Følelser og fornuft i konflikt

[bMay]

Jeg har vert sammen med partneren min i 2 år, vi har bodd sammen i litt over 1 år.

I det siste har jeg tenkt mye på oss, og i går hadde jeg ett øyeblikks "klarhet". Det vil si at følelsene mine tok seg en lur og fornuften fikk fritt spillerom.

Jeg tenkte at det som samboeren forventer av meg nå og i fremtiden,det er ikke noe jeg ønsker. Noe av det er rett og slett ikke meg engang.

Jeg studerer fulltid, og har nå fått meg lørdagsjobb. Det er ganske travelt, og jeg ønsker at samboer skal hjelpe til med å holde orden i leiligheten. Men det er vistnok min jobb. Han jobber fulltid, og i helgene har han fri og gjør det han ønsker.

Han er oppvokst med en hjemeværende mor, og når far knipser, løper mor.

Dette er det han forventer av meg. Men det er ikke det jeg ønsker.

Han forventer også ting fra meg som han ikke oppfyller selv engang.

Jeg savner også friheten min. Hvis jeg blir invitert med på en kopp te etter skoletid, blir jeg sittende å se på klokken og er bekymret for hvordan humøret er i dag hvis jeg blir sen.

Han stoler ikke mye på meg, totalt uten grunn, og han er sjalu.

Men han er også en kjernekar! Har mange gode sider som jeg elsker!

I går bestemte jeg meg for å gjøre det slutt, selv om det kommer til å gjøre vondt.

Jeg prøvde å ta det opp med han hvordan han synes det går med oss og forholdet, men det var han for trøtt til å diskutere. Og i dag later han som ingenting.

Og i dag har følelsene mine tatt overhånd igjen, og jeg blir lei meg med tanken på å skilles.

Jeg kjemper med en indre konflikt, og vil svært gjerne få luftet det og høre om noen har råd til meg om hvordan jeg kan komme frem til en løsning.

Ønsker ikke at dere forteller meg hva jeg skal gjøre, ønsker råd.

[Gjest lilly]

Jeg viil anbefale deg å ta en prat med han om at du ikke kan ha det slik, sjalusi er ikke en bra ting, det kan bli sykelig, og hvis du allerede er nervøs for å gjøre ting med venner og komme for sent hjem har det kanskje allerede kommet dit.

Hvis han direkte forteller deg at han ønsker å ha det slikt som faren hans har hatt det i alle år kan du helt sikkert gå din vei hvis du ikke føler det er noe for deg, som de fleste vet finner gutter jenter som minner dem om sin mor, og i de fleste tilfeller innfrir vi (jenter) morsrollen i begynnelsen til vi blir lei og forventer mer.

Jeg vil ikke anbefale deg å prøve å få ting til å fungere, og forandre deg selv etter hans premisser hvis dette ikke taler til deg som person, da vil du føle deg kvalt etterhvert og kanskje ha det enda vanskligere med å komme ut av forholdet.

Men som sagt prøv å snakk sammen, ikke si at det er greit at han er for trøtt til å snakke, for da må du si ifra at du virkelig trenger det, dette burde han ha forståelse for. Prøv å komme frem til en løsning som dere begge kan leve med, ikke si at ting du ikke vil er greit og få han til å forstå at dere må være ærlige.

Lykke til videre!

[AnonymBruker]

Det med arbeidsfordeling i hjemmet er noe som skjer hver eneste dag. Fungerer dette ikke tilfredsstillende så vil det bli et stor irritasjonsmoment. Ta praten, vær tydelig og sett en tidsfrist. Dersom han ikke har skjønt tegningen så avslutter du.

Ja, jeg vet. Man er glad i personene. Samtidig så skal man føle at man sammen drar lasset. Jeg hadde ikke gjort det dersom det var forventet at jeg skulle ha hovedansvaret for hjemmet. Har opplevd det. Her avsluttet og aldri angret. Jeg vil ikke ha en mann som ikke skjønner at vi er to likeverdige personer i forholdet og at fordi at jeg er kvinne skal/må ta meg av det daglige.

Anonym poster: 03d7f7ce7e38084febb24acf052f7e2d

[Gjest Gorgonzola]

Jeg har vert sammen med partneren min i 2 år, vi har bodd sammen i litt over 1 år.

I det siste har jeg tenkt mye på oss, og i går hadde jeg ett øyeblikks "klarhet". Det vil si at følelsene mine tok seg en lur og fornuften fikk fritt spillerom.

Jeg tenkte at det som samboeren forventer av meg nå og i fremtiden,det er ikke noe jeg ønsker. Noe av det er rett og slett ikke meg engang.

Jeg studerer fulltid, og har nå fått meg lørdagsjobb. Det er ganske travelt, og jeg ønsker at samboer skal hjelpe til med å holde orden i leiligheten. Men det er vistnok min jobb. Han jobber fulltid, og i helgene har han fri og gjør det han ønsker.

Han er oppvokst med en hjemeværende mor, og når far knipser, løper mor.

Dette er det han forventer av meg. Men det er ikke det jeg ønsker.

Han forventer også ting fra meg som han ikke oppfyller selv engang.

Jeg savner også friheten min. Hvis jeg blir invitert med på en kopp te etter skoletid, blir jeg sittende å se på klokken og er bekymret for hvordan humøret er i dag hvis jeg blir sen.

Han stoler ikke mye på meg, totalt uten grunn, og han er sjalu.

Men han er også en kjernekar! Har mange gode sider som jeg elsker!

I går bestemte jeg meg for å gjøre det slutt, selv om det kommer til å gjøre vondt.

Jeg prøvde å ta det opp med han hvordan han synes det går med oss og forholdet, men det var han for trøtt til å diskutere. Og i dag later han som ingenting.

Og i dag har følelsene mine tatt overhånd igjen, og jeg blir lei meg med tanken på å skilles.

Jeg kjemper med en indre konflikt, og vil svært gjerne få luftet det og høre om noen har råd til meg om hvordan jeg kan komme frem til en løsning.

Ønsker ikke at dere forteller meg hva jeg skal gjøre, ønsker råd.

Her var det så mange selvmotsigelser og logiske brister at jeg vet knapt om jeg kan gi noen råd.

1. Du savner fritid = du opplever ham som kontrollerende slik at det går ut over din fritid.

2. Han er sjalu og stoler ikke på deg vs. han er en kjernekar: Ingen kjernekarer er sånn.

3. Du parkerer følelsene til fordel for fornuften = en fremtid med ham er ikke noe som passer deg

4. Du bestemte deg for å gjøre det slutt vs. du tar opp forholdet deres med ham for å høre hva han syns?

Kjære deg: Alt du sier peker i én retning. Hva venter du på?