Pappa har lungekreft

[lillemeg90]

Fikk idag vite at pappa har fått lungekreft.. Det er inoperabelt og han vil komme til å dø iløpet av de neste månedene.. Det værste er at jeg vet at han er redd, "pappaer er aldri redde". Det gjør så vondt.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Kjenner jeg trenger en god klem og noen gode ord akkurat nå. Kansje fra noen som har vert i samme situasjon?

[Terese:)]

Hei, kjære deg! Trist å lese om pappan din..

Kjenner meg veldig godt igjen i det du forteller, jeg mistet selv pappan min for en mnd siden.. Han fikk to ulike lymfekreft, den ene aggresiv som spredte seg til lever. Det gikk "heldigvis" fort, 6 uker fra han ble innlagt, etter å ha følt seg tufs i et par mnd..

Det finnes desverre ingen fasit på hvordan man skal reagere, eller hva man skal gjøre i slike situasjoner...Det å vite at noen man er så glad i, er redde er helt forferdelig.. spesielt når det kommer til en far, som du skriver "aldri er redde", for det er jo alltid dem som har vært der for deg når duselv har vært redd.

Jeg husker at det var det jeg slet mest med i starten, at han var redd..at han lå på sykehuset og var redd for å dø, redd for å gå glipp av ting...redd for å få svar på prøver som ble tatt osv. Den tanken var i starten helt uutholdelig.

Det som jeg tror er viktig er å være sammen med familien i denne tunge tiden, gråt sammen, snakk sammen og le sammen.. det finnes faktisk små drypp av lyspunkt innimellom, selv om det ikke alltid virker sånn.. Vær sammen med pappan din, og sørg for at han har det bra, fyll på minnebanken med gode minner...Bruk venner//kjæreste for alt de er verdt...jeg er evig takknemlig for min samboer og gode venninner...Folk har sagt at ting blir bedre etterhvert og vi må nesten bare tro dem når de sier det...

En god klem til deg fra meg.

[lillemeg90]

Hei, kjære deg! Trist å lese om pappan din..

Kjenner meg veldig godt igjen i det du forteller, jeg mistet selv pappan min for en mnd siden.. Han fikk to ulike lymfekreft, den ene aggresiv som spredte seg til lever. Det gikk "heldigvis" fort, 6 uker fra han ble innlagt, etter å ha følt seg tufs i et par mnd..

Det finnes desverre ingen fasit på hvordan man skal reagere, eller hva man skal gjøre i slike situasjoner...Det å vite at noen man er så glad i, er redde er helt forferdelig.. spesielt når det kommer til en far, som du skriver "aldri er redde", for det er jo alltid dem som har vært der for deg når duselv har vært redd.

Jeg husker at det var det jeg slet mest med i starten, at han var redd..at han lå på sykehuset og var redd for å dø, redd for å gå glipp av ting...redd for å få svar på prøver som ble tatt osv. Den tanken var i starten helt uutholdelig.

Det som jeg tror er viktig er å være sammen med familien i denne tunge tiden, gråt sammen, snakk sammen og le sammen.. det finnes faktisk små drypp av lyspunkt innimellom, selv om det ikke alltid virker sånn.. Vær sammen med pappan din, og sørg for at han har det bra, fyll på minnebanken med gode minner...Bruk venner//kjæreste for alt de er verdt...jeg er evig takknemlig for min samboer og gode venninner...Folk har sagt at ting blir bedre etterhvert og vi må nesten bare tro dem når de sier det...

En god klem til deg fra meg.

blir det noen gang bedre? det med redselen? klarte han å godta skjebnen sin? og ble det isåfall lettere for deg?

setter stor pris på svarte ditt. Er rart hvordan det hjelper å snakke med mennesker i samme situasjon.

[Terese:)]

Jeg har desverre ikke noe svar på om det ble bedre, og om han godtok sin skjebne... Han ble såpass borte den siste tiden, da leveren ikke klarte å kvitte seg med giftstoffene, så går man visstnok inn i en komatøs tilstand..så vi hadde ikke noe særlig kontakt med han den siste halvannen uken...

Men før han ble innlagt på sykehuset, så merket vi på at han var redd, og han ble deprimert... PÅ sykehuset så fikk han beroligende, så jeg tror det hjalp han litt.. ihvertfall med tanke på evnt angst og han klarte å slappe mer av... Etterhvert så måtte jeg rett og slett prøve å skyve bort de tankene om redselen, for å være sterk nok for han rett og slett.. Vi måtte prøve å være positive foran han og heller knekke litt mer sammen når vi var hjemme...

Det er en annerledes situasjon enn din, for dere har fått beskjed om at han ikke har lenge igjen, vi visste jo ingenting.. vi fikk ikke vite hva som faktisk feilte han etter han var død, da de endelig fikk svar på noen prøver.. Men jeg tror innerst inne at pappa visste at han ikke kom til å komme hjem igjen, og at han var alvorlig syk, selv om det ikke var noe vi snakket om..

Det som gjorde det litt lettere, var at jeg visste at han ikke hadde det noe vondt, det var veldig viktig for oss at han ikke hadde det... Det at han ikke hadde vondt, og at det gikk såpass raskt, har hjupet meg til å se litt forbi det med redsel.. Jeg velger å tro det at det at vi var sammen med han hver dag, og bare satt ved sengen han fikk han til å ikke være redd hvis du skjønner...

[lillemeg90]

ja jeg forstår. litt av en situasjon foresten..... håper det går bra med deg. Klem.

vi må bare komme oss gjennom det. rett og slett. jeg håper at han kan godta situasjonen, da kan det bli lettere både for han og oss.

jeg kjenner jeg synes det er litt vanskelig iom. at jeg er sykepleier og vet "alt" om dette. kjenner det er både godt og vondt.

[Terese:)]

Blir jo automatisk det, men det må være veldig vanskelig å være den som skal godta noe slikt....huff

Ja, jeg forstår at det kan være vanskelig å vite "alt"... men det kan bli lettere å forstå hva som skjer når man vet "alt! også... skulle ønske jeg visste mer enn det jeg gjorde der og da..

[østlandsjenta]

Hei!

Jeg mistet pappaen min for ca. ett år siden av lungekreft. Det gikk under 5 måneder fra pappa fikk diagnosen og til han døde.

Pappa var også veldig mye redd. Dagen han fortalte meg det var første gang jeg hadde sett pappa gråte. Det er grusomt å se på, og så vanskelig fordi man er like redd selv. Humøret svingte veldig fra time til time. Han kunne være som han pleide, og han kunne gråte og skrike.. Vi godtok vel egentlig bare at det var lov til å gråte og det var lov til å le. Man må på en måte bare leve her og nå.

Tenker på deg, og føler med deg.

[lillemeg90]

Blir jo automatisk det, men det må være veldig vanskelig å være den som skal godta noe slikt....huff

Ja, jeg forstår at det kan være vanskelig å vite "alt"... men det kan bli lettere å forstå hva som skjer når man vet "alt! også... skulle ønske jeg visste mer enn det jeg gjorde der og da..

Ja, det kan ikke være lett.. Ja,jeg har kommet frem til det jeg også, at det er bedre å vite enn å ikke vite.

Hei!

Jeg mistet pappaen min for ca. ett år siden av lungekreft. Det gikk under 5 måneder fra pappa fikk diagnosen og til han døde.

Pappa var også veldig mye redd. Dagen han fortalte meg det var første gang jeg hadde sett pappa gråte. Det er grusomt å se på, og så vanskelig fordi man er like redd selv. Humøret svingte veldig fra time til time. Han kunne være som han pleide, og han kunne gråte og skrike.. Vi godtok vel egentlig bare at det var lov til å gråte og det var lov til å le. Man må på en måte bare leve her og nå.

Tenker på deg, og føler med deg.

Ja, man må leve i nuet. Men tror det er vanskeligå gjøre det om man ikke godtar skjebnen....

[Vulpes]

Har ikke opplevd noe liknende, men ville bare gi deg noen støttende ord. Håper dere i familien klarer å støtte hverandre godt fremover, og at du har venner og en omgangskrets som kan stille opp for deg.

[Sugerøret]

Ikke opplevd at far har blitt syk,men min kjære svigerfar. Plutselig ble han veldig dårlig og døde i løpet av bare noen uker.Et enormt sjokk som nå 2 år etterpå gjør like forbanna vondt.

Har ingen smarte ord eller annet,kun at snakk med pappaen din .Nyt hver dag og tørr å være svak

[Sporty93]

ville bare si at jeg føler med deg (dere)

jeg mistet også faren min i kreft for et par år siden

Jeg synes det var helt forferdelig å se hvordan kreften gradvis "stjal" mer og mer av den fantastiske pappaen min. Faren min var en meget reflektert og god man, han var flink til å lytte (min private terapeut

Men han taklet ikke å snakke om sin egen "dødsdom" (noe som overasket meg veldig).

(advarsel: klisjee!) Men livet må gå videre, og som allerede nevnt, finnes ingen fasit på sorg, ingenting som er "riktig" eller "galt", men min erfaring var at det var godt å snakke om det (under sykdomsperioden og etter dødsfallet)

[Nusseli]

Min mor var syk i 6år, hon fikk et par måneder på seg å leve. Hun var et mirakel sa legene etter at hon fikk sin fjerde dødlige kreft og var i live. Hon var å livredd, i perioder men til slutt så god tok hon det. Hon fikk en addennerhest av sin bestevennine som hon skulle ride på gjennom dødens smerte og ta henne til en bedre plass. Min mor var aldrig troende på noen måter men den hesten gav henne en noe å holde fast i. Lik vikingene tok hon med seg den i kisten..

Jeg beklager veldig din far, jag vet hvor vondt det gjør, i allre minste ledd og i alle mulige følelser og tanker. En sorg som ligger der stadig vekk og en uro man ikke kan glemme. Jeg har ikke noen trøstende ord i den situasjon du er i nå, annet enn at det ikke finnes noe annet som kan få deg til å føle deg så hjelpesløs igjen og ting blir bedre.. for deg. Oppskatte din far for hva han har gjort for deg og for all del si det til han om og om igjen. Jeg var for liten for at klare av å skjønne helt hva jeg skulle gjøre med mine følelser og når jeg borde ha skjønnt det så levde vi allrede i den "bobble". Det finnes mye jeg skulle sagt til henne om jeg hadde fått en sjanse till.

Håper du finner din måte å takkle dette vonde på, det finnes ikke noe fasit og det gjør det ennå mere vansklig å finne ord i en slik situasjon. Jeg var ofte lei meg over at venner ikke sa noe, over at de ikke gjorde mer. Det er ikke foren en bekant av meg forlorade sin egen mor i selvmord som jeg inså at ikke ens jeg, som da borde vare expert på hva man borde si og hva den drabbade ønsket å høre, hadde en anelse om hva jeg kunde si.

Min mor hadde et "happy place" dit hon tok sine tanker ibland. Jag går dit ibland, til "min" plats som hon bad meg skape. For meg er det en plats i naturen og jeg fokuserer på det for at finne lugnet. Det er veldig sjeldan jeg tar meg dit men når jeg gjør det så fungerer det. Prøv å finne din meditasjon om du kan, fordi det kommer komme tider da du trenger det hvis du er like emosjonell som meg....

[Rskre]

Ho legg handa på halsen hans som ville ho verkeleg gå i gang med forminga, og skuggane deira smeltar på nytt saman. Ikkje eit ord formidlar den brennande sorga dei kjenner saman, men ingen av dei kjem over grensa som er sett for dødelege og vernar det eine vesenet mot det andre. Om det ikkje var sett ei slik grense, ville dei på flekken ha bytt kjøt og bein med kvarandre slik ein byter klede. Dei ville ha lagt under seg mørkret i det framande blodet, slått seg ned som eigar i kraniet til den andre, den eine ville ha teke lungene til den andre , ville sjølv ha pressa saman det fuktige og rå mørkret, ville ha tilpassa nyrer og hjarte frå den andre til seg sjølv, retta ut ryggrada på den andre som ei kjempestor og skremmande fjør. Fascinert og skremt ville den eine ane korleis den andre ville gjort det same.

Endret 21. oktober 2012 av Rskre

[Gjest Tekola]

Minner nok en gang om at Vi som sørger er et forum for sorg og ber om at dette respekteres. Innlegg som bryter med dette er slettet.

Tekola, mod

Endret 24. oktober 2012 av Tekola