Hvorfor ler jeg så mye?

[AnonymBruker]

Det er noe jeg alltid har gjort. Har veldig lett for å le. Selvfølgelig i situasjoner hvor jeg kanskje ikke bør le, f.eks. om noen sklir på glattisen(og det ser skikkelig komisk ut) og denslags, om jeg sitter på venterom hos tannlege, lege o.l.(grunnet pinlig stillhet, og begynner å tenke på komiske episoder), men også til vanlig. Ikke fordi jeg synes at alt er så himla gøy, jeg vet ikke, det bare er en reaksjon jeg får. Hvis jeg er med spesielt gutter, fniser jeg VELDIG mye. Det er liksom ikke måte på, med mindre vi snakker om et veldig alvorlig tema er liksom fnising noe som forekommer hele tiden.. Jeg er en veldig fnisete jente, ler av mye, men det er mye andre folk ler av som jeg ikke klarer å finne morsomt, jeg har liksom min helt egne humor.

Jeg tror riktig nok ikke at jeg ler så mye at det blir irriterende, fnisingen er blitt kommentert, men mer i den retningen at jeg er søt, og ingen gutter har noen gang ikke villet møtt meg igjen fordi jeg er fnisete. Spørsmålet er vel: hvorfor er jeg så fnisete? Jeg er ikke noe mer lykkelig enn andre heller, men jeg er en jente som er lett å glede. Man kunne kanskje ha tenkt at det er alderen(14iz), men nå er jeg 19, og latteren har ALLTID sittet løst hos meg. Jeg lo når jeg ble døpt. Haha. Hva er greia? Jeg kjenner virkelig ingen som fniser så mye som meg. Føler meg unormal...

Anonym poster: 8069e07fbf68fbbe31323d69efa5bd54

[Cathrine88]

Jeg forbinder konstant fnising med nervøsitet og usikkerhet.

[AnonymBruker]

Jeg forbinder konstant fnising med nervøsitet og usikkerhet.

Jeg også, men det er ikke nervøs fnising! Jeg har god selvtillit og finnes ikke usikker. Det er derfor det er så rart! - TS

Anonym poster: 8069e07fbf68fbbe31323d69efa5bd54

[AnonymBruker]

Du vokser det nok av deg. Jeg lo ikke om folk skjemte seg ut (fremmede som falt på glattisen og sånne ting), men jeg lo MYE mer før. Fniste ikke noe særlig, men jeg såg humor i alt og hadde latterkramper flere ganger til dagen. Men nå er det ikke så my lenger. Jeg kan gjerne le, men ikke på langt nær så mye som da jeg var liten, ungdom og i begynnelsen av tyveårene. Er 28 nå. Er fremdeles kjent for latteren min og mitt gode humør, men ikke på langt nær slik det var tidligere. Kjenner meg godt igjen i beskrivelsen din av deg selv bortsett fra fnisingen og det at jeg ikke lo av fremmede som tabbet seg ut (men jeg lo jo selvsagt om venninner skulle skli på glattisen, forutsatt at venninnen lo selv)

Anonym poster: 66ca81140ef000e4aa12a54747ae756e

[Cathrine88]

Jeg også, men det er ikke nervøs fnising! Jeg har god selvtillit og finnes ikke usikker. Det er derfor det er så rart! - TS

Anonym poster: 8069e07fbf68fbbe31323d69efa5bd54

Du kan ha god selvtillit og likevel bli usikker eller nervøs i enkelte situasjoner. Du sier jo at det er ekstra ille i situasjoner hvor du ikke bør le, hvor det er pinlig stillhet og når du er sammen med gutter?

[AnonymBruker]

Du kan ha god selvtillit og likevel bli usikker eller nervøs i enkelte situasjoner. Du sier jo at det er ekstra ille i situasjoner hvor du ikke bør le, hvor det er pinlig stillhet og når du er sammen med gutter?

Jo, det kan jo faktisk være at du har rett... Jeg går jo ikke rundt og fniser hjemme f.eks. -TS

Anonym poster: 8069e07fbf68fbbe31323d69efa5bd54

[AnonymBruker]

Du vokser det nok av deg. Jeg lo ikke om folk skjemte seg ut (fremmede som falt på glattisen og sånne ting), men jeg lo MYE mer før. Fniste ikke noe særlig, men jeg såg humor i alt og hadde latterkramper flere ganger til dagen. Men nå er det ikke så my lenger. Jeg kan gjerne le, men ikke på langt nær så mye som da jeg var liten, ungdom og i begynnelsen av tyveårene. Er 28 nå. Er fremdeles kjent for latteren min og mitt gode humør, men ikke på langt nær slik det var tidligere. Kjenner meg godt igjen i beskrivelsen din av deg selv bortsett fra fnisingen og det at jeg ikke lo av fremmede som tabbet seg ut (men jeg lo jo selvsagt om venninner skulle skli på glattisen, forutsatt at venninnen lo selv)

Anonym poster: 66ca81140ef000e4aa12a54747ae756e

Jeg får håpe jeg vokser det av meg, slik som deg! Kjenner meg veldig igjen i det jeg har uthevet. Må innrømme at det blir litt slitsomt etter hvert for meg også, men jeg klarer virkelig ikke å stoppe... Tror riktig nok at det har blitt litt bedre, faktisk. -TS

Anonym poster: 8069e07fbf68fbbe31323d69efa5bd54