Nav for første gang

[Gjest Candy Pie]

Var litt usikker på om jeg skulle poste denne her, men er bare å flytte den om det er feil.

I morgen skal jeg på nav for første gang, som et forsøk på å komme i gang med noe. Jeg har vært tre år hjemme nå (ikke pga latskap nei, og har ikke mottatt penger i fra nav)

Jeg har gått til psykolog, sluttet og begynt igjen nå. Eller, jeg har vært på ny vurderingstime (?) pga noen feile diagnoser. Så venter på behandling.

Uansett, så er det på tide at jeg gjør noe. Jeg er 19 år, henger hjemme og mamma betaler mat osv for meg. (jada, hjelper mye til i huset) men strengt tatt så er det på tide å klare seg selv, jeg vet bare ikke hvordan.

Hva skal jeg si hos nav? Jeg også har jo innsett det at en vanlig jobb, det går ikke enda. Jeg kan fungere tårlig greit en dag, mens neste dag er jeg et "vrak"

Jeg går på antidep.

Noen som har vært i lignende situasjon? Hvordan begynte dere? Hva sa dere?

Skal jeg si at jeg ønsker å komme ut i arbeid, men kanskje noe tilpasset, i og med at jeg ikke kan garantere at jeg faktisk kan det? Jeg er dessverre redd jeg kan komme til å bli redd i morgen, og kanskje virke fullstendig idiot, og at de derfor bare sender meg ut igjen og ber meg komme tilbake når jeg er blitt "bedre" men de kan vel ikke det? Jeg vet bare ikke hva jeg skal...

[Thalassos]

De som jobber på Nav kan være veldig vanskelig å ha med å gjøre. Det "beste" er rett og slett å overdrive om du skal få noe som helst. Da jeg opplevde en fullstendig familiekrise som gjorde at jeg ikke hadde råd til en agurk engang, forklarte jeg situasjonen slik den var (og det var ille), men da fikk jeg beskjed om å slutte på videregående, "få ræva i gir" og skaffe meg en jobb. Ganske utrolig at de sa det, noen måneder før jeg var ferdig.. Da saksbehandleren min fra barnevernet ble med meg og overdrev, fikk de ræva i gir. Fikk hele 60 kroner dagen, haha, men det var jo noe ihvertfall!

[AnonymBruker]

Det kan høres ut som om du kan ha rett på arbeidsavklaringspenger. Det kan du få dersom du har arbeidsevnen nedsatt med minst 50%. For å få dette trenger du en legeerklæring.

Anonym poster: 984ddf3de8805ab6913012e6b683d43a

[Gjest Candy Pie]

Har vært der nå

Jeg vil egentlig ikke "bare" ha penger. Jeg vil kunne fungere i jobb. Er bare 19 år, for tidlig å "gi opp"

Skal til ny samtale til Fredag, snakket med en veldig grei mann. Om det så bare blir jobb et pr dager i uken i begynnelsen, så er det jo nettopp det det er, en begynnelse.

Kanskje litt vanskelig å få ham til å forstå at jeg ikke er helt "normal" og at jeg virkelig ikke kan fungere i en vanlig jobb, hver dag.

Var vel også snakk om noe kurs, kanskje det hadde vært best. Men får se til Fredag.

[AnonymBruker]

Det du kan be om uavhengig av helse og annet er stønad til livsopphold. Dette er nav sosial. Du har krav til livsopphold selv om du bor hjemme. Skal du egentlig betale for deg hjemme så ha en kontrakt mellom deg og foreldrene dine.

Noen foreldre kan la voksne barn bo hjemme å få seng og mat på bordet og ikke krever noe tilbake. Selv hadde jeg ikke hatt økonomi til det så mitt barn måtte ha bidratt til merutgiftene det var ved at det bodde hjemme. Det blir litt i husleie pga økt strøm blandt annet samt mat.

I tillegg bør du få deg en time hos fastlegen din og sammen søke på arbeidsavklaringspenger. Dette kan du få dersom arbeidsevnen din er nedsatt med over 50% på grunnlag av sykdom, lyte mm.

Anonym poster: a3bef45517e6a5fa8da63202ce7e37e9

[AnonymBruker]

Arbeidsavklaringspenger er for de som på grunn av sykdom har nedsatt arbeidsevne. Man kan i utgangspunktet få AAP i fire år, og på denne perioden setter NAV i gang de tiltak som må til for å kunne hjelpe deg ut i jobb igjen. Trenger du arbeidstrening, vil du kunne få det i en tilrettelagt bedrift, trenger du behandling for å bli frisk nok til å kunne jobbe så gjør du det.

Å få AAP er ikke "å gi opp", men å få en sjanse til å komme seg ut i arbeidslivet igjen

Anonym poster: 984ddf3de8805ab6913012e6b683d43a

[Gjest Candy Pie]

Mamma har aldri gitt hint om at hun synes det er riktig å ta betalt pga jeg bor hjemme, men jeg også forstår jo at det hadde vært best sånn. Hun har ikke noe veldig bra betalt jobb.

Jeg gav frivillig penger og hjalp til med regninger og mat da jeg hadde penger (arv) men med masse sløsing fra min side så går penger fort bort på 3 år, når det ikke kommer noe inn sånn sett.

Så er først de siste månedene det har blitt litt problemer økominisk, skammer meg veldig som har klart å sløse vekk alt for masse penger, som burde gått til leilighet.

Men gjort er gjort?

Er uansett på tide å komme i gang med noe. Har utsatt nav alt for lenge, men har blitt litt bedre pga cipralexen, og om jeg denne gangen gir psykologen en sjangs, og kanskje trene mer. Det hjelper jo veldig, hadde jeg bare turt å melde på elexia så hadde det vært så bra, for jeg elsker trening.

Er bare glad for at mannen jeg snakket med i dag var grei. Var redd jeg skulle snakke med en sur gammel kjerring...men han var en utenlandsk snill mann

Vet ikke om noen her har vært borti det, men spør uansett. Det finnes jo forskjellig kurs også. Kunne det vært noe? I og med at jeg ikke har tatt vgs? Jeg er litt usikker. Så leste jeg litt om grønt arbeid, at det var arbeid på en gård. Det hadde vært perfekt for meg. Jeg elsker dyr og fysisk arbeid sånn sett. Men tør liksom ikke å spørre om ting der nede, føler jeg bare burde takke ja til det jeg eventuelt blir tilbudt, og være takknemlig med det:P

[AnonymBruker]

Til TS

Vit at de fleste av foreldre strekker seg lenger enn langt for å helpe barn.

Jeg hadde aldri sparket et barn ut selv om jegi kke hadde hatt økonomi til å ha det hjemme. Da fikk vi rett og slett dra lasset sammen

Anonym poster: a3bef45517e6a5fa8da63202ce7e37e9

[Gjest Candy Pie]

Til TS

Vit at de fleste av foreldre strekker seg lenger enn langt for å helpe barn.

Jeg hadde aldri sparket et barn ut selv om jegi kke hadde hatt økonomi til å ha det hjemme. Da fikk vi rett og slett dra lasset sammen

Anonym poster: a3bef45517e6a5fa8da63202ce7e37e9

Det er sant

Men føler jo at siden jeg er voksen så burde jeg klart meg selv nå. Haddde det ikke vært for problemer og dritt oppgjennom og nå, så hadde jeg hatt jobb og leilighet. Selve innstillingen min er ikke dårlig, har hatt lyst på jobb fra jeg sluttet i ungdomskolen, og har hatt lyst til å flytte for meg selv i noen år (ikke pga jeg ikke liker mamma, tvert i mot, men føler det er på tide)

Men jeg hjelper mye til i huset og med dyra, lager middagen hver dag så gjør det jeg kan slik situasjonen er nå. Men håper det blir forandringer nå etter å ha kommet i gang med noe arbeid eller kurs. Må kanskje bare innse og godta at det kan bli en tøff tid fremover. Men jeg vil få igjen for det en dag.