Depresjon - er lei og vil ut av den

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har slitt med depresjon i alle fall de siste ti åra, har vært isolert siden jeg har tenkt at ingen vil jo være med meg uansett, selv om det har vært tatt en del initiativ for å være med meg og inkludere meg. Sliter VELDIG med mindreverdighetstanker og at ingen, ingen liker meg. Jo mer jeg er med noen, jo mer taper føler jeg meg, og skygger banen heeelt. Bedriver stadig selv-evaluering. Jeg vet jo at det finnnes en annen side ved dette, men de mørke tankene har tatt helt overhånd, og jeg har ikke lyst til å være en "patetisk" taper lenger som bare synes synd på seg selv. Være fornøyd og slutte å stille så høye krav til meg selv. Et stikkord med meg kan være at jeg gir opp lett, ekstremt lett. Fullstendig motløs, kan gå svært langt om det er noe jeg virkelig vil oppnå, og til nå har det bare vært destruktiv motivasjon, men utenom det er det ingen motivasjon. Er det noen som kjenner seg igjen i det hele tatt? Føler jeg bare babler tull her og nå også.

Hva gjorde DU/DERE for å komme dere ut av depresjon, rent konkret? Går til behandler og alt det, og har et bra støtteapparat rundt meg. Hvilke strategier, liksom? Babyskritt, sakte fremover.

Anonym poster: ad683a774c4baa76069ffd58087cccba

Anonym poster: ad683a774c4baa76069ffd58087cccba

[Gjest FraSofan]

Det er jo fint at du går til en behandler. Er det psykolog? Eller en psykiater? Får du medikamentell behandling? Noen ganger trengs også medisiner, ikke bare samtaleterapi.

Du bør få hjelp til å jobbe med selvbildet ditt - et dårlig selvbilde, motløshet og manglende motivasjon henger ofte sammen med depresjon. Så om du får ordentlig hjelp med depresjonen, så bør det hjelpe på selvbilde og motivasjon også.

Rent konkret:

Gjør lystbetonte ting, gå turer i naturen, se på artige videosnutter på you tube, skjem deg selv bort, unn deg noen nye klær, ny frisyre, ny hobby.. Bestill deg en reise du kan glede deg til, reis og besøk en god venn/venninne du sjelden ser, få nok søvn (!), gjør minst èn hyggelig ting for deg selv hver dag (et skumbad, et glass vin foran tv`n på kvelden.. hva du enn liker.)

Skriv en liste over ting og aktiviteter du en gang pleide å like å gjøre/drive med. Kan du ta opp igjen noe av dette? Smink deg (om du er kvinne) hver dag, også selv om du bare skal være hjemme. Kom deg litt ut hver dag. Tren. Se en feel good-film på kino med masse pop corn..

Noen synes det nytter å skrive dagbok hver kveld hvor man nevner tre ting man er takknemlig for/positive ting som skjedde den dagen. Verdt et forsøk, fordi man får fokus på at det tross alt hender positive ting også - alt er ikke svart.

Det er viktig å forsøke å trekke seg selv litt opp etter håret. Gjør gjerne en avtale med en god venn om at vedkommende kommer og henter og tar deg med ut på en fast ukedag.

Lykke til!

Endret 25. september 2012 av FraSofan

[heidiheidiheidi]

Dette var ett godt svar med masse gode råd !

Det er jo fint at du går til en behandler. Er det psykolog? Eller en psykiater? Får du medikamentell behandling? Noen ganger trengs også medisiner, ikke bare samtaleterapi.

Du bør få hjelp til å jobbe med selvbildet ditt - et dårlig selvbilde, motløshet og manglende motivasjon henger ofte sammen med depresjon. Så om du får ordentlig hjelp med depresjonen, så bør det hjelpe på selvbilde og motivasjon også.

Rent konkret:

Gjør lystbetonte ting, gå turer i naturen, se på artige videosnutter på you tube, skjem deg selv bort, unn deg noen nye klær, ny frisyre, ny hobby.. Bestill deg en reise du kan glede deg til, reis og besøk en god venn/venninne du sjelden ser, få nok søvn (!), gjør minst èn hyggelig ting for deg selv hver dag (et skumbad, et glass vin foran tv`n på kvelden.. hva du enn liker.)

Skriv en liste over ting og aktiviteter du en gang pleide å like å gjøre/drive med. Kan du ta opp igjen noe av dette? Smink deg (om du er kvinne) hver dag, også selv om du bare skal være hjemme. Kom deg litt ut hver dag. Tren. Se en feel good-film på kino med masse pop corn..

Noen synes det nytter å skrive dagbok hver kveld hvor man nevner tre ting man er takknemlig for/positive ting som skjedde den dagen. Verdt et forsøk, fordi man får fokus på at det tross alt hender positive ting også - alt er ikke svart.

Det er viktig å forsøke å trekke seg selv litt opp etter håret. Gjør gjerne en avtale med en god venn om at vedkommende kommer og henter og tar deg med ut på en fast ukedag.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Hardt fysisk arbeid, slit ut kroppen Jeg slet med angst og depresjoner, gikk ikke ut på årevis. Så startet jeg å trene, startet på helt ny utdannelse innen et fysisk tungt yrke og nå har jeg ikke overskudd til å være deppa lengre Høres kanskje teit ut, men for meg funket det.

Anonym poster: ecb91600d0f184aac394badf7a4ac87d

[AnonymBruker]

Takk for respons, alle sammen! Skal ta til meg dette. Jeg prøver å presse meg til å gjøre ting, noe jeg ikke gjør til vanlig, siden alt er "håpløst" uansett (selv om jeg vet, innerst inne, at det ikke er håpløst, men at jeg har et veldig negativt selvbilde som fargelegger alt mørkt)

Anonym poster: ad683a774c4baa76069ffd58087cccba

[Gjest FraSofan]

Hvor lenge har du gått til behandling? Har du gått til behandling i ti år uten å få skikkelig hjelp?

Vet du noe om hvilken type depresjon du har? Unipolar? Bipolar? Tilbakevendende? Situasjonsbetinget? Er det i spesielle situasjoner/etter spesielle hendelser du blir deprimert? Eller kommer det depresjoner "rekende på ei fjøl", dvs uten noen påvisbar "årsak"?

Grunnen til at jeg spør om disse tingene, er at ulike typer depresjoner trenger ulik behandling. Ved noen typer depresjon kan samtaleterapi være det riktige, men ved f.eks bipolar depresjon er medikamentell behandling primær behandlingsform. Mange mennesker har bipolar lidelse/bipolar depresjon uten at dette blir oppdaget. Den gjennomsnitlige tiden folk blir feilbehandlet for denne tilstanden er ti år..

Du bør kreve et svar fra din behandler på hvilken type depresjon du har og blir behandlet for. Mange mennesker har fått et nytt liv med riktig behandling. Det skal ikke være nødvendig å gå rundt å være deprimert i årevis. Det ER hjelp å få. Ikke gi deg!

Endret 25. september 2012 av FraSofan

[Gjest Gjest]

Hvor lenge har du gått til behandling? Har du gått til behandling i ti år uten å få skikkelig hjelp?

Vet du noe om hvilken type depresjon du har? Unipolar? Bipolar? Tilbakevendende? Situasjonsbetinget? Er det i spesielle situasjoner/etter spesielle hendelser du blir deprimert? Eller kommer det depresjoner "rekende på ei fjøl", dvs uten noen påvisbar "årsak"?

Grunnen til at jeg spør om disse tingene, er at ulike typer depresjoner trenger ulik behandling. Ved noen typer depresjon kan samtaleterapi være det riktige, men ved f.eks bipolar depresjon er medikamentell behandling primær behandlingsform. Mange mennesker har bipolar lidelse/bipolar depresjon uten at dette blir oppdaget. Den gjennomsnitlige tiden folk blir feilbehandlet for denne tilstanden er ti år..

Du bør kreve et svar fra din behandler på hvilken type depresjon du har og blir behandlet for. Mange mennesker har fått et nytt liv med riktig behandling. Det skal ikke være nødvendig å gå rundt å være deprimert i årevis. Det ER hjelp å få. Ikke gi deg!

Hvor lang tid i samtaleterapi trengs for å få stilt en diagnose? Er det psykolog eller psykiater som må stille diagnosen?

[Gjest FraSofan]

Både psykolog og psykiater kan stille diagnose. Diagnose stilles på bakgrunn av spørreskjemaer, samtaler m.m. Individuelt hvor lang tid dette tar. Har man selv en slags oppfatning, eller mistanke, så er det jo klart at man kan nevne dette for psykiateren/psykologen. Min subjektive opplevelse er at psykiater lettere tenker mer i retning "diagnose"/biokjemisk ubalanse/medisinsk medfødt/genetisk lidelse osv, men psykologen oftere tar mer i utgangspunkt i at depresjonen har en mer "natulig forklaring", dvs at man har en mer åpenbar årsak bak sin depresjon. Men igjen - det er min helt subjektive opplevelse og kan være feil.

Endret 25. september 2012 av FraSofan

[Gjest Anonym]

Okei, skjønner jeg føler ikke at jeg kommer så mye lengre med psykolog, har gått i ett år, så skulle gjerne fått stilt en diagnose. Hadde vært litt enklere å forholde seg til.. har fylt ut flere slike skjema som du sier, men de må gjerne vurderes sammen med samtalene.

[Gjest FraSofan]

Da vil jeg absolutt anbefale deg å få time hos psykiater. Du bør høre med fastlegen din om du kan få en henvisning til ditt nærmeste DPS (om du ikke allerede er der). Om du allerede har kontakt med DPS, så be om utredning av psykiater på senteret.

Oss i mellom: Psykologer vil gjerne "prate".. Psykiatere tenker nok mer "diagnostisk", dvs om det kan foreligge en genetisk disposisjon eller biokjemisk ubalanse som bør behandles. Mange går (som sagt) uten riktig behandling veldig, veldig lenge og sliter unødig.

Endret 25. september 2012 av FraSofan