Skummelt hjemme

[AnonymBruker]

Vet ikke om dette er riktig plass og poste på, men helt ærlig vet jeg ikke hvor den skal være ellers.

Som et tilleggs fakta før jeg starter kan jeg fortelle at jeg aldri har slitt med angst eller noe "paranoia" før.

I alle fall. Jeg får virkelig ikke til å verken sove eller slappe av i leiligheten når jeg er alene. Jeg hater å gå i gangene og jeg hater å gå å hente bilen i den felles garasjen. Hører jeg en eneste lyd så våger jeg ikke snu meg for å se heller. Jeg bare løper. Selv om jeg har samboer så er det jo slik at i et normalt forhold så skal man jo kunne være alene hjemme, også selvfølgelig ferdes alene i gangene. Selv om jeg er livredd så har det aldri hindret meg å gjøre det jeg vil, så jeg vil ikke si at det hemmer meg. Ennå.

Litt hemmer det meg da. Vist det er dager hvor jeg har fri fra jobben og han ikke har det, så vil jeg jo gjerne sove litt lengre. Og det har jeg gjort. Men alle forsøkene er nytteløse. Straks jeg er alene så har jeg de grusomste mareritt. Og alle utformer seg her i leiligheten. Det er akkurat som om jeg "våkner" i drømmen fordi noen romsterer i naborommet. Når jeg reiser meg for å se rives alt rundt omkring, kasserollene flyger i veggen, bildene faller og knuser, og uten for er himmelen alltid en dyp blodrød farge. Jeg er alltid redd i drømmen, men jeg brøler bestandig til "det som er der" at det skal forsvinne der i fra og jeg banner og styrer. Jeg føler det er viktig å ikke vise at jeg er redd. Men på en måte er jeg ikke redd lengre heller. Mer irritert. Dette skjer hver gang jeg sovner alene. Uansett om jeg vet at jeg er alene eller ikke. Altså, kjæresten min har begynt å prøve å ikke vekke meg overhode når han drar. Han er som oftest flink og jeg våkner ikke av han. Men jeg våkner 20 minutter etter at han har dratt pga marerittene.

Engang våknet jeg, men jeg klarte ikke bevege meg. Kroppen var lammet, men jeg hørte at det var noen i naborommet. De romsterte fælt. Da de åpnet døren til soverommet klarte jeg med et nødskrik og slenge meg rundt. Da var det ingen der. (Denne kan også ha vært en drøm, er ikke hundre prosent sikker, men er rimelig sikker på at jeg ikke "våknet igjen").

En gang falt alt som lå på den ene kjøkkenbenken i gulvet. Og selvfølgelig var det alle frokostblandingene som ble strødd rundt om.

Bestikk elsker å falle.

Har aldri opplevd noe slikt før i hele mitt liv, og det skjer heller aldri(og det kan du banne på) når sambo er hjemme.

Nå er jeg alene igjen. Jeg kunne seriøst sverget på at det er noen som står å ser på fra bade døren. Jeg gleder meg til min kjære kommer hjem.

Noen som kan gi meg en bedre forklaring en varm og kald luft som møtes? Det er nemlig det min kjære sier..

Anonym poster: 752f22e272f08bccb8092d0183a8cfc9

Anonym poster: 68dda706ed1c047f75006467c831435c

[AnonymBruker]

overvinn frykten og gå og sjekk badet.

Anonym poster: 58baacc24198055a58b6374ea1632bc4

[AnonymBruker]

Huff, føler med deg. Har dessverre ikke noe tips eller noe, har det litt sånn selv. Bare i noen leiligheter, ikke alle. Spesielt hjemme hos mamma klarer jeg ikke sove alene.

Uansett, den episoden hvor du følte deg lammet høres ut som søvnparalyse, da kan man vel nærmest hallusinere til tross for at man er "våken". Du kan jo lese litt om det, så kanskje ikke det er så skummelt om du skulle oppleve det igjen.

Anonym poster: c59a0461792ec8e44f8cb7c04389417a