Sliter med å stole på kjæresten

[Gjest Frustrert kvinne]

Hei

Jeg er i et forhold med den beste kjæresten jeg noen gang kunne hatt. Vi har kjent hverandre i snart 5 år, men har vært sammen i 8 måneder. Og alt er egentlig helt perfekt.

Han er snill, og gjør alt for meg. Sier hvor mye han elsker meg og at jeg er den eneste jenta for han. Jeg blir så utrolig glad når han sier dette, men etter hvert kommer de mørke tankene tilbake. Jeg sliter nemilig med å stole på han. Jeg VET at han er til å stole på, men jeg klarer det ikke. Jeg er livredd for at han skal snakke med andre jenter og like dem bedre enn meg. Jeg hater at han i det hele tatt har kontakt med andre jenter, selvom de fleste av jentene bare går i samme klasse som han og alt han snakker med dem om har noe med skole og gjøre. Jeg har opplevd at mange venner opp igjennom livet har sviktet meg og gjort grusomme ting mot meg. Tidligere kjærester har heller ikke vært så veldig trofaste. Både jeg og kjæresten min har snakket om dette og tror dette er grunnen til problemet mitt.

Han vet jeg sliter med sjalusi og det å stole på folk, så han har endret seg kjempe mye for meg. Han er ikke like mye med jentene i klassen på skolen, han liker så å si ingen bilder av jenter på facebook lenger, og han gjør ikke noe som han vet jeg ikke ville likt.

Nå har det komt til et punkt der jeg blir sint/lei meg for hver minste lille ting han gjør nesten en eller flere ganger i uka. Legger han til en jente på Facebook blir jeg rasende og tror han la hun til fordi hun var fin. Jeg kjefter på han og han kommer med en forklaring på hvorfor han la henne til, og det har alltid noe med skole og gjøre. Han har også kontakt med ei jente han likte utrolig godt for bare 2 år siden. Dette er ikke så kjekt for meg, jeg er redd han skal få følelser for henne igjen og være "utro" mot meg. Men han sier at han aldri har likt noen så mye som han liker meg. Han gir meg ingen grunn til å ikke stole på han, han har aldri gjort meg noe, ALDRI!

En annen ting er at jeg "nekter" han så mye. Her en dag ville jeg ikke at han skulle gå på en klassefest. Det ble en stor krangel utav dette. Jeg hater rett og slett at han har det kjekt uten meg... Dette er egoistisk og slemt av meg, men jeg kan ikke noe for det. Jeg liker ikke tanken på at han er ute og fester med andre jenter, selvom det bare er to stk... Jeg vet det er galt, og jeg vet jeg gjør han vondt når jeg kjefter så mye og nekter han ting. Jeg er ikke den personen jeg vil være, jeg vil ikke kjefte på kjæresten min med mindre det er noe veldig galt. Jeg vil ikke være så sjalu, jeg vil ikke miste han. Jeg vil ikke være alene..

Han begynner og lure på om jeg vil ha en pause siden jeg er så kranglete. Den siste måneden har vi kranglet mye. Vi kranglet aldri før. Men jeg elsker han mer nå enn det jeg gjorde for et halvt år siden.

[Gjest Sobril]

Siden du er bevisst på dette må du enten svelge et par kameler og tie stille, eller fortsette som du gjør og miste han. Evt ta kontakt med psykolog.

Av hva du forklarer virker du sykelig sjalu, og dette er nødvendigvis veldig plagsomt for han samtidig som det må gjøre inderlig vondt for deg.

Klarer du ikke å stagge sjalusien på egenhånd så MÅ du skaffe hjelp. Ingen par er tjent med å ha det slik.

Lykke til

[Eudyptula]

Du sier det selv. Du er egositisk og slem, og vet at det er galt. Du trenger å endre tankemønstre, men greier du det uten hjelp? Hvis du har opplevd grusomme ting tidligere i livet som du ikke kommer over, hva med å søke profesjonell hjelp?

Jeg må si jeg skjønner veldig godt om kjæresten din ikke orker mer.

[Havbris]

Du sier at kjæresten din har endret seg mye for å gjøre deg til lags. Hva har du selv gjort for å endre ditt eget, skadelige tankemønster da? Du vet du er på vidda - og da må du også gjøre noe med det. Uansett om det blir dere to eller ikke, så er dette et mønster du selv er ansvarlig for å komme ut av.

Jeg synes synd på kjæresten din som "må" finne seg i alt dette, men det er sikkert en grense der også.

Skaff deg hjelp.

[Gjest Gjest]

du må rett og slett ta et valg. enten stol på han eller gjør det slutt. at han skal lide for dine tidligere erfaringer er IKKE rettferdig. her er det fullt og helt deg selv ansvaret står på. du kommer til å miste han om du fortsetter med denne paranoiaen

[Heisenberg]

Hva er troskapen hans verdt om du tror han er trofast bare fordi du ikke gir ham anledning til annet? Ønsker du deg ikke egentlig en partner som er trofast uansett hvilke situasjoner han kommer i og fristelser han blir utsatt for?

Du sier du ikke kan noe for det. Det er vanskelig å styre hva man føler men du kan noe for hva du velger å gjøre med de følelsene. Nå velger du å la dem styre både deg og ham. Det er på høy tid å begynne å handle med hodet istedet.

[Gjest Frustrert kvinne]

Jeg er klar over at dette er fullt og helt mitt problem. Det er jeg som ødelegger.

Jeg har alltid hatt problemer med sinne og det å stole på folk, helt siden jeg var liten. Og jeg er villig til å gjøre hva som helst for å endre dette. Men de som ikke har det sånn som meg forstår ikke alltid at det ikke er bare bare å forandre meg psykisk.

Jeg og kjæresten min er heller ikke i nærheten av å gjøre det slutt. Han er den eneste som forstår mine problemer og støtter meg. Sier fra når jeg gjør noe han ikke liker og tilgir meg nesten med det samme, fordi han vet det ikke er "jeg" som gjør det. Jeg blir en helt annen person. En sjalu person som alltid frykter det verste. Noe jeg alltid har gjort.

Opphavet til dette kommer jo fra tidligere opplevelser; dårlige venner som svikter, kjærester som sårer, ikke alltid like bra hjemme og dårlig selvtillit.

Jeg har en tendens til å holde mye inne. Det er egentlig derfor jeg skriver nå, jeg trenger å få ting ut. Jeg trenger å fortelle noen om mine problemer, ikke bare til kjæresten.

Jeg trenger heller ikke å oppsøke psykolog, selvom det virker sånn. Jeg har snakket med flere som har hatt det akkurat likt i et forhold som meg, som kom over det og går inn i sitt 3. år sammen nå. Jeg er overbevist om at jeg skal klare å fikse meg selv, og komme over denne vonde perioden i forholdet. Fordi det er det det er, en periode. Jeg har aldri vært sånn som dette før. Ikke i et forhold. De eneste gangene jeg er sur og sint over lengre tid er hjemme med familien, noe som går over.

[Gjest Gjest]

vært der du er nå. og det er ikke bare noe som går over av seg selv. du må selv jobbe beinhardt for å få det til. selv om dere ikke er på randen av brudd enda så er det grenser for hva han gidder å finne seg i på sikt.

du kan snakke til andre om det men det hjelper lite uten handlig fra din side

[Gjest Frustrert kvinne]

Jeg er klar over at det ikke er noe som går over uten beinhard jobbing. Jeg jobber hardt med det. Og den siste uken har både jeg og kjæresten sitt forbedringer.

[LosseTosse]

jeg vil bare si at du er akkurat som meg. jeg og er av den EKSTREMT sjalue typen. Det som er greit, er at typen min og er ekstemt sjalu.

Jeg kan desverre ikke komme med noen hjelpende svar, for jeg aner ikke selv hva jeg skal gjøre med sjalusien min. men sjalusi viser bare at vi elsker noen og ikke vil miste de da.

lykke til

[Havbris]

Man trenger ikke ha ekstreme problemer for å oppsøke psykolog. Du trenger å endre tanke- og reaksjonsmønstre som du sitter fast i og kanskje noen teknikker fra kognitiv terapi kunne hjulpet deg?

[AnonymBruker]

Jeg er klar over at det ikke er noe som går over uten beinhard jobbing. Jeg jobber hardt med det. Og den siste uken har både jeg og kjæresten sitt forbedringer.

I hovedinnlegget høres det ut som om problemet er eskalerende, her virker det mer som om du snur fordi du ikke liker tilbakemeldingene du får. Du sier du er villig til å gjøre hva som helst, men å bare skjerpe seg eller få profesjonell hjelp er uaktuelt?

Alle innleggene dine bærer preg av at du unnskylder din egen adferd. Du kan ikke noe for det, pga tidligere erfaringer, også vrir du det til at det er deg det er synd på. Og så lenge du fortsetter med disse unnskyldningene rettferdiggjør du også for det selv at du kan fortsette å kontrollere kjæresten din. Det kommer til å ende med at han enten brytes helt ned psykisk, eller at han våkner opp en dag og dumper deg.

Du sier at du er redd for å miste han, og så reagerer du med å oppføre deg som den minst attraktive kjæresten i verden. Du gjør deg selv uønsket som partner med denne adferden. Selv om han forstår deg og holder ut sliter dette på han psykisk, og det vil han også oppdage, med en gang forholdet har etablert seg, og de rosa skyene har lagt seg.

Slutt å unnskyld din egen adferd med at du ikke kan noe for det. Dette er ikke sant, følelsene kan du ikke gjøre noe med, men du kan gjøre noe med adferden din. Hver gang du føler for å kontrollere han kan du stoppe og bite det i deg, og gjør du dette lenge nok vil de vonde følelsene etterhvert bli borte. Fake it till you make it, selv om det er vondt og vanskelig. For du kan ikke straffe kjæresten din, for at andre har vært slemme mot deg.

Anonym poster: 2475798aaf52b7a57886bcf8a859b68a

[Gjest Frustrert kvinne]

Jeg har aldri sagt at det å skjerpe meg ikke er aktuellt. Kanskje du misforsto, eller jeg skrev feil, men jeg prøver hardt, men det er vanskelig. Som sagt har jeg opplevd mye vondt, og har blitt skadet for livet rett og slett. Og mye av det er fortsatt et åpent sår. For andre er det kanskje ikke så lett og forstå akkurat det, noe som jeg er klar over.

Jeg unnskylder ikke min egen adferd, min egen adferd er motbydelig, noe jeg fullt klar over. Jeg prøver bare å forklare, for det kan skje så mye misfoståelser på slike forumer som dette. Men det å skjerpe seg skjer ikke bare med å knipse i fingrene.

Det stemmer at jeg ikke kan gjøre noe med følelsene, men det er ikke alltid jeg kan gjøre noe med adferden min heller. Jeg tenker hver gang "Stopp, ikke si mer" Men så klarer jeg ikke å stoppe. Klarer jeg og stoppe går det utover andre ting, familie f.eks., noe som er utrolig kjipt, både for min del og andre sin.

Jeg vet hva som må til for at jeg skal klare å komme meg gjennom dette; jeg må skjerpe meg. Tenke positivt, tenke at han elsker meg og ingen andre og ville aldri gjort noe vondt mot meg. Jeg må tvangstenke positivt. Tenke at alt det jeg gjør, det må han også få lov til for at det skal bli rettferdig. Men samtidig ha grenser for hva som er lov i et forhold.

Jeg må bare si at grunnen til at jeg ikke har så veldig lyst til å gå til en psykolog er fordi jeg rett og slett ikke føler meg komfortabel med det. Jeg gikk til helsesøster på ungdomskolen for å snakke om sinneproblemer jeg hadde hjemme, noe jeg sluttet med ganske fort fordi det var ubehageligt. Jeg fant mine egne måter å få ut sinne på; boksing, dans og annen trening.