og natta, og å være flink å gjøre det hun skal om morran, ikke være altfor treg, men høre på de voksne, og ikke begynne å leke f eks, når hun ikke har gjort seg ferdig med spising, tannpuss osv.(Snakker et par g. først, og sier fra at "må jeg si fra en gang til nå, så blir det ingen stjerne, for nå har jeg allerede masa to ganger, og er lei av det" Hun får stjerne før hun drar i barnehagen, og det kan være kjekt å kunne minne henne på at "nå må du huske på at det blir ingen stjerne hvis du ikke har på klærne nå, og går og spiser, og gjør deg ferdig", eller "husk at når du er ferdig med alt skal du få sette stjerne på arket før du drar i barnehagen".

Det hjelper mye om morran, men om natta; nei, da hjelper det ikke noe særlig at hun blir minnet på stjernene.- Eller at jeg sier at hvis hun slutter å skrike, og heller sier fra hvorfor hun skriker, og legger seg og sover etterpå, så får hun være med i parken i morra. Eller jeg kan si at det blir ikke noe tivoli eller sirkus eller noen morsomme ting på lenge hvis ikke du kan oppføre deg. "Jeg viiiil!" kan hun hyle da. Og da sier jeg at da må du slutte å skrike og snakke skikkelig til meg, for JEG har ikke lyst å ha med meg unger og gjøre snille ting for ungene, hvis ungene ikke gjør snille ting mot meg. Men det er meeeeget sjelden at det hjelper. Det er som om hun lukker ørene.

Noen ganger, hvis hun kommer på vårt soverom, eller på stua hvis vi sitter der på kvelden, kan hun slenge seg på gulvet, og lage et forferdelig styr fordi hun f eks vil ha saft, og da kan det hende at ikke annet hjelpe enn å være skikkelig streng, og "brøle" at nå er det nok, bære henne i seng, og si at nå får hun bare ligge og skrike hvis hun vil, men vi orker ikke å høre på hylinga, så hun får rope når hun har blitt snill.

Da kan hun være en engel etterpå, når hun omsider er blitt blid, og er enig i at det hun gjorde ikke var noe snilt. Når jeg spør om hun ikke husker at nei betyr nei, og at hun ikke trenger å skrike så fælt, men heller si fra om ting, så vi kan hjelpe henne, da skal hun ha trøst, og klamrer seg til oss.

Det kan være sånne episoder på dagen også, men da er det lettere, for da sier vi at hvis hun ikke vil gjøre snille ting og høre etter, så får hun gå på rommet. Og hvis hun fortsetter med en provoserende mine, så sier vi at nå teller vi til 5, og slutter du ikke nå, så bærer vi deg på rommet. Så blir hun bært i seng, hylende, og der får hun ligge til hun roer seg, roper eller kommer ut og skal ha trøst. Vi sier at vi ikke orker å komme hvis hun skal hyle høyt, selv om hun roper på oss. Hun får bestemme seg for å være snill før hun får trøst.

Tror ikke hun har noen spesielle problemer i barnehagen, og hun får da oppmerksomhet nok; vi roser henne osv. Men hvem vet, kanskje det er en grunn som man ikke tenker over?

Det kan røre seg mye i et barnesinn. Så det bør man vel tenke litt på, og se om det har skjedd noe spesielt dagen før "trass-skrikingsnettene".

Jaja...det er ikke bare bare!

Blir bare så sliten av at turer, måltider, kosestunder og nattesøvn blir ødelagt av sånne episoder!

Håper det er flere som har litt erfaring og råd...

[Dahlia]

Det er fortvilende når det går utover søvnen til alle sammen, man får jo ikke akkurat mer overskudd av det

Håper andre har gode råd som du kan dra nytte av *s*12

[Zafir]

Jeg sitter her og stusser litt.....

Kan det hende at jenta deres skriker fordi dere forventer at hun skal skrike? Jeg mener, kanskje hun tror at dere forventer skriking hver kveld?

Det kan kanskje virke for henne at det er veldig mye fokusering på det med skrikinga, "husk å ikke skrike - da får du ikke gullstjerne" osv.

Jeg skjønner at dere ser på dette som en slags hjelp for alle parter, men for henne kan det kanskje bli for mye kriterier og regler som fokuserer på at hun IKKE må skrike! Det blir mye å huske på for et barn.

Har selv ei jente på 5 år som noen ganger skriker uten at hverken vi foreldre eller henne greier å finne ut av hvorfor hun skriker. Vi lar henne være, og til slutt sier hun ofte hikstende: "Jeg greier ikke å stoppe å skriiiiiike".

Noen ganger er det bare slik, man greier ikke å definere hvorfor man skriker - det kommer bare.

Det med å være konsekvent er som du sier viktig.

Men også like viktig at barnet selv kan medbestemmende. Det er en fin-fin skillevegg som noen ganger er vanskelig.

Jeg bruker å tenke meg om både to og tre ganger før jeg sier nei...slik at jeg er helt sikker på at hun ikke for lov.

Min datter elsker is...og vil helst ha det flere ganger hver dag. Oftest sier jeg nei fordi det ikke er bra pga tennene, men sier jeg ja så begrunner jeg det til henne hvorfor hun får denne gangen. Eller at hun kommer selv med en grunn til hvorfor hun vil ha is. ("Det er så varmt ute i dag", "Nå hadde det vært utrolig godt med is")

Ofte har barn vankeligheter med å takle forandringer/uregelmessige handlinger.

Det ligger i deres natur å prøve ut grenser, og hvis de klarer å tøye grenser så skjønner de ikke hvordan de skal takle dette. Dermed skriking. (Dette gjelder noen barn, ikke alle)

Mitt råd til deg:

*Du vil selv være konsekvent, men du og mannen din har ikke samme "regelen" for hva det er å være konsekvent. Sett dere ned sammen og snakk om hva deres datter får lov til/ikke lov til. Bli enige!

*Ikke lag mye oppstyr rundt skrikinga, la henne få skrike ut uten at dere forteller henne at nå er hun slem, for høy skriking, vi blir slitne i hodet osv.

*Ikke lag masse regler for henne som f.eks at hun må rope 3 ganger, kan komme ut når hun er blid osv....det kan bli for mye for henne å fordøye på én gang. Heller gå ut av rommet, og gå inn når hun har stoppet skrikinga. Spør om det går bedre nå, og la henne få fortelle om hvorfor hun skrek.

*Ang. saft/vann...la henne kun få en av delene hver gang (gjerne vann) uten unntak...si at slik er det bare.

*Når hun f.eks kommer på stua og hyler, ikke snakk så mye til henne, heller gjør handlinger som f.eks lede henne bestemt inn på soverommet, pakk henne inn i dyna og si "God natt". Gå inn igjen når hun stopper skrikinga, og vær blidere til sinns, stryk/kos henne. Si "nå må du sove" - og gå ut.

Til slutt vil jeg si at jeg skjønner godt at dere blir slitne. Det er ikke lett å være foreldre når man er både sliten i hodet og i sjel...spesielt når dette foregår gang på gang. Jeg føler med dere....

Håper dere finner en løsning på dette snart.

Klem fra

Zafir1212[ Dette Innlegg er endret av: Zafir den 2002-05-31 14:16 ]

[Puma]

Tror ikke det er så lurt å bruke senga som "straff" på dagtid. Det kan fort hende at hun da forbinder senga si med noe ubehagelig.12