Ubetinget kjærlighet

[Gjest Tine]

Har du følt dette? For hvem?

Er det unormalt å ikke være istand til å føle ubetinget kjærlighet, hverken til sin partner eller barn?

[Testosteron]

Er ikke ekte kjærlighet alltid ubetinget da? Hvis den er betinget, så er det vel heller snakk om avhengighet

[Anglofil]

Ja, til min mann, samt mine foreldre og min bestevenninne. Det er verken unormalt eller normalt å ikke føle en ubetinget kjærlighet.

Det at man føler denne sterke ubetingede kjærligheten betyr dog ikke at man finner seg i hva som helst, det kan og bety at man fortsetter å elske og være glad i noen til tross for vonde ting.

Mvh Yvonne

[Gjest HunterLady]

Har du følt dette? For hvem?

Er det unormalt å ikke være istand til å føle ubetinget kjærlighet, hverken til sin partner eller barn?

Ja, det er unormalt.

Jeg elsker mitt barn ubetinget, og også min nærmeste familie, og én av mine venner.

Partnere har jeg aldri mestret å elske ubetinget.

Endret 20. september 2012 av HunterLady

[FrøkenMånestråle]

Sønnen min elsker jeg ubetinget, jeg elsker samboeren min og, men må innrømme at det ikke er på samme måten som kjærligheten jeg har til sønnen min. Uansett hva sønnen min gjør så vil jeg alltid elske han over alt på jord Jeg er jo og veeeldig glad i mine venner men ingenting slår det jeg føler for gutten min...

Men det tenker jeg er ganske normalt... Håper det, velger å tro at jeg ikke er et unikt tilfelle

[LittDiva]

Elsker mine to beste venner, familie og de jeg driver firma med ubetinget.

Samboeren min elsket jeg ubetinget og gjør det fremdeles tross at det er slutt. Men absolutt ikke som en kjæreste , mer som en familie medlem som

[Gjest Gjest]

Ubetinget... nei.

Jeg elsker de jeg elsker for at de er de de er. Om de endrer seg, så er det mulig mine følelser for de også endrer seg.

[Sulosi]

Er ikke ekte kjærlighet alltid ubetinget da? Hvis den er betinget, så er det vel heller snakk om avhengighet

For meg er dette ekte kjærlighet

Ja, til min mann, samt mine foreldre og min bestevenninne. Det er verken unormalt eller normalt å ikke føle en ubetinget kjærlighet.

Det at man føler denne sterke ubetingede kjærligheten betyr dog ikke at man finner seg i hva som helst, det kan og bety at man fortsetter å elske og være glad i noen til tross for vonde ting.

Mvh Yvonne

Så sant, så sant Yvonne

[Gjest Chin]

Jeg elsker min mor, søster, stefar og svigerinne ubetinget. Uansett hva de gjør eller hva som skjer, så kommer jeg til å elske de til jeg dævver.

Min mann derimot, jeg elsker han, men om han gjør noe forferdelig så kommer nok kjærleiken til å ta en helomvending. Det er en kjærlighet som må "vannes" så den ikke visner og dør for å si det på den måten.

Men jeg elsker han jo noe enormt for det og vil ikke si det ikke er ekte kjærlighet av den grunn.

[Gjest dame]

Har du følt dette? For hvem?

Er det unormalt å ikke være istand til å føle ubetinget kjærlighet, hverken til sin partner eller barn?

Jeg har en tendens til å falle for vanskelige menn. Jeg er nok komplisert selv også, men tro jeg har en spesiell evne til å kunne elske på tross av div ting. Jeg ser mye dypere i en person, enn hva andre ser og tenker at jeg derfor aksepterer mer. Hvis jeg først elsker noen, er det alltid ubetinget.

[Chloe-]

Jeg skjønner ikke at man kan si at man har ubetinget kjærlig til sin partner!? Jeg kan komme på ganske mange betingelser man lever etter i et forhold.

[Anglofil]

Jeg skjønner ikke at man kan si at man har ubetinget kjærlig til sin partner!? Jeg kan komme på ganske mange betingelser man lever etter i et forhold.

Litt usikker på hva du vil frem til her. For meg ligger ubetinget kjærlighet i det at man elsker noen av hele sitt hjerte uten noen form for forbehold. Altså, jeg hater at min mann ser porno, allikevel elsker jeg ham. Hvis min mann hadde vært utro mot meg så hadde jeg antagelig gått, MEN det betyr ikke at jeg hadde sluttet å elske ham. Så enkelt er det rett og slett ikke. Klart jeg lever med forbehold i selve forholdet, derfor har ingen av oss lov til å være utro mot hverandre. Men det å elske går utover dette, den vet egentlig ingen grenser.

La oss si at min mann hadde drept et annet menneske. Sånn helt plutselig og umotivert. Ville min kjærlighet til ham brått ta slutt? Jeg skal være så ærlig og si at jeg tror faktisk jeg fremdeles ville elsket ham. MEN, det betyr jo ikke at man støtter den handling han har gjort. Og jeg ville selvsagt gått min vei og aldri sett meg tilbake. Men hjertet mitt? Ville det ha lyttet? Antagelig ikke.

Mvh Yvonne

[Skjønningen]

Føler at jeg elsker han ubetinget innerst inne, og at dersom jeg ikke fikk tilbake noe for all kjærligheten jeg gir han så hadde jeg fremdeles blitt værende hos han fordi jeg er så glad i han. Men i det daglige forlanger vi begge to ting av hverandre og er like gode mot hverandre, så jeg vil dermed si at det er betinget på overflaten.

[pingeline]

Jeg tror ikke jeg kan elske noen ubetinget. Nå har jeg ikke barn, så det er mulig jeg hadde følt det annerledes da.

Å elske noen ubetinget ser ikke jeg egentlig på som noe positivt heller. Hvis jeg ble elsket "just because"...da blir jeg jo ikke egentlig elsket for å være den jeg er? Hvis jeg kan gjøre hva som helst galt og følelsene til det andre menneske ikke forandrer seg, er det virkelig kjærlighet da? Hva er det de elsker med MEG hvis jeg totalt forandrer personlighet uten at det har noe å si?

Nei, dette ble litt for mye tankesurr for meg uten noe søvn! >.<

[Chloe-]

Litt usikker på hva du vil frem til her. For meg ligger ubetinget kjærlighet i det at man elsker noen av hele sitt hjerte uten noen form for forbehold. Altså, jeg hater at min mann ser porno, allikevel elsker jeg ham. Hvis min mann hadde vært utro mot meg så hadde jeg antagelig gått, MEN det betyr ikke at jeg hadde sluttet å elske ham. Så enkelt er det rett og slett ikke. Klart jeg lever med forbehold i selve forholdet, derfor har ingen av oss lov til å være utro mot hverandre. Men det å elske går utover dette, den vet egentlig ingen grenser.

La oss si at min mann hadde drept et annet menneske. Sånn helt plutselig og umotivert. Ville min kjærlighet til ham brått ta slutt? Jeg skal være så ærlig og si at jeg tror faktisk jeg fremdeles ville elsket ham. MEN, det betyr jo ikke at man støtter den handling han har gjort. Og jeg ville selvsagt gått min vei og aldri sett meg tilbake. Men hjertet mitt? Ville det ha lyttet? Antagelig ikke.

Mvh Yvonne

Dra den enda lenger da, feks om din mann hadde misbrukt ditt barn? Fortsatt ubetinget kjærlighet til din mann?

Misforstå meg rett. Jeg også ELSKER, av mitt fulle og hele hjerte! Men i ordet "ubetinget" ligger det jo at det ikke skal finnes NOEN betingelser.

[Gjest Gammeldags]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=484636&st=140&p=8011571&#entry8011571

"Gammeldags" sine innlegg i denne tråden sier hva jeg mener.

(Jeg er "gammeldags"

Oppsummert, jeg tror på ubetinget kjærighet i forhold til barn (og dyr), men ikke i forhold til partner.

Derimot tror jeg på uselvisk kjærlighet mellom partnere.

[Anglofil]

Dra den enda lenger da, feks om din mann hadde misbrukt ditt barn? Fortsatt ubetinget kjærlighet til din mann?

Misforstå meg rett. Jeg også ELSKER, av mitt fulle og hele hjerte! Men i ordet "ubetinget" ligger det jo at det ikke skal finnes NOEN betingelser.

Siden jeg aldri har opplev et slikt scenario er det vanskelig å svare på, men jeg skal ikke se bort i fra at hjertet mitt hadde elsket ham allikevel. La meg ha en ting helt klart: det er en helt forkastelig og jævlig ting å gjøre, men man snakker om følelser som ikke nødvendigvis er rasjonelle. Jeg har opplevd noe ganske jævlig, dog ikke misbruk av barn, men jeg elsker allikevel den personen. Det er fordi kjærlighet er så uendelig og dyp at den går bare ikke an å viske vekk.

Jeg hadde dog skammet meg voldsomt over slike følelser, selvfølgelig, siden det er fullstendig tabu å føle på en slik måte, men nei, jeg kan ikke utelukke noe. Så ærlig skal jeg være.

Mvh Yvonne

[Anglofil]

Jeg tror ikke jeg kan elske noen ubetinget. Nå har jeg ikke barn, så det er mulig jeg hadde følt det annerledes da.

Å elske noen ubetinget ser ikke jeg egentlig på som noe positivt heller. Hvis jeg ble elsket "just because"...da blir jeg jo ikke egentlig elsket for å være den jeg er? Hvis jeg kan gjøre hva som helst galt og følelsene til det andre menneske ikke forandrer seg, er det virkelig kjærlighet da? Hva er det de elsker med MEG hvis jeg totalt forandrer personlighet uten at det har noe å si?

Nei, dette ble litt for mye tankesurr for meg uten noe søvn! >.<

Just because? Altså, for noen av oss, jeg kan kun svare for meg selv, så handler det jo om at man elsker partneren for alt han er - inkludert det gode og det onde. Ingen er perfekte, ergo betyr det at man også må akseptere sider ved ens partner som man kanskje ikke er like happy for. Det handler jo nettopp om å elske en for den man er! Og det at forandringer kan skje er ihvertfall noe jeg mener man må ta høyde for i forholdet. Ergo vil jeg nok også elske mannen min til tross for eventuelle personlighetsforandringer fordi forholdet vårt også har bestått av en fortid - det vi har delt sammen. Mennesket er komplekst, vi står ikke på stedet hvil, ergo er det merkelig for meg å tro at man ikke vil forandre seg i forholdet.

Jeg sier ikke at man kan gjøre hva som helst galt. Er man utro får det konsekvenser. Men hjertet er da ikke bare en maskin man kan slå av? Hvorfor tror du det er vanskelig for mennesker å bryte med sin partner? At man lever i voldelige og vonde forhold? Jo, fordi man ikke alltid klarer å bryte den delen ved seg som elsker ens partner. Betyr det at man aksepterer slike handlinger? Nei, overhodet ikke. Men kjærligheten er ikke så enkel at man kan skru den av som en bryter. Ihvertfall ikke for mitt vedkommende. Fordi man har gjerne har bygget opp en felles grunn sammen, et fundament og en dyp kjærlighet som ligger der.

Mvh Yvonne

Endret 21. september 2012 av Yvonne

[pingeline]

Jeg tror heller ikke at kjærligheten er så enkel at man kan skru den av som en bryter, men jeg tror heller ikke at den er så enkel som ubetinget kjærlighet vil si heller. Å akseptere sider med de man elsker som man ikke er så glade for er en del av kjærligheten, og at forandringer skjer er jo livets gang.

Jeg snakker mer om helomvendinger i personlighet, å ha levd på en løgn, svik av verste sort, mishandling av barn, osv. Jeg tror ikke det er så mange som kan si med hånden på hjertet at de kan elske andre en sine barn ubetinget. Hvis du kan det så er det veldig bra for deg, men for de fleste vil det å finne ut at de har vært gift med en seriemorder eller at gubben har seksuelt misbrukt datteren i flere år forandre følelsene ganske kraftig.

[kaprifolen]

Jeg elsker mine tantebarn og hunden min ubetinget. Det er ikke den ting de kunne gjort for å ødelegge hvordan jeg føler det for dem.

Om mannen min hadde begått en grusom handling som var uforenelig med mitt menneskesyn, i den grad at jeg ville gått fra han, så hadde jeg jo fortsatt "elsket han", men da hadde det jo vært slik at jeg elsket den han var før jeg så behovet for å gå fra han.