Nervevrak i forholdet

[AnonymBruker]

Er det noen her som har gjort det slutt med kjæreste/samboer pga. at en ikke kan stole på en, selv om vedkommende ikke har gjort noe galt (enda)?

Jeg elsker kjæresten min. Jeg føler jeg endelig har funnet den jeg vil dele livet mitt med. Han er fantastisk på alle måter. MEN, jeg klarer ikke å stole på han. Uansett hvor mye jeg tvinger meg selv til å tenke "Han er en bra mann, han kommer ikke til å være utro" så klarer jeg ikke å tro på det.

Han har ikke gjort noe spesielt som tilsier han har vært eller kommer til å være utro. Han er som alle andre menn mtp. sex, kvinner, porno ect.

Det har faktisk gått så langt at jeg omtrent daglig sitter med klumpen i halsen. Jeg har fortalt han dette, og han vet ikke hva han kan gjøre for å motbevise meg mine fæle tanker.

Jeg har desverre bare blitt verre og verre. I starten trodde jeg det ville gå over, men nå bare skriker kroppen ut til meg. Magefølelsen tar helt av, selv om jeg vet egentlig vet med 90 % sikkerhet at tankene mine er irrasjonelle.

Til og med når han er på jobb, får jeg tanker om at han kanskje har sex med en av de ansatte på toalettet! SÅ SYKT ER DET!

Jeg blir syk av dette her.

Andre med lignende problem? Vil liksom ikke gå i fra han når han "enda" ikke har gjort noe. Og kanskje aldri kommer til heller?

Anonym poster: 5cdc1b65a106d64f1f38b70d6dbf5687

[AnonymBruker]

Han er ikke problemet, det er du. Hvis du ikke tar noen grundige runder med deg selv så vil disse utfordringene dukke opp i alle forhold du har.

Anonym poster: f00fe5db7744242e908ef6121fcf14b8

[Havbris]

Kjære vene. Du må vurdere å skaffe deg hjelp til å forandre tankemønstrene dine. Dette er skadelig for deg, og for forholdet. Når man blir sin egen verste fiende er det på tide å gjøre noe.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg har til tider vurdert å avslutte hele forholdet fordi jeg hele tiden føler at det ødelegger meg. Det er ingenting min samboer kan gjøre anderledes heller. Han tar mye på meg, holder meg i hånda når vi går, sier han elsker meg titt og ofte osv. Skulle jeg ønske meg noe så måtte det være flere muntlige komplimenter men jeg tror ikke det ville utgjort noen nevneverdig forskjell. Det er ikke han det står på, det er meg.

Jeg har også mange sinnsvake tanker om hva han kan komme til å gjøre bak min rygg ala dine tanker om å ha sex med noen på jobb.

Heldigvis klarer jeg veldig langt på vei å skjule dette for ham. Jeg legger ingen bånd på ham på den måten at jeg "nekter" ham ting eller snoker i hans privatliv. Ikke piper og låter jeg til ham heller.

Jeg har egentlig ingen gode råd til deg TS for jeg er like rådvill selv, men du er hvertfall ikke alene

Anonym poster: 72b26d241f6ab8c7d90313c7e24f35ea

Anonym poster: 72b26d241f6ab8c7d90313c7e24f35ea